
@O1 = Rapporteringsbesøk over grensen

@O1 = Sverige det forjettede land.

"Landet som flyter av melk og honning".

Motstandsfolk i dekning, kurerer, UKkarer og andre kunne ha det
privilegium å besøke Sverige for rapportering, hente ny
informasjon og utstyr og nye ordrer.

Forskjellen på okkupert Norge og fritt Sverige var så uvirkelig
og fantastisk at den måtte oppleves for å kunne fatte den.

Og en avkobling der var som å komme til drømmelandet Himmeriket.

Men, om så var: Det var store forventninger før besøket, og
hardbarket glede over å komme seg vekk derfra igjen.

De som kom dit for godt, gled fort inn i miljøet og overfloden,
glemte snart de som levde hjemme og den grå forsakelsen og alt
av mishandling av mennesker, tortur og henrettelser.

Kurerer og folk med oppdrag på korte besøk, rakk som regel bare
å smake på lys, varme, mat og frihetsfølelse mellom møter,
rapportering og konfrontasjoner med sine egne tabber.

Noen få dager i dette Himmerike gjorde fort ende på god
kondisjon og evnen til å tåle slit og spartansk levesett.

Mangel på søvn nevnes ikke, en hadde egentlig ikke råd til å
sove bort noe av tiden, den unnet en seg bare ut i de små timer
da gatene var tomme for folk og en lette seg frem mot Søder
forbi Slussen til den gård hvor den gamle embedsmannsenken
leide ut rom til norske flyktninger høyt oppe i en stor
leilighet hvor alt var smusket og alle vannkraner lekket, hvor
en skulle snike seg inn hvis en var uten "Uppeholdstilstånd",
låne illegal natteplass hos en som hadde etablert seg. På
nattevandring slik, lærte en seg nye melodier som dunket i alle
dansebuler hvor en ikke hadde penger til å gå inn eller ikke
hadde lyst til å prøve.

Melodiene var fine å nynne for seg selv på nattlige langturer
hjemme i Norge, særlig besnærende var: "In the Mood" og
"Johanssons boogi woogie vals".

Og i alt gatelys og sprakende lysreklamer og alle de fristende
butikkvinduer, oppdaget en hvilken fin oppfinnelse tyskerne
gjorde ved å innføre blending hjemme som ga et stummende mørke
som var motstandsmannens beste forbundsfelle.

Det verste ved Stockholmoppholdet var at en for noen døgn
etterpå mistet det møysommelige opparbeidede nattsynet.

Det var stor rikdom i å bruke de femti svenske kroner en fikk på
MI 4 til adspredelser, mat og trikk, og en kveld på restaurant
sammen med kamerater, pengene rakk ikke til noe særlig mye
drikkevarer, og det var bra, det var heller litt besværlig å
begrense andres tilbud om brennevin og dette med å passe
kjeften sin, det var lett å bli løsmunnet i festlig lag.

Var en kalt inn av legasjonen til å møte i byen, var papirer for
opphold og bevegelser ordnet på forhånd, og da fikk en bo på
hotell, og hotell Clara Larsson ved Stureplan var det mest
vanlige, der rådde den storvokste aldrende Steenberg, som var
en norskvennlig herre som ikke spurte eller gjorde forskjell,
han var en hedersmann.

Den første høytidelige handling var badetimen i Sturebadet med
dampbad, badstuer, svømmebasseng og få på seg rene klær. Badet
var alltid fullt av folk, særlig eldre stormavede svensker som
hadde sine rutiner og ritualer med massasje av store kraftige
mannhaftige matroner, det var ingen kurer som turde overgi seg
til dem. Det behøvdes heller ikke, kropp og kondisjon var i
orden fra før.

Når det etter noen dager var tid for hjemreise, var det med
barsk forventing en så frem til den lange reisen mens en ventet
på Sentralbanestasjonen i grålysningen og studerte de hundrevis
travlesvensker som hastet til og fra.

Når så avgang nærmet seg ved kl. 08.00 gjaldt det å få øye på
trallene med reisegods og om alle de verdifulle og svært tunge
kofferter med utstyr kom med på toget.

Så var det togbytte i Krylbo og i smug holde rede på om lasten
ble overflyttet riktig. Når så ni timer var gått og
jernbanesporet ikke gikk lenger, var en i Malung. Det klikket
aldri med sjåfør Calle Carlstam som var å finne i et avtalt
skur, kofferter tok han vare på, det var ikke tillatt for
norsktalende å vedkjenne seg slik bagasje.

Når så bilen var ferdiglastet kunne ferden mot grensen ta til
ved kl. 17.30 tiden. Svenske biler gikk også på "Gengass" men
av trekull, ikke knott. Turen gikk over åsene til Klaradalen,
Støllet, Lilenæs og forbi Sysselbeck hvor landsfiskalen Gottard
Green holdt til, forbi sideveien til Uggelheden hvor
militærpatruljen hadde kvarter, forbi veiskillet til
Långfloen, og vestover til Knappen for å bli lempelig kastet
ut på veikanten etter at folk hadde gått til ro for natten. Så
var det å skifte til skaftstøvler og dra kofferter i snøen til
en fredet utløe nær grensegaten.

En fikk være glad for at håndtakene holdt. Etter svetting og
banning kom sakene til slutt under høyet, der fant en frem
sekken med kurerklær, skiftet og gjemte byklærne til neste tur.
Innhold i koffertene ville bli hentet av cellekamerater.

Skiene ble funnet frem og blikket og øynene myste mot vest til
landet hvor alt var mørkt.

Før morgenen kom, var en gjerne i hus hos kameratene, hvis en
tilhørte en slik veletablert flokk, kanskje kunne en være en
ensom ulv som hadde et mål langt unna og flere døgn foran seg.

