
@O1 = Flyktningetrafikken Renaruta.

Det er lite av spennende episoder å fortelle om når det gjelder
Renaruta. Alt som går slik det er planlagt og forventet, er en
selvfølgelighet og ikke mer å snakke om.

Alt som gikk galt, lager dramatiske episoder og spenning for
alle det angår, og det er godt stoff for alle som i ettertid og
i trygg avstand kan lese eller høre om det.

Størst spenning var det de første ganger ruta og dens varianter
ble prøvet i organisert form. Hva slags folk ville en møte,
kommer de fulltallig frem til møtested og greier en å snappe
opp alle sammen. Hva slags fottøy har de, har de kondisjon nok,
klær og utstyr ellers.

Spenningen måtte være mye mer intens hos de som ble overgitt til
ruta og losene. De var prisgitt måten å organisere på, de kjente
ikke farene eller kunne ikke bedømme sjansene som ble tatt. De
visste lite om hvor lang veien ville bli, hvor lang tid og
hvilke anstrengelser som ventet. Det er alltid mer slitsomt å
være objekt på en slik tur enn å være aktiv som leder med
kjennskap til turen.

"Petter Brenna" har prøvet det selv som kurer i skøyte over
Skagerak vinterstid i sterk krappsjø og snøfokk over 16 timer i
januar 1945.

Det heter at flyktningelosene er glemt av de som ble hjulpet, og
at dette er skammelig, og ut fra dette resonnement dannes en
"Grenselos og kurers forsening" som til å begynne med nesten
hadde til formål å synes synd på seg selv.

Alle som gikk flytningerutene var verdifulle medarbeider i
motstandsarbeidet, og de har alle etter krigen hatt mer enn nok
med en plass i gjenoppbygging av land og samfunn, like mye og
mer enn de som var loser.

"Petter Brenna" har selv hatt så travel tid etterpå at han ikke
hadde særlig anledning til å dyrke samvær med medarbeidere, han
har heller dårlig samvittighet for alle han har plaget med og
forlangt store ting av uten å ha takket dem for samarbeidet.

På Renaruta gikk stort sett bare Milorg folk som var hardt
trengt og sterkt ettersøkt. Og derfor ble det krevet sterke
garantier for sikkerheten til de som ble sendt og betrodd
organisasjonen på Rena.

Helårsdrift bød på alt fra varme og lys hele døgnet til kulde og
mørke og djup snø med tung fremkommelighet og avslørende
skispor. Alle disse ytterligheter og mellomting krevde
spesielle forholdsregler og altfor ofte raske improvisasjoner.
Det var nødvendig med etterretning om brukontroller og
grensepatruljer. Dette gjorde at det lot seg gjøre å fuske litt
med biletapper, sykkelstrekninger som avveksling.

Detaljer om rutenett, varianter og alle medarbeidere finnes i
rapporter om virksomheten.

Okkupasjonens mange restriksjoner var tunge å leve med for folk
flest særlig mangel på mat og klær for barna.

Allikevel var det mindre av forpliktelser og ansvar overfor
samfunn og offentlighet. En betalte jo skatt og støttet vel
noen få humanitære organisasjoner, Røde Kors, turistforening,
sanitetsforening. Men det var ingen partipolitisk virksomhet
for andre enn nsfolk. Ikke drev en idrett heller, og avislesing
tok liten tid selv om en måtte følge med om rasjonering og
tildelinger, forordninger og påbud. Ikke hadde en bil heller,
og reising var bare absolutt nødvendig for arbeids eller
familiesaker.

Det er en mye enklere livsførsel enn i et velordnet demokratisk
samfunn og lite engasjement i frivillig dugnad som tjente ns og
den nye styreformen.

Slik fikk en tid og overskudd nok til for eksempel illegalt
arbeid.

Spartansk levesett og mye bruk av kropp og håndtering av redskap
gav skikkelig kondisjon. Og så lærte en seg å utnytte og gjøre
det tilfordeler slikt som portforbud, blendingsgardinger, ingen
utelys og overalt et stummende mørke, i den lyse årstiden kom
andre måter. Alt en fikk til av ulovlig motstandsarbeid ga
tilfredshet og utløsning for innestengt aggresjon og så kunne
det som regel gå an selv å måle nytte av arbeidet. Dertil var
en informert på en annen måte enn utenforstående, slik at den
tro på saken som drev det hele også ble støttet opp av faktisk
viten.

Flyktningetrafikk var utvilsomt et livsviktig trekk i
motstandsarbeidet og her lot det seg gjøre å måle resultatet i
antall mennesker som ble loset ut av landet slik at grepo, sipo
og gestapo og torturister ble snytt for gleden og æren av å få
dem som ofre.

Eksporten over Renaruta som hadde 15 forskjellige varianter
vekslet mellom disse ettersom forhold forandret seg, vinter,
sommer, dagslys eller mørke, kontroller eller rassiaer, og få
eller mange i sendingen.

Arnt Heien var siste mann på hovedruta og han forteller at han
har 164 turer. Med alle varianter var det trolig en del over
halvparten som gikk over hans etapper. Noe gikk over Vestby
v/Magnar Bakken, mye over Høymodammen Knappen, likeså om "Jim"
på Sjølie over til Elvdalen og nordenfor Arnt.

Trafikken begynte som tilfeldig hjelp alt sommeren 1940, og
apparatet var derfor prøvet og etablert da Knut Monrad Hansen
"LilleRolf" i mai 1942 knyttet Renaruta til sitt nettverk
sammen med Gustav Bj. Nilsen "Bjørn", Øivind Grevstad "Per" for
redning av spesielt hardt truede.

Ønskemålet var en sending hver uke fra Oslo 1942/43/44/45, men
det inntraff opphold da Oslo ikke kunne levere og da Rena ikke
kunne ta i mot. Dertil svingte det med mer og mindre press på
behovet, slikt som aksjoner mot Milorg, illegale aviser,
offiserer, jøder, studenter, politi m.v.

Utgangspunktet i Oslo var "Edderkoppen" sentral for alle
dekkleiligheter, matforsyning, falske papirer, rasjoneringskort
m.v.

Sendingene kom til avtalte steder i førstningen med tog til
Rena, Steinvik stasjon, med bil til Brumundsetra, Lavlia,
Sjusjøen og Mesnalien, på sommerføre også Bringebusetrene vest
for Djuposet i Åstadalen. Til Rena stasjon kom sendingen med
kanskje forskjellige tog og det gjaldt å samle opp det antall
som var antydet i telefonen.

Sven Brun og Sven Sjølie på Rena var gjerne å se både her og der
og hadde til oppgave å streife innom stasjonsområdet for å
snappe opp folk som kunne spre seg for ikke å opptre i flokk.
De to hadde mange vellykkede oppsamlinger, men også mye
forgjeves venting og leting, for eksempel i tilfellet "Trisa"
som manglet i et stort følge, hun sov forbi Rena, men ble tatt
vare på av stasjonsmesteren på Stai som overga henne til Helge
Messelt og hans rute.

Den organiserte og regelmessige trafikken sluttet i august 1944
da tre av losene gikk i dekning. Deretter fungerte
reservemannskapet slik at enkelte påkrevende turer ble gjort
inntil frigjøringen.

Grensesonen fra Halden til Røros hadde 60 ruter hvorav Renaruta
var en og den alene med 15 varianter, likeså var 500 loser i
arbeid og sammen med alt annet i samme mengde ble det trangt om
plassen og lite muligheter for jomfruelig terreng. Trafikken ut
fra Sverige inn i Norge var også meget omfattende med
kurertransport de såkalte "Kamelkaravaner" eller "Planeter",
grensehandel endel hensynsløs fremferd.

Alt dette kan med rette gi grensesonen betegnelsen "Pressområde"

En egen plansje er et forsøk på å illustrere dette.

