
@O1 = Noen ord til slutt.

Det som er fortalt er nøkterne fakta, nærmest en rapport med
lite av farger og følelser.

Tall og data er målbare fakta og mer egnet som oppslagstoff som
en beskrivelse av krigens dramatiske og nedverdigende elementer
slik enkeltmennesket må tåle det.

Hva med den enkeltes følelsesliv, all angst og uvisshet. Jeg
regner ikke med soldaten han er i avdeling, beskyttet av
konvensjoner, utstyrt med uniform og våpen, sammen med
kamerater og under kyndig ledelse.

Jeg tenker på kvinnene, husmødrene som hadde ansvar for hjem og
barn og oppdragelsen, nesten uten hjelpemidler, men som holdt
mat og klær av nesten intet.

Og som hadde forsørgeren, kanskje i kamp, i motstandsarbeid, i
fangenskap, på gisselliste, eller rømt fra landet, kanskje
allerede død i ung alder.

Hva med fangene i dødsleirene, eller alene med en flokk
sadistiske torturister som pinte til siste livsnerve uten å
drepe, eller de dødsdømte i enecelle som ventet på sitt møte
med eksekusjonstroppen, eller de enslige sivile som plutselig
så pistolmunningen etter standrett uten å forstå hvorfor,
eller alle beboere i kampsonene som ble skutt en og en i
kjellere hvor de hadde søkt tilflukt, barn, kvinner og menn.

Motstandsfolk i tusenvis på alle plan som systematisk drev sitt
hemmelige spill så lenge det kunne gå.

Sjøfolkene i konvoiene med fiendlige ubåter under seg dag og
natt i flere år.

Flyktningelosene og alle dekkvertene som hadde ansvar for å
redde sterkt ettersøkte ut av landet. Og alle ellers som våget
å protestere og vise uenighet med makthavere og medløpere.

Slikt stoff finnes i mange skrifter, men summen av alle disse
spenningens, redselens og uvisshetens timer er ufattelig og
ikke målbar.

Og enda 45 år etterpå lever husmødre og pårørende med en
krigsinvalid som følgesvenn, eller lever i savn etter de som
aldri kom hjem.

Tross dette hører vi velmenende mennesker i massemedia med sitt
budskap om at forsvar må kunne erstattes med
"ikkevoldsmotstand". Til og med pekes det på "Hvor fint dere
greide det under krigen" Det er bare det at slikt tas i bruk
etter at en inntrenger alt er i landet eller at vi er okkupert.

Er disse eldre pene damene villige til å la sin mann eller sønn
stå på gisselliste for å bli henrettet så snart jeg lager
fandenskap for okkupanten.

Og er de villige til å la alle landets innbyggere betale alle
våre ressurser som okkupasjonsomkostninger for at okkupanten
skal drive krigføring på andre fronter.

Det lar seg gjøre for noen hver å leve i fred i okkupert land,
og i all beskjedenhet drive litt skattesnyteri og svartebørs,
men friheten har de solgt.

Okkupasjonstiden åpenbarte et bemerkelsesverdig samhold og
uegennyttig hjelpsomhet, og en enighet alle imellom om at dette
vil vi ikke utsette oss for en gang til.

Slik enighet og innstilling koster også penger og innsats, men
nå har vi anledning til å styre det selv.

@B4 = Rena, 9. april 1990.

@B4 = Rapportskriveren

