
@O1 = Rassiaer og fangenskap.

@O1 = Redselsukene i august 1944.

Rena Samvirkelags lager like syd for Vik gård ble hjemsøkt av
innbruddstyver antagelig 25. juli 1944. Det ble ført vekk
sukker og spekeskinker, kanskje annet, og det ble sett på som
en alvorlig kriminell sak.

Fire mann ble arrestert av lensmann Gjertsen og satt i arrest på
Rena. Antagelig ved hjelp av andre klarte de å rømme og de dro
til fjells vestover i stedet for å dra østover til Sverige. De
er i listene oppført som rømt til Sverige 27. juli, mens de
samme dag var i Åstadalen hvor de traff en bærplukker og holdt
på ham som gissel for ikke å bli røpet. Imidlertid klarte denne
å stikke vekk og meldte om episoden og at karene hadde våpen.
Stor ettersøking ble igangsatt, og karene fant endelig ut at de
måtte gå ut av landet.

Da våpenbesittelse var i bildet, oppfattet de nasistiske
politimyndigheter det slik at mye våpen var gjemt unna i Åmot
for bruk til krypskytteri i første rekke. Og så drøftet disse
og lokale nsmedlemmer grendeforhold, miljø, naboskap og laget
en mer eller mindre tilfeldig analyse og kartlegging som
grunnlag for en opprydding.

Den massive rassia som startet 31. juli 1944, varte til 23.
august og gjaldt 33 personer hvorav en kvinne, av disse var
bare fire milorgmenn som tilfeldige enkeltpersoner.

Hele aksjonen virket som en opprenskning og ikke spesielt rettet
mot organisert motstand eller milorg.

Den norske gestaposjefen generalmajor K.A.Marthinsen uttalte på
samme tid: "Hele Østerdalen er en samling geriljaemner"

Grusom tortur ble brukt mot 27 av de arresterte, mot noen av dem
under pågripelsen hjemme, de fleste i arresten eller
lensmannskontoret på Rena, noen i "Hirdheimen" på Nesvangen,
noen i Osnesset skole, grensepolitiets kontor i Elverum og i
Hamar Kretsfengsel hvor den beryktede tyske sjef Thorau
opererte sammen med torturistene Brænd, Saatvedt og Oppegaard.

Hensikten med behandlingen var å få opplysninger om vedkommende
hadde våpen eller radio, om tilknytning til illegale
organisasjoner, angi andre som måtte være motstandere eller
eiere av våpen eller radio, og til slutt å få utløsning for
sadistiske tilbøyeligheter.

Åmotinger er ikke snakkesalige av seg, og når de står overfor
lavtstående ekstremister hvor lumskheten ligger tykt utenpå, er
det rimelig at en lar være å si noe som helst, særlig hvis en
ikke har noen ønskede opplysninger å gi.

Alle de arresterte ble frastjålet det de hadde på seg av penger
eller andre ting.

Torturmetodene forteller om grenseløs brutalitet og grusomhet.
Det er alminnelig kjent at grensepolitiets folk, særlig de
beryktede, brukte mye brennevin fra de tyske lagre, dertil
stimulerende stoffer, gjerne slik som den tids vanlige
benzafinyl eller annet. Det hadde de vel lært av tyske
stormtropper. Derfor kunne de under langvarige forhør, aksjoner
og arbeide med gjenstridige fanger, holde seg våkne og la sin
naturlige og kunstige villskap pågå uavbrutt så lenge det var
ofre nok. Forhørene varte vanligvis fra 3 til 9 timer.

Under mishandling ved arrestasjoner hjemme eller i skogen ble
brukt ting som var for hånden, vedkabber, staur, mose i munnen
som knebel for å dempe skrik, maurtuer hvor fangens hode ble
brukt som graveredskap, knyttnever, spark i skritt,
pistolkolber, maskinpistolmagasiner, knebøyninger i lange
serier for å svekke motstandskraften og mye annet, og som regel
var fangen hemmet av påsatte håndjern.

I arrestlokaler, fengsler og grepokontorer var det
samlettorturredskaper som fast løsøre for gjentatt bruk på
profesjonell måte.

Som regel måtte fangen ta av fottøy, bukser og strømper eller
klærne ble revet av.

I slik nedverdigende tilstand måtte fangen ta i mot trusler om
nakkeskudd og massegrav, slag av knyttneve i ansikt og på
kropp, langvarlige serier med slag på kroppen med gummibattong
innlagt med stålvire, stålpisker, hundepisk, lærremmer,
bandolær, kjettinger, kjetting med tvinge rundt armer og
overkropp, "sipokølle", jernrør, spark i skritt og mellomgulv,
lagt og holdt fast over bordkant med overkropp mot gulvet for
bedre virkning av pisking og slag, benspark med fall på gulv og
da ga spark på kroppen sterk virkning. Tidvis ga besvimelse en
liten pause, en kald vannbøtte sørget for oppvåking og
behandlingen kunne fortsette, det var kanskje da hundre
knebøyninger måtte tåles før nye slag ga en ny besvimelse.

Blod, svette, tårer, oppkast og avføring, neseblod og snørr
gjorde lokalene til noe mye mer motbydelig enn betegnelsen
grisehus. En av fangene ble i familiens påsyn skutt i hoften på
gårdstunet med håndjern på av grepomannen Levernes midt på
natten og bragt til torturstedet til "hardt forhør" mens
pistolkulen satt i kroppen til den ble fjernet en gang senere i
fengselssykehuset på Bredtvedt.

En kan spørre: Hvem vasket i lokalene etterpå?

I fengsler med andre fanger ble disse brukt til slik vask. Men i
lokalene på Rena og i Osen, hvem vasket, hvem orket?

Fangene i Åmotaksjonen var sterke folk med god kropp trenet i
skogsog jordarbeid og som tålte mye av slike påkjenninger, men
allikevel må en tro at det berodde på tilfeldigheter at ingen
ble drept under tortur, selv om noen av dem sikkert ønsket seg
døden som befrielse fra slik nedverdigende og sinnsyk
situasjon.

Særlig var det ille, dette å være alene med sadistene, uten
hjelp fra noe hold, med en likegyldig og uvitende verden
utenfor. Med følelsen av å være den eneste på jord som skulle
bære all verdens råskap og synder.

Alene i enecelle i netter og dager med smerter i alle ledd og
lemmer, med skader i indre organer, uten sengeklær, uten vann
eller noe å stelle seg med, ventende på neste forhør og tortur
mens blodpølser og nesten brukne armer og ben ble så mye mer
ømme og lemstre at berøring og bevegelse var en uutholdelig
lidelse. Det var da det var spørsmål om å holde eller sprekke.
Og hele tiden fortalte bevisstheten at dette bare var
begynnelsen på veien til retterstedet.

To kvinner gjennomgikk det samme, den ene i august, den andre i
desember 1944.

De mest kjente torturister i Åmotaksjonen måtte stå til regnskap
i 1947 og 1948 for omkring hundre alvorlige mishandlinger bare
for tre av dem.

Martin Luther Stordal, sjef for grensepolitiets gruppe i Elverum
ledet Åmotaksjonen sammen med Bloemen. Han beordret medarbeidere
til å gå hardt frem likesom han deltok i ukjent antall
mishandlinger i Åmot og tidligere andre steder.

Han begikk forskjellige andre kriminelle forbrytelser og ble av
sine egne sist i september 1944 dømt til døden, men senere
benådet til livsvarig fengsel. Han har ganske typisk sagt:
"Først stjal sjefene, og så stjal vi fra dem igjen, til slutt
stjal vi alle sammen og fra hverandre".

Faksimile nr. 15

Faksimile nr. 16

