
@O1 = Kvinnenes daglige liv.

@O2 = Hjørdis Snerten, født 19.03.1922

gift med Oddvar Snerten forteller om kvinnenes stille motstand.

De hadde en sønn, Svein, født 13.05.1941. som de i likhet med
andre i Osen ikke ønsket å få døpt av nasistpresten, og om det
hopet seg opp med udøpte unger var kvinnene enige om å la dette
bero slik.

Så fikk hun brev fra sognepresten som meldte at hvis hun ikke
førte sitt barn til dåpen, ville gutten bli tatt fra henne.
Hun traff en dag Nils Ulvevadet og spurte om råd, og han bad
henne simpelthen skrive tilbake og si at barnet er døpt og hvis
det ikke står i kirkeboken må det være prestens feil. Hun skrev
slik, og hørte ikke mer om det.

Så ble det en lykkelig løsning da ungdomspresten Gabriel
Kjelland som ikke var nsmedlem fikk lov å foreta barnedåp i
Osen en søndag tidlig på sommeren, 7. juni 1942.

Da ble 18 barn fra alle kanter av Osen, til og med ett fra
hovedsognet, døpt i det de også i dag husker som begivenheten
"Den store barnedåpen", 11 gutter og 7 jenter.

Ungdomsprest Kjelland som var tilsatt i 1940, ble høsten 1942
avsatt og forvist fra Åmot av nsmyndighetene.

I krigstiden var hun om sommeren budeie på en av Maaliplassene,
Søre Østa som de leide av hennes far til seterdrift. Hun hadde
med seg Reidun Østad, og de hadde hvert sitt barn.

Hennes mann Oddvar, kom dit på dagsbesøk fra nattskift på
trekullfabrikken i Osdalen denne fredagen den 18. august 1944.

Det kom telefon fra Osen til Hans Granberg på nordre Østa om at
mange tyskere var på vei dit opp, men at det ikke behøvde å
være noe farlig for de som bodde på plassene.

Da tyskerne og endel norske grensepoliser og waffen SS kom
myldrende ut av skogen, fordelte de seg til alle tre plassene
og omringet husene, omtrent som de skulle gå til angrep.

Familien Snerten, Reidun og ungene ble kommandert ut på tunet.
Tyskerne gjennomsøkte husene til og med på hemsen. Den norske
SS mannen Magnus Slagsvold som sjef for denne avdelingen på 8
mann tok Oddvar fatt og sa at de visste at han har våpen. Dette
benektet han og ble slått av SS mannen og en tysker.

Nå ble den 3 1/2 år gamle sønnen så forskrekket at han løp vekk
og gjemte seg i en Reinfan bak huset, men da de gikk derfra og
tok med faren løp den vesle gutten etter tyskerne og kastet
sten på dem. Han ble grovt tilsnakket og jaget hjem igjen.

Hennes mann ble først tatt med til nordre Østa før de dro videre
til skogs, og hun så ikke mer til ham før 19. januar 1945 da han
slapp hjem.

Da de ble alene igjen på plassene, ble det sterk uhyggesstemning
i den ellers fredelige avkroken, bikkjene gjødde uavbrutt,
ungene skrek og kvinnene fikk en håpløs uvisshet om Oddvars
skjebne og deres felles fremtid.

