
@O1 = Han var ikke bare flyktningelos.

@O2 = Olav Rødsbakken, født 24.04.1918.,

dekknavn "Røyskatten" var gruppesjef for milorg Rød Deset,
cellemann i dekning Revehiet, eksportlos for milorgs
"Renarutene" fra 1941 til august 1944, troppsjef i HS fra
09.05.1945. 15.07.1945., område 24.1.2.

Troppsjef i Frivillig Bataljon D 24, fra 15.07. 15.09.1945.

Under den store rassia i august 1944 "Åmotaksjonen" gjorde han
de siste flyktningeturer før ferien som var bestemt fra før og
avtalt for resten av rutelosene. Etter angiveriet noen dager
før og som løp heldig ut ved at et taksasjonslag drev i
området der han var sett med sitt følge, fant han det
nødvendig å la ferien bli en slags halvdekning i Rødsetra hvor
han hadde hytte.

På formiddagen 17. august ringte Ingeborg Ertzaas til Ole H.
Rødsæteren som varslet Olav om å ringe tilbake. Dette
resulterte i at han møtte henne på sykkel ved Brenna i
Haugedalen, og hvor han tok på seg å varsle Leif Norberg som nå
sannsynlig var i faresonen. Han fikk detaljene om ferieoppholdet
og sted og syklet til Osdalen, Bekken og gikk til Øverbekken
seter hvor han kom ved kl. 15.00 tiden. Han traff seterbudeia
som ikke kjente noe til at Leif Norberg skulle være der, noe
senere kom hennes mann Martin Floden som ba ham vente, og
samtidig fikk han treffe Gustav Karlstad som var arbeidskamerat
og som var ferdig med bærplukkingen.

Omsider kom Leif Norberg tilbake, de snakket sammen om
organisasjonen og det fremtidige arbeidet i milorg, om den
ferdige celle i Raskiftet som tilholdssted, om å legge
eksporten til side inntil videre, og han fikk oppgitt
telefonnummer i Oslo som Nils Ulvevadet skulle ringe: "Ingen
bær til salgs" og at "Petter Brenna er bortreist".

Han hjalp til med å bære multottingene ned til Bekken hvor de
ble gjemt under brua slik at Karlstad kunne ta dem med til Rena
på lastebilen når han var ferdig med ferien.

De skiltes og fra nå av skulle de begge bare hete: "Røyskatten"
og "Trygve Aamot", og så syklet han til Fabros for å varsle
Ulvevadet "Persen" om den nye situasjonen. Han hadde syklet 10
av 20 kilometer da sykkelen punkterte, og han måtte leie
sykkelen i mørket, han kom derfor noe sent på natten til
Fabros, men like før han kom dit traff han på veien Harald
Nysæther, sanitetssjef i milorg Osengruppen og fikk fortalt de
beskjeder han hadde om områdesjefens nye arbeidssituasjon fra
dekning, likeså fikk han vite at Ulvevadet ikke sov hjemme, men
lå i stallskjulet hos Jakob Storholm på andre sida av Osa,
likeså at mange var arrestert i Osen denne dag. Han traff
Ulvevadet i stallskjulet og bestemte seg for å overnatte der
ettersom han måtte reparere sykkelhjulet før hjemtur. Så disse
to fikk snakket ut om alle forhold om eksporten som skal bero,
om mulighetene for å samle eventuelle ettersøkte i cellene
"Revehiet" og "Ørneredet".

Han fikk frokost hos Storholm da fredag den 18. august kom med
sol og varme. Men samtidig ringte den alltid våkne og
informasjonsvillige Gudrun Osvold på sentralen om at Osnesset
var yrende fullt av "Fremmedfolk". Det fantes ikke
reparasjonssaker til sykkelhjulet som var for mye skadet så han
satte igjen sykkelen og fant det fornuftig å unngå veien om
Osnesset, men gå rett til Rødsetra skogleies, 25 kilometer
langs sin egen flyktningerute i motsatt retning.

Han hadde jo gått denne veien mange ganger over de siste år.

Han gikk fort og uhindret over Osa, åsen og Slemma og kom til
Maalisetra hvor han fikk høre en sint elghund, så han gikk
utenom inntil han plutselig kom inn i en tett manngard tyske
soldater og ble tatt med til et slags kvarter på setra og tatt
i forhør. Han hadde grensesonebevis og et medlemskort i Røde
Kors, ellers ingenting, hanhadde jo dratt avgårde slik han var
i går, lett kledd, og ren for penger, kniv eller annet. På
spørsmål om hva han gjorde i denne trakten så langt fra
hjemme, svarte han at han lette etter en ku som var kommet bort
fra Rødsetra hvor folkene var så gamle at de ikke kunne lete
selv. På spørsmål om navn på kua oppga han et navn på en av
kuene hjemme. På spørsmål om våpen gjorde han seg dum og
forbauset, om andre som hadde våpen, han svarte at han visste
at Ole H. Rødsæteren, Jørg Rødsbakken og Gunnar G. Svendsberget
hadde levert inn slik de skulle og annet kunne han ikke bidra
med.

Så oppdaget han at Jacob Dieset var i rommet, og tydeligvis
arrestert, likeså at Oddvar Snerten som leide setra også var
der som fange i sitt eget hus.

Det var en stor tysk avdeling med noen norske grensepoliser og
waffen SS soldater, og de skulle til Jacob Diesets hytte på
Ekornåsen, så Olav var i tvil om han kanskje bare var med for å
påvise hytta.

Olav måtte bli med han også og ble spurt om han hadde
samarbeidet med Dieset, hvortil han svarte at han kjemte ham,
men at de ikke hadde noen omgang. I virkeligheten var de begge
partnere i Milorg i gruppen Rød/Deset med 21 organiserte og
delvis instruerte menn utdannet på Ekornåsen, videre at det på
gården til Dieset var en agronom Skjervheim som også hadde
radiostasjon for Milorg.

På veien til Ekornåsen gikk Dieset som veiviser og med vilje
gjorde han en stor omvei som forsinket en god del tid. Det ble
skutt opp lyssignal på Ekornåsen fra den andre avdelingen som
nok allerede var kommet dit.

Oddvar Snerten fra Osen var med, og av en eller annen grunn
hadde grensepolisene fått ham aldeles i vrangstrupen, for de
knubbet på ham hele veien, og fremme ved hytta på Ekornåsen ble
han dyttet med hodet ned i en maurtue lange stunder og flere
ganger uten at de sa noe eller at han ble spurt, likeså måtte
han gjøre kollbøtte nedover en skråning og deretter oppover
igjen, og dette var en forestilling som bare de norske waffen
SS drev med for å imponere overfor tyskerne, og det som var det
rare var at tyskerne så ut til ikke å like det.

Snerten ble også satt på hodet i dohullet og tvunget til å synge
"Ja, vi elsker", og doen ble veltet mens dette pågikk. Olav
forsto ikke grunnen til en slik behandling av Snerten, men
tenkte at han kanskje ikke hadde noe å fortelle og at han
kanskje ikke viste seg samarbeidsvillig, kanskje han tvertimot
hadde avvist dem og provosert dem.

Dieset hadde ryggsekk og niste med, han satte seg og tok opp
litt spekekjøtt og brød og også en gammel tørr brødskalk. Han
tok til å spise og en av de norske polisene spurte om å få en
smak, hvorpå Dieset rakte ham den tørre brødskalken som ble
kylt tilbake i hodet på ham så det smalt, men Dieset fortsatte
uforstyrret sitt måltid.

Olav ble så igjen spurt av en annen norsk polis om hva han
gjorde heroppe, dette ble besvart med kuleting, til og med navn
på kua, og deretter hvorfor han lette så langt fra Rødsetra 15
kilometer som han fant ut på kartet, og til det svarte Olav:
"Ja, men det er nå døkk som har ført meg med oppi her". Polisen
stusset litt og sa så: "Det er i orden med deg gå hjem med deg".

Olav tok det med ro en stund, og fikk spørsmål fra to andre om
han kjente denne hytta, og om han visste hvor de kunne finne
vann. Han skjønte at det var en felle og gjorde seg dum.

Derimot sa han at han nå ville hjem, han var mørkredd og likte
ikke å gå i skogen på sene kvelden, han ba dem peke ut
retningen hjem og det gjorde de, og mens han bedagelig tok fatt
på hjemveien ned bakken kom han forbi vasshullet, som han kjente
fra før, ropte tilbake og sa at her er vasshølet.I Styggdalen
traff han Oskar Larsen som skulle ned igjen til Rødsberget, og
ba ham si til Gunnar Svendsberget om hendelsen for begge var
jegere i hans gruppe, men i Harald Bakstads lag.

Han gikk så innom Ole H. Rødseteren og fortalte om episoden, han
slo seg til på låven, sov i høyet og holdt seg i ro et par uker.
Kjersti Rødseteren satte regelmessig ut mat til ham.

Mens han var i Rødsetra og rassia fortsatte omkring Rena døde
Ole H. Rødseteren 24. september. Det ble holdt middag etter
begravelsen, og der kom bare innbudte og ingen nasister.

Han hadde flere ganger besøkt cella "Revehiet" i Raskiftet og
fant nå at tiden var inne til å flytte dit. Han ordnet opp
hjemme og lot familien forstå at han gikk til Sverige. Han tok
med sitt utstyr, nødvendige vinterklær og flyttet i celle
omkring 29. september. Der var svogeren Olav Bolstad "Gustav"
og Oscar Ulvåen "Sagmesteren" akkurat da han flyttet inn, men
det var nå nesten tyve mann i to celler som hadde mye å gjøre
med å skaffe vintermat, ved og hente utstyr på lange turer til
svenskegrensen, noe Olav også med en gang måtte bli med på.
"Trygve Aamot" var lite i cella, han fartet rundt i området og
i Elverumstraktene.

