
Nedenstående er stoff fra tre rapporter som er skrevet som
historisk kildemateriale like etter frigjøringen.

Det er her samlet i ett for oversiktens skyld.

At jeg fremtrer som en forgrunnsfigur er for å belyse utvikling
og arbeidsmåten i en viktig del av motstandsarbeidet, og fordi
det er bare noen få som kjenner alle detaljene. Det er stort
sett jeg som er ansvarlig for riktigheten av historien og som
må tas for de feil som måtte være begått, kanskje også de
svakheter som var årsak til at vi ikke gjorde enda mer på dette
felt.

@O1 = Rapport.

@O2 = Om MilOrg's og egne Eksportruter over 24.1.2. Rena i Åmot.

@O2 = Avgitt av Leif Norberg, dekknavn "Petter Brenna".

En kan spørre om grunnene til at en ble så sterkt engasjert i
flyktningetrafikk under okkupasjonstiden. Jeg tror helst at de
er å finne i en stor bekjentskapskrets over Østlandet.

Før krigen var jeg Idrettslagets medarbeider i alle store
skirenn, Renabakkens hopp og slalomrenn, Birkebeinerrennet,
sommertidens friidrett og orienteringsløp, jeg var Rena
Turistforenings formann fra 1935, deltok i vinterkrigen 1939/40
ved Sallafronten, kom hjem akkurat tidsnok til å bli med i
etableringen av forsvarsstillinger og i kampene foran Skarnes,
ved Sander og Kongsvinger 11. april og utover. Finland og
felttoget i Norge ga mange venner. Etter felttogets slutt kom
jeg hjem 6. mai 1940 og gikk inn i det tidligere yrket som
lensmannsbetjent i Åmot, noe som bare varte til 31. august 1941
da hele kontorpersonalet med lensmannen i spissen frivillig gikk
ut av etaten.

Jeg åpnet ikke selv forretning som flyktningeeksportør, jeg ble
i likhet med andre oppsøkt av en og annen som kjente meg, eller
som var blitt anbefalt å finne meg. Jeg ble trukket inn i det
mer eller mindre tilfeldig inntil det våren 1941 gjennom
"ZERO"organisasjonene og våren 1942 gjennom "EDDERKOPPEN" gikk
over i organisert tjeneste. Det forunderlige er at det som
motstandsfolk utover hele landet anså som et naturlig
kontaktpunkt på Rena ikke ble oppfattet som det samme av grepo
nsfolk gestapo og andre fiendlige.

Parallelt med utviklingen av eksportarbeidet ble militære
avdelinger dannet våpen gjemt unna allerede fra 1940,
organisasjonen omfattet først ca. 100 senere 200 mann/soldater
i Åmot.

Det ble etterhvert liten arbeidsro til utbygging av MilOrg og
eksport.

Fiendens restriksjoner skapte sivil og militærartet motstand som
utløste unntagelsestilstand, henrettelser, rassiaer og
opprulling rundt om i landet.

Og dette bragte stadig fler i den situasjon at de måtte ut av
landet for å redde livet, men like mye også for at deres viten
ikke skulle bli røpet under tortur.

Eksportrutene fikk mer enn nok å ta vare på. Ved siden av kom
UKinstruktører fra England som skulle gis en rimelig grad av
arbeidsmuligheter.

Direktiver om forsiktighet skapte vond samvitighet hos vår vesle
gruppe som ledet både MilOrg og Eksport. Likeså påtalte våre
overordnede i MilOrg det dobbeltarbeid vi drev, og det må
medgis at det var både illojalt og dobbelt illegalt.

Vi hadde ikke så mange å ta av her i bygda, det var ikke så lett
å finne fler og nye personer vi kunne delegere oppdrag til. Vi
hadde også det syn at eksportarbeidet var en praktisk og
livsnødvendig oppgave som måtte utføres nå mens det var
aktuelt og redde folk ut.

I likhet med andre grensestrøk hadde også vi kurertrafikken inne
sammen med transport av propagandasendinger, utstyr og
radiomateriell,både for oss og vestenfor liggende distrikter.
Videre var vi innforstått med at andre organer hadde samme
toveis trafikk som vi, for eksempel XU, SivOrg m.v.

Inne i alt dette rømte et ukjent antall russiske fanger fra et
tog ved Tangen sommeren 1943, og det skapte mye røre. Mange av
dem ble tatt vare på og bragt ut av flere involverte i Valmen,
men ikke av vår organisasjon. Det samme gjelder en mengde
tilfeller som er kommet frem etterpå om enkeltflyktninger som
er kommet inn gjennom døren uanmeldt hos familier i Åmot og
særlig i Valmen/Osen og som ble hjulpet ut.

@O2 = Begynnelsen og utviklingen.

Mens krigen i 1940 enda pågikk i NordNorge, ble tilfeldige folk
på vei for å slåss videre, hjulpet med kart, mat og
rutebilskyss østover. Det var alltid trenede folk som greide
seg selv bare de fikk anvisning på vei og kontaktpunkter.

Det kom flere etterhvert, 17. mai 1941 kom to mann som
øyensynlig hadde viktig ærend i England. Det begynte nå å bli
nødvendig med kamuflasje, slikt som skogs eller gårdsarbeid,
kontroll forekom overalt og det var forbundet med livsfare å gå
ut av landet i alle fall for å yte hjelp til flukt.

Vi kjente enda ikke til mottagelsen på svensk side, og heller
ikke mulighetene for å komme videre til England, men de som for
lot til å ha informasjoner om dette.

Nils Ulvevadet, dekknavn "Persen" bodde i Osen på Fabros, han
hadde forlatt lensmannskontoret i Kirkenær, men fikk stilling
på lensmannskontoret på Rena, og vi innledet et fint samarbeid
fra tidlig i 1941. Han var allerede involvert i forbindelse med
kurerer som gikk i nær sagt fast pendling ut og inn over
Ljørdalen, han hadde derfor kontakt med Arnt Heien "Arnt" i
Volfeltet ved Jordet samt Oddleif Skaaret i Ljørdalen.

Sverre Østhagen, Elverum og Arne Sveen, Rena havnet i Moelv og
drev den illegale avisen "Den annen front". Den første ble litt
senere XUmann. De satset stort og var forberedt på det verste og
anmodet om samarbeid i varsling slik at vi her på Rena holdt
døren åpen for evakuering på øyeblikkelig varsel. Dette
fungerte da også den dagen det ble aktuelt for flere derfra å
dra over, etter at Arne Sveen ble arrestert 13. mai 1943.

Åmot Engerdals Bilruter hadde sjåfører som på egen hånd hjalp
folk som kom tilfeldig. Stasjonsbestyrer var med på notene uten
å ha fått spørsmål om støtte, og han ble vår hjelpemann når det
gjaldt å holde rede på grepo og kontroller østover.

Erling Hansen, Thorvald Omang og Thorleif Brænd tok med vårt
gods og passasjerer når veiene og bruene var erklært fri,
kanskje av og til foran annet tyngre gods og turister.

Siste dag i august 1941 sluttet vi på lensmannskontoret, og
deretter var "Persen" å finne på Fabros.

I mai 1942 kom en meget ung mann fra Oslo Knut Monrad Hansen,
student, dekknavn "LilleRolf". Han var studiekamerat av Jens
Henrik Høye, Elverum som sendte ham til meg.

Vi hadde hørt om provokatører, jeg var skeptisk, og lot ham være
ved kjøkkenbordet hvor han arbeidet med sitt ingeniørstudium
mens jeg kontaktet Jens Henrik i telefon, likeså varslet
"Persen" om at jeg sendte mannen opp til ham for at også han
kunne vurdere forslag og anmodning om opplegg av et større
ruteprosjekt.

"LilleRolf" røpet ikke da noe om sine oppdragsgivere eller
hovedorgasnisasjon, senere vet vi at det var MilOrg
Sentralledelsens Eksportgruppe som sto bak.

Jeg hadde samme dag hatt besøk og var tatt med til forhør på
Bays hos feldgendarmerei som kom opp fra Elverum i anledning av
at jegsaboterte tyske ukerevyer på kinoen som jeg da drev. Jeg
fikk noen timer til å ordne med filmbyrået, og de skulle komme
igjen på kvelden for å vite hva jeg hadde gjort ved saken.

"LilleRolf" ble sendt med bil til Osen og hadde møte med
"Persen" hvor han fikk alle informasjoner og de begge kunne
vurdere mulighetene for sikker transport av antydet større
antall i følget. Etter at feldgendarmerei på ettermiddagen
hadde sjekket meg om ukerevyen til neste kinodag, kom
"LilleRolf" tilbake fra Osen ut på natten. Han hadde positive
meldinger og fant mulighetene til en fin rute så gode at han
virket heller begeistret.

Vi satte oss ned og laget reiseplaner/måter til Rena med tog, vi
kunne ikke bruke Åsta som hadde nsstasjonsmester, dertil ville
det være rart med større flokker på et så lite sted, særlig når
det skulle gjenta seg ukentlig. Derimot tenkte vi på Steinvik
som et avlastningssted for Rena stasjon de gangene det ikke var
altfor mange i sendingen.

Vi laget kontaktspørsmål til telefonbruk, forskjellige
møtesteder på Rena, jernbanerestauranten,
Trudvangrestauranten, et par av butikkene, noen ute o.s.v.,
forskjellige stikkord for henvendelse, noen kunne være
turister, noen søkte gårdsarbeid, noen ville ha vedhugst, og
bærplukking var aktuelt som kamuflasje når den tiden kom.

Ruta skulle ta 6 8 pr. tur, og var basert på bruk av bil så
langt det var mulig å ha sikre beskjeder om grepokontroller og
slikt.

Alternativene var: Tog til Rena, bil til Vestby hvor Magnar
Bakken skulle befordre videre i sitt system.

Eller bil til Osen "Persen" og til fots videre, eller også bil
til Skjæret før Jordet og levering til "Arnt" som hadde sine
forskjellige varianter. Onsdager skulle være leveringsdager
fremover. Til bil og loser skulle hver kontingent medsende kr.
150.

De første som kom var bare to damer med et 4 års barn, som jeg
tok i bil til Vestby. Magnar Bakkens videre apparat kjente vi
ikke.

Neste kontingent var 2 damer og en mann som hadde ett år i tysk
fangenskap bak seg. De måtte innkvarteres på Fjellvang hvor det
i Turistforeningens regi var opprettet Ungdomsherberge, det var
ingen ledig bil denne dag. De kom forøvrig ikke onsdag, men
lørdag slik at vi med Erling Hansen som drosjesjåfør i lånt
bil reiste til Osensjørens østside og opp veien til Vestby. Her
ble et generatorgassrør under bilen slått i stykker mot en sten
i veien et godt stykke før møtestedet. Det ble å gå til
telefonlån til første hus og Bakken ble varslet, han bragte
folkene videre.

Likeså måtte vi ringe til Rena etter lastebil for henting av den
ødelagte personbilen, og det ble noen timers venting.

Det skulle være kinoforestilling på kvelden og jeg kom tidsnok
men måtte stå til rette overfor feldgendarmerei som igjen
ventet fordi ns folk atter savnet en tysk ukerevy.

Etter å ha sluppet arrestasjon denne gangen også fant jeg det
lønnsomt å ta en og annen tysk ukerevy for å få arbeidsro. Men
det var som jeg også fremholdt overfor ns folk og
feldgendarmerei ikke så lett for en slik liten kino å få
regelmessig tildeling av ukerevyer, og det var klart for alle
at Rena var et for lite sted til å få filmer så tidlig som for
eksempel Elverum.

Utover sommeren kom flere transporter, og vi varierte stadig
veier, bilbruk, og loser. På Rena stasjon og på de andre
meldeplasser fant vi det hensiktsmessig at Sven Sjølie og Sven
Brun som begge drev skogsvirksomhet, tok på seg oppsamlingen
her og der og det gikk meget selvfølgelig for seg.

Det kunne bli venting av og til under sjekking av kontroller
eller for å finne ledig bil, men rutebil ble også brukt, og jeg
var selv med tilOsen hvor "Persen" overtok og bragte til "Arnt".
Kontroll ble stadig skjerpet, grepo fikk stasjon i Jordet, det
var ofte tyskere eller grepo på bruene Glomma/Rena, Flåtestøa
eller til og med på bussene.

Derfor måtte vi drive utstrakt etterretning foran hver tur og
det var alminnelig at vi delte opp i strekk til fots forbi
kritiske steder og dristet oss til bilbruk innimellom.

Jeg var sommer/høst 1942 to ganger i Oslo etter innkalling for
sjekking av rutene og briefing om nye ting og forholdsregler.
Jeg forsto enda mer om kravene til sikkerhet og nødvendigheten
av å bringe folkene frem uten tap. Vi hadde spesielt
betydningsfulle folk på sendingene, og det var tydelig at
Renaruta hadde fått status som sikker, men strevsom, krevende
og langvarig.

Vinteren 1943 ble reiserestriksjonene så strenge og passkontroll
så effektiv av "Birkebeiner'n" ble opprettet.

I møte i Oslo etter jul i 1943 drøftet vi plan for skitur 160
km. fra Sjusjøen til grensen. På vinterstid var det et
risikabelt prosjekt når en tenker på snøforhold, kulde,
fremkommelighet, husrom for hvile/overnatting, mat og ikke
minst hvilken kondisjon hadde flyktningene, hvilken forfatning
kunne de være i etter lang tid i dekning eller fangenskap.

Situasjonen var nå så kritisk at livsfarlig strev med å komme
frem måtte komme i annen rekke, folkene måtte ut og ikke
mistes.

Jens Henrik Høye "Spiker'n" ville bli plassert i en hytte på
Sjusjøen, og sendingen skulle komme med tog og med bil enten
fra Moelv eller Lillehammer til Sjusjøen. "Spiker'n" hadde
ansvar for å bringe sendingene over fjellet til han møtte meg
på Eldikje Djupdammen eller på Skramstadsetra. Det var rimelig
at han også kunne trenge husrom for tilbaketuren. Det var ikke
alltid at Turisthytta på setra var åpen, men jeg hadde nøkkel
og adgang som foreningens formann. Turen gikk så til Sveen i
Skramstadberget til Gina og Ole Bekkevold hvor det var hvile og
søvn før den lange etappen til Osen. Olav Rødsbakken
"Røyskatten" var engasjert på denne etappen og han møtte opp
etter avtaler enten i Sveen eller på østsiden av elvene. Han
hadde hytte i Rødsberget hvor han overnattet før turen til
Osen.

"Persen" hadde mulighet for overnatting i Storholmkoia før turen
til Volfeltet "Arnt" som igjen tok dem i hus hjemme før den
lange og farlige turen til grensen og strekket inn til
bebyggelsen i Sverige.

"Birkebeiner'n" artet seg i virkeligheten som en
"slavetransport", tunge ski, dårlige støvler eller lavsko, ikke
egnede vinterklær, dårlig kondisjon etter dekningstid, en av dem
hadde til og med sittet innesveiset i en dampkjel i 3 uker.

Det var nifst å være pådriver på denne lange og slitsomme
reisen. "Arnt" på siste etappen beretter om livsfare under
vinterstorm over Drevfjellet på en av turene. Men alle kom
frem.

Det hendte at vi brukte bil fra Rena til Rød eller Osen, et par
ganger tok jeg bil til Skjæret foran Jordet og det var
redningen for folkene de gangene. Det var Gustav Karlstad som
kjørte fordi han kunne ta med vedlass for knottfabrikken
tilbake fra Slettås.

Det vil føre for langt å detaljere de forskjellige måter vi
laget variasjoner på, det var et utall telefoner mellom
"Persen" og meg. Det gikk på hytteformidling, påskegjester,
svartebørs o.s.v.

"LilleRolf" var også et par turer til Rena for å kontrollere og
tilbragte mange timer med ingeniørstudier på kjøkkenbordet og
litt barnepass mens hans ventet på meg og rapporter.

I Osen fantes mulighet for en og annen smørpakke eller
gjetostbit og slikt kunne være et nødanker som var godt å ha i
sekken. Det var et alibi for "LilleRolf" også på hjemtur fra
Rena.

Sommeren 1943 ble det tatt i bruk falske
identitetskort,grensesonebevis og reisetillatelser, det gjorde
at tog igjen kunne benyttes til Rena eller helst Steinvik. Det
var lite bilbruk, mest til fots. Trafikken var regelmessig og
sendingene fulltallige 6 8 stykker.

Høsten 1943 kom aksjonen mot politifolkene 16. august og
studentaksjonsn 26. november, og vi gikk over til
oppsamlingssted Brumundsetra med bil fra Oslo og tilfots via
Djuposet Skramstadsetra over elvene, Rød, Osen o.s.v. og av og
til litt bilstrekk når det lot seg gjøre.

"Arnt" var av og til plaget av dårlig rygg. Jeg fikk kontakt med
en los i Bergeberget, og det lot seg gjøre med en sisteetappe
helt frem til grensen, men det ville koste kr. 200. for hver
tur. Levering med bil ved Høymodammen i Julusdalen. Opplegget
var bil fra Oslo med ankomst Brumundsetra ved 22.00 tiden i
kveldsmørket, enten "LilleRolf" eller "Per" loset til fots til
Brennsetra hvor jeg møtte opp, avtale neste sending og gikk via
Klettsetra ned til Langmosaga på Åsta, over hengebrua og fant
Gustav Karlstad med bil ved Nabset. Turen om Snippen gjennom
Julusdalen til Høymodammen tok halvannen time og da var
morgenlyset kommet for lengst. Sendingen ville være fremme ved
grensen ved 13.00 tiden og dette var den mest elegante variant
vi hadde, den ble også kalt "Eleganten" Sendingene kunne være
på 8 10 mann.

Da snøen kom og 1944 begynte ble det skitur, Jonny Aarflot var
med og varmet opp setra på Kletten, han kokte også havregrøt og
av og til skikkelig ertesuppe eller annet mens jeg var ute på
fjellet og hentet flokken.

Det var mye fint folk på denne ruta, blant andre Knut Haukelid
"Bonzo" som gikk ut her etter at han hadde sprengt Tinnsjøferga
med tungtvannet. Han synes at min 7.65 pistol var i minste
laget, det gikk ikke an med annet enn en colt 11.25 for den
kunne virkelig slå ned en motstander.

Varianten ble brukt hele vinteren til snøløsningen, og da hadde
losen krevd 500 for de siste turene, så vi måtte bryte av. Vi
gikk over til Rød Osen Jordet igjen på sommerføre.

Vi gikk over til å ta bil til sydsiden av Åsta ved
Bringebusetrene og trafikken gikk regelmessig hele sommeren. Nå
var også hjelpemenn med på turene til opplæring, Hågen Skramstad
"Heidi" og Leif Helgesen. Dette fordi jeg måtte for syns skyld
gjøre noe med at MilOrg overordnede påla meg å slutte med
rutetrafikken.

15. august og dagene etter gikk vi i dekning, først jeg, så
"Røyskatten" og "Persen", og sendingene kom helt til uken
forut da det skulle være bærferie.

Som symbolsk etappehonorar til losene og bilkjøring var det fra
1942 medsendt kr. 150. pr. tur. Ettersom variantene ble brukt
var det basert på 25. pr. los og resten til bil. Som regel
stemte dette bra, men bilbruk kunne koste mer enn vanlig og
selv om en da sparte losandelen var det sjelden noe til dekning
av sjefens reiser og telefonutgifter og andre ting. Men av alle
sjokk var losen fra Bergeberget et av de store med plutselig
forlangende kr. 500. en nattestund jeg bare hadde med de
avtalte 200. Det var med nød og neppe jeg ikke måtte ta
sendingen med hjem igjen.

Jeg hadde gleden av å kunne møte opp og ta i mot alle sendinger
og bringe de til neste mann her eller der, og når det er
spørsmål om hvor mange flyktninger eller turer, har ingen av
oss gjort noe for å finne ut det.

"Arnt" har oppgitt 164 turer i avisintervju, det er ingen grunn
til å tvile på det, men han må ha regnet med en del andre turer
med kurerer o.s.v. før vår tid og ved siden av.Hans etapper ble
brukt i kanskje 2/3 del av våre samlede turer medregnet de
andre variantene, og da regner jeg med i organisert regi under
MilOrgs eksportgruppe v/"LilleRolf". Før dette hadde vi mange
turer mer eller mindre organisert i vår egen regi. Det hendte
at vi hadde to sendinger i uken, men ikke ofte, skulle vi tenke
hvor mange uker hele krigen varte, er det en grense for hvor
mange ukentlige turer det kunne bli.

Uten å vite antallet, må vi allikevel glede oss over at alle
våre tildelte folk klarte de harde vilkår vi bød dem, de kom
alle frem. Det ukjente resultat i antall er dog målbart i
reddede liv og mye farlig viten som fienden ble snytt for.

Renarutenes organisasjon hadde 34 medarbeidere som gjorde en
uegennyttig og skikkelig innsats, ingen har vel takket dem for
det. De har neppe noen formening om hvilken redningsaksjon de
ha deltatt i, de var bare glade over å få være med.

Faksimile nr. 24

Faksimile nr. 25

Faksimile nr. 26

