
@O1 = Mirakuløst reddet men håpløst vekkstuet.

Leif Norberg ble på besøk i Stockholm 24. oktober 1944 etter
celleraset innkvartert hos Hamarmannen Christian Thomassen som
hadde husrom i Grev Magnygatan 8, III, fordi han ikke hadde
papirer for oppholdstillatetlse i hovedstaden. Thomassen hadde
et værelse med adgang bad og kjøkken i en gammel men ærverdig
leilighet som eides av en eldre enke etter en embedsmann med
fin tittel.

Leiligheten var full av plysjmøbler, malerier og nips, alt
sammen uvasket og støvete og med innelukket tung luft. Men
tross alt et sted med varme og mulighet for søvn i trygghet.
Som vanlig rant det vann fra rør og kraner, ved ubetenksomhet
ble toalettmappen lagt på en speilhylle på badet, neste morgen
var den våt utenpå og full av vann innvendig.

På dette badet traff han om morgenen en av de andre som hadde
rom der. Han var en av de fem norske som overlevde
torpederingen av fangeskipet Westphalen utenfor Marstrand 8.
september 1944. Han var slynget ut i sjøen og senere reddet
sammen med fire andre av svensk redningsbåt.

Westphalen var fangeskipet som hadde 75 norske på tur til "Nacht
und nebel" i Tyskland. De 70 innesperrede som ikke ble slynget
ut ved eksplosjonen hadde ingen sjanse, men sammen med dem gikk
også 120 tyskere ned til bunns.

Denne mannen var en hard og meget bitter kar og Norberg fikk
ikke ordentlig kontakt med ham i det korte øyeblitt de var
sammen på badet.

Men det var tydelig at denne mannen med sin innsats før
arrestasjon og tortur og etterfølgende mirakuløs redning fra
fangenskap i Tyskland, eller død på havet bare var blitt puttet
vekk i en leilighet, kanskje helt uten tilbud om aktiviteter,
eller samvær med kamerater.

Norberg opplevde møtet som meget deprimerende.

Psykisk hjelp til katastroferammede var enda ikke oppfunnet.

