
@O2 = Ernst Friedrich Lübke forteller.

I sin dagbok noterte han:

Torsdag 17. august 1944.

@B3 = Morgen  kl. 07.00  Telefonvakt

@B3 = Middag  kl. 14.00  På Turisthotellet, forlegning

@B3 = Kurs   kl. 16.00  Tema, vaktavløsning

@B3 = Alarm   kl. 22.00  Etter tappenstrek i forlegningen

@B3 = Avreise  kl. 23.30  To militærbusser retning Hamar.
Oppdrag: Ettersøkning partisaner.

Denne solskinnsdagen begynte helt normalt, helt rolig og
fredfullt inne og ute, bare tjenestegjørende underoffisers
fløyte forstyrret den tilsynelatende harmoni.

Livet begynte å røre på seg kl. 06.00 i Rosenlundleiren på
Smestadmoen ved Lillehammer. Sturmkompanie Norwegen begynte
dagen og de første kaffehentere løp gjennom korridorene. Etter
den karrige frokosten, en brødskalk og maltkaffe, var
oppstilling til morgenappell på leirplassen kl. 07.00 med den
vanlige prosedyre, opprop, inndeling i arbeidskommandoer,
sykemelding og annet. På dagsordren sto bare puss og ordning av
utstyr og på ettermiddagen kurs.

Stabsgrefreiter Ernst Friedrich ble som vanlig tildelt tjeneste
som telefonoperatør ved sentralen i Roselundleiren.

Sturmkompanie Norwgen ble opprettet på befaling av
overkommandoen i Oslo og underlagt Armee Waffenschule,
Smestadmoen. Dette kompani besto av 7 pioneroffiserer, 10
pioner underoffiserer og 130 pionermannskaper. De var utstyrt
med undervisningsmateriell for pioneropplæring, og utstyr og
kjøretøyer i forhold til bemanningen. Deriblant også en
stridsvogn som var krigsbytte fra Frankrike og som ble brukt
til opplæring i angrep på panser.

Sturmkompanie N. med spesialister i pioneropplæring hadde
fireukers kurser til omskolering av dugelige funksjonærer i
hæren som skulle bli frontpioner offiserer. Nå i det femte
krigsår var det skrikende mangel på slike. Dessuten trengte
Hitler raskt forsterkninger til kanonfødebehovet.

FVD Friedrich avløste nattevakten på centralen kl. 07.00, og som
var en venn fra Hamburg, Hein Wendt. Denne var for et par dager
siden kommet tilbake fra sitt hjemsted etter såkalt
"Bombepermisjon". Han berettet om de store ødeleggelser og den
forferdelige ildstormen som bombingen laget i Hamburg.

Han hadde mistet både kone og to barn.

I ruinene av huset hadde Wendt funnet en eneste ting, det vesle
drivhjulet i konens symaskin, og som han bar på seg som amulett
eller relikvie selv om det var av stål og halvt oppbrent.

Telefontrafikken forløp først på dagen normalt, men ved kl.
11.00 tiden ble det uvanlig hektisk. Det hopet seg opp med
viktige telefonmeldinger som skulle prioriteres, særlig de fra
Armeens hovedkvarter og Pioner hovedkvarteret i Oslo. Noe før
kl. 11.00 kom en ukodet melding/samtale til sjefen for
Sturmpionerkompaniet kaptein Krohner, om at han og hans
offiserstab skulle være på hans kontor kl. 12.00.

Ernst Friedrich følte på seg at noe "var på gang", noe han
regnet med kunne komme til å angå ham gjennom en eller annen
"høyeste avgjørelse" fra oslo.

Cirka kl. 11.35 innløp en kodet og derfor hemmelig melding fra
sjefen for generalstaben i oslo. Friedrich dechiffrerte den og
leverte den på kompanisjefens kontor. Der var allerede staben
samlet og ventet spent på det som skulle komme:

@O2 = AUFNAME Fernspruch Nr. 185, 11.00 Uhr O.U., den
17.8.44.@O2 = ARMEEOBERKOMMANDO NORWEGEN  A.HQU., den 17.8.44.

Ia/Id/A.Pi.Fü. (Ia) Nr. 2015/44 Geh.

@O2 = An Armeewaffenschule Lillehammer, Kommandeur. (Notiz aus
dem Gedächtnis).

Betr.: Sondereinsatz im Rahmen der Amtschilfe.

Hier : Einsatzbefehl für STURMPIONERKOMPANIE NORWEGEN

1. Alarmberetschaft 17.8.44. ab 18.00 Uhr

2. Alarm um 22.00 Uhr

3. Sonerverpflegungs Ausgabe ab 22.00 Uhr (nach HVpfl.612)

4. Abmarsch mit 2 KOM um 23.00 Uhr O.U.

5. Treffpunkt mit SDFührung und Mannschaft:

Nördlicher Ortsausgang Nordre Osen

Planquadrat 48,

18.8.44., Uhrzeit 06.00

6. Einsatzstärke:

Kompanieführer mit

3 Offizieren

6 Unteroffizieren

60 Mannschaften, feldmarschmässig

7. Bewaffnung:

Offiziere, Pistole

Unteroffiziere, MPi

Mannschaften, Karabiner/50 Schuss

3 Kisten Handgranaten

8. Auftrag:

Ausheben eines norwegischen illegalen Ausbildungslagers.
Säuberung des Umlandes ung ggf. Festnahme von Partisanen.

9. Zur Lage:

Am 16.8.44. gegen 18.00 Uhr wurde vom SDHamar ein norwegischer
Partisan auf der Strass nördl. von Nordre Osen aufgegriffen.

Er sagte aus, dass im Fjell nördl. von Nordre Osen ein
Feldausbildungslager norw. Partisanen gegründet worden ist.

Ausbilder soll ein kürzlich mit Fallschirm abgesetzter
britischer Major sein.

Der Aufgegriffene wird morgen früh die Einheiten einweisen.

@B4 = Verteiler

@B4 = ArmeePi.Fü

@B4 = SDHamar

@B4 = Tätigk.Gericht A.Pi.Fü.8/44

@B4 = Für das Armeeoberkommando

@B4 = Der Chef des Generalstabes

@B4 = Theiacker

Friedrich var den eneste i kompaniets mannskap som på denne
måten var underrettet om de kommende hendelser og han likte
ikke at det skulle være et samarbeid med en Waffen SS gruppe.

Kompaniet skulle altså yte en slags "embedshjelp" til den norske
sikkerhetstjenesten i Hamar hvor det ikke var tilstrekkelig
mannskap til å gjennomføre en så stor aksjon. Han var klar over
at den pågrepne i Osen ikke hadde gitt opplysninger frivillig,
og han syslet med tanken på hvorledes han ved en gunstig
anledning kunne være til hjelp eller oppmuntring for fangen.
Han ønsket å få vite hva denne kunne hete av navn. Allerede i
sin tidlige ungdom hadde Friedrich vært en overbevist pasifist
og humanist. Før hans fødsel falt faren på vestfronten i 1916.
I den sosialistiske ungdomsorganisasjonen hadde han med full
overbevisning sunget: "Aldri, aldri vil vi bære våpen,aldri,
aldri vil vi igjen ha krig".

Og nå var det krig igjen, en krig anstiftet av diktatoren
Hitler, den mann som 7 år tidligere også hadde forbudt og
oppløst ungdomsorganisasjonen og satt mange ungdomsledere i
fangeleir:

Han tenkte også på om han skulle sykemelde seg, men det ville
sikkert bli gjennomskuet. Han besluttet seg for å være
medløper.

Som troppsfører for telefonsambandet var han automatisk med i
den kommende aksjon.

Etter tjeneste tid drøftet han dette med Hein Wendt på veien
tilbake til soldatleiren ved kl. 14.00 tiden. Begge ville ikke
under noen omstendigheter skyte på nordmenn, og de mente at de
som regulære stridende ikke kunne beordres til handlinger som
strider mot folkerettslige avtaler. Men å bekjentgjøre en slik
holdning innen avdelingen ville være det samme som å bli stilt
for krigsrett.

Da klokken nærmet seg 17.00 gikk de to venner inn i leiren og
vakthavende opplyste: "Den Gamle" har beordret sperring av alle
utganger fra kl. 18.00, kanskje dere vet hva som er på ferde,
telefonsambandet har jo lange ører".

Tjenesten resten av dagen forløp som normalt, og det tok ikke
lang til å pusse å gå gjennom utstyret etter dagsordren. De
menige slappet av rundt omkring og røkte forbudte sigaretter,
underoffiserene satt allerede i kantinen med sine glass øl.

Soldatene pratet seg i mellom fordi vakthavende hadde gitt de
som var på bypermisjon beskjed om å være tilbake senest kl.
18.00. Ryktene verserte, hva foregår, alle variasjoner i
reportoaret ble tatt fram og varmet opp.

Friedrich og Hein slo fast at ingen traff spikeren på hodet, de
kunne begge i ro og mak følge utvikling av de opphissede
nyheter.

Samtidig med at tappenstrek gikk kl. 22.00, løp tjenestehavende
underofffiser opphisset rundt i korridorene i brakken for å
sette i gang alarmen etter befaling, hans fløyte vekket straks
alle som hadde lagt seg.

Kort etter styrtet alle ut på apellplassen hvor alle offiserer
var og der major Krogner befalte omgående feltmessig
marsjberedskap for 1. og 2. tropp av sambandsavdelingen, videre
utdeling av spesialforpleining og utrustning for utmarsj som ble
berammet til kl. 23.00.

Nå ble det travelt, alle løp i veien for hverandre, det skulle
pakkes sekk, få tak i matrasjonene og ammunisjon, dertil kom
usikkerheten, skulle det være øvelse eller var det blind alarm.
Senest for noen dager siden var det stor øvelse i nærheten av
Faaberg som var meget anstrengende, blant annet krysse en elv
med stor utrustning. Uvissheten ga de menige mye å bestille og
var grunnen til deres vimsing og hodeløshet. Trengselen ved
matutdelingen var ille, og det de skulle få med var kostbare og
sjeldne matvarer som de ikke hadde sett på lenge.

De fikk med coca cola, studenterbrød, en pakke sigaretter så vel
som annen kald reserveproviant, dertil en flaske brennevin til
deling på to og to soldater. Nå var det klart at det ikke
dreide seg om feltøvelse, det var noe mer alvorlig og som ville
vare i flere dager.

For første gang i den korte tid i Armee Waffenschule holdt til
på Lillehammer, ble det delt ut spesialproviant, ryktet
spredde seg og avdelingen virket opprørt, ledelsen gav
imidlertid ingen opplysninger om overkommandoens innsatsordre
fra Oslo.

Presis kl. 23.20 for tj.h. underoffiser rundt korridorene og
fløytet "Oppstilling" for inndelte avdelinger, det fulgte
inspeksjon og avmelding av tropper til kompanisjefen, og ordre
"stig inn" hvoretter to busser av stor størrelse startet, men
de menige visste ikke hvor veien ville gå. Om den rystende og
ubekvemme nattetransport er detlite å fortelle, bortsett fra at
flaskene gikk rundt og stemningen steg slik sjefene ventet.

Soldatene stemte i med sang som om det bare skulle være en
utflukt, men noen få besindige la merke til reiseruten og så at
turen foreløbig gikk mot Hamar og der kom en kort rast. Videre
gikk reisen til Elverum, Rena, hvor det var rast da de var for
tidlig ute. Presis kl. 06.00 var begge busser/grupper fremme på
avtalt sted, nordre veiskille i nordre Osen.

En liten gruppe i feltgrå uniformer ventet, og ved nærmere
øyesyn oppdaget de forbausede pionerer at dette var norske
Waffen SS som snakket norsk sammen, men med sin sjef en
Sturmführer snakket de gebrokkent tysk.

Midt i gruppen sto en ung nordmann i sivil, som kunne være 20 25
år, han var tydelig torturert, ansiktet hadde typiske
bloduttredelser, øynene var hovne, og enhver kunne se at han
hadde grått.

Friedrich tenkte at denne mannen bare under sterk tortur hadde
gitt fra seg opplysninger, han var nok ikke villig til å
forråde sine kamerater, hvilke smerter hadde han måttet tåle
før han ikke holdt ut mer og kom med de første vage
antydninger. På de bare armene kunne en se blå flekker som
måtte skrive seg fra slag med gummikøller.

Pioneroffiserene snakket noen minutter med SS Sturmführer og
fikk nødvendige opplysninger, derpå marsjerte Friedrichs tropp
i retning av fjellet vestover, de menige visste ikke noe og han
kunne ikke røpe det han visste fra meldingen dagen før.

Sammen med de andre sambandsfolkene gjorde han utstyret klart og
fikk ordre om å legger en enkel telefonlinje ca. 5 kilometer.

En pionertropp på 12 mann gikk foran, så fulgte den norske SS
gruppen med fangen i midten, i denne gruppen gikk også
Pionerkompanieführer, hvoretter resten av pionerene.

På stien innover var det ingen hus å se, bare skog, myr og
bjørkekratt. Plutselig kom de til en setervoll og seter,
Maarlia, der var to tre norske som holdt på å lage ost. De
norske SS folkene spurte om seterfolkene kjente fangen, de
nektet for det, men det var tydelig at de syntes synd på denne.

Friedrich som var bakerst i kolonnen, benyttet anledning til å
kikke inn i seteren, kameratene fastgjorde den tomme
telefonledningstrommel bak seterhuset og monterte en ny for
videreføring. Han spurte seterjenta om han kunne kjøpe et
stykke ost, han hadde aldri smakt slikt før, hun gav ham og
kameratene et stykke på deling. Etter å ha takket henne skyndte
han seg å si: "Hvis de kjenner fangen, melde dette møte nede,
takk". Hun nikket og øynene var våte av tårer.

Etter enda en lang time kom gruppen til målet, og kommandorop:
"Still opp i halvkrets". Endelig fikk soldatene vite oppdraget,
og inndeling i fire lag på 12 mann skulle ut i marken i hver sin
himmelretning. Ett lag på 12 mann og u.off. var igjen ved
bussene. På en åpen slette på toppen av en ås der de nå var sto
en liten hytte med primitiv innredning. Det så ut som hytta
hadde vært i bruk til ganske nylig, i peisen sto en gryte med
mat, men det var ingen glør eller varme.

Oppdraget ute i marken var ettersøkning og alle som ble
påtruffet skulle sendes til leiren med to ledsagere. Det
skulle ikke foregå samtaler med de pågrepne, skytevåpen skulle
bare brukes i de tilfeller de ble angrepet, håndgranater ble
delt ut før avmarsj.

Fra hytta og toppen hadde man godt utsyn over fjellterrenget som
var myrlendt og med endel bjørkekratt. Av og til kunne en derfra
se enkelte personer som beveget seg langsomt frem og tilbake,
for lokalkjente ville det være tydelig at dette var bærplukkere
fordi det nå var multetid, men for patruljene var det ingen
forskjell, og det varte ikke lenge før de første ble tatt med
til leiren og fremstilt.En mann på 45 års alder og en gutt på
10 12 år. SS folkene var fulle av virkelyst og enset ikke at de
bare kunne være bærplukkere med sine spann, de ble stilt alle
slags spørsmål om hensikten med fjellturen, innimellom andre
spørsmål for å avlede og forvirre, og ettersom det ikke kom
tilfredsstillende svar ble det gitt ørefiker og spytting i
ansiktet. Hein Wendt ved enden av teleanlegget, avsporet SS
forhøret med demonstrativ hosting som en akustisk protest.

Fra Maarlia var det tatt med en fange som ble arrestert der, og
nå kom turen til han. Han ble forhørt og var motvillig i sine
svar. Han ble spyttet på, slått og sparket, måtte gjøre
rundkast nedover bakken og det klarte han lett, men det var
verre for ham å gjøre rundkast oppover igjen, og da han ikke
klarte det fikk han spark og slag inntil de fant på å
kommandere ham til å stikke hode ned i hullet på utedoen og
samtidig synge "Ja, vi elsker dette landet". Mens hans gjorde
dette veltet de doen, som fangen måtte rette opp å få på plass
igjen. Deretter måtte han stå på dosetet over hullet
sammenkrøket og synge en gang til, og så veltet de doen med at
to av dem sparket den overende og fangen kom ut igjen tilgriset
av ekskrementer. Det var de norske SS folkene som sto for dette
mens de tyske måtte se på og forundre seg over den umennesklige
behandlingen.

Friedrich som tilskuer fikk plutselig et nyseanfall slik at SS
folkene avbrøt torturen og fangen fikk litt ro på seg.

Kl. 13.00 fikset Friedrich og Hein ubemerket en feil på
telefonledningen ved å løse ut jordledningen, etter varsling om
feilen ble de to sendt ut langs ledningen for å finne årsaken.
De var glade for å komme vekk, de orket ikke lenger å se på
hvorledes de norske behandlet sine landsmenn.

På vei langs ledningen fikk de to vennene se flere bærplukkere
ca. 400 meter borte som beveget seg mot avdelingen på åsen.
Vennen Hein tok frem amuletten, symaskinhjulet, og de lovet
hverandre at de ikke ville skyte eller fange uskyldige ofre.

De nærmet seg folkene, og var i tvil om at dette var bærplukkere
eller partisaner, men da de gikk frem så de ble sett av folkene,
vinket de slik at de forsto at de skulle snu og gå en annen vei,
hvilket de gjorde, og gikk østover.

Etter en kort tid for å forsikre seg om at ingen av avdelingen
hadde sett noe om avledningen, gikk de igjen opp til åstoppen
og hytta, og fortalte at det første knutepunktet hadde
forbindelse til utgangspunktet slik at feilen måtte være her
oppe. Årsaken ble antatt å være at jordledningen ble dratt ut
da utedoen ble veltet.

I mellomtiden var alle gruppene vendt tilbake til åsen, og noen
få pågrepne i skogen hadde fått gå videre eller hjem.

Avmarsj kl. 14.30 og underveis ble telefonledningen rullet inn
igjen av det mannskap Friedrich påla å gjøre dette.

Han selv var interessert i å gå slik i hælene på SS folkene for
at han kunne lytte til det de sa.

Det ble overfor Sturmführer Klein på gebrokkent tysk sagt noe om
troverdigheten til fangene, og hvor forstokket disse
partisanerene var. Sturmführers kommentar var "Mørkecelle og
gummikøller".

Etter tilbakekomst til Nordre Osen Strand et veikryss, var det
ny drøftelse mellom Sturmführer og Pionermajor.

En av militærbussene med mannskap holdes tilbake et stykke
sørover veien med fullt mannskap for å kontrollere
innfartsveien til Osen til kl. 08.00 neste morgen.

Den andre bussen reiste til Rena for å sikre riksvei 3.
Overnatting i bussen. SS folkene tok inn i et eget kvarter mens
fangene ble satt inn iarrestlokalet.

Kompanisjef, en offiser og telefontroppen dro tilbake til
sitttjenestested i Lillehammer.

Friedrich noterte i sin dagbok: Fredag 18.8.44.:

Rena i Åmot. Nordre Osen ab, 09.00 Uhr.

Marsjretning 16, til kl. 14.00.

Tilbake til Rena, sover i bussene.

og lørdag 19.8.44.

06.30  Frokost

09.00   Avreise

Til Hamar kl. 11.00 til 12.45

Til Lillehammer kl. 15.25.

De som kontrollerte gjennomgangsveiene i Osen om natten til
lørdag håpet å pågripe partisaner som beveget seg hjemover
eller til andre gjemmesteder, men ingen ble tatt.

I de påfølgende dager var det livlig diskusjon blant pionerer om
det de var vitne til i skogen, og alminnelig mening var å
fordømme fremgangsmåten til de norske Waffen SS.

Ut fra dette skinte raseriet også over den avmakt som alle
steder er tydelig overfor de forbryeriske SS folkene i de tyske
styrker og også med norske medløpere.

Denne beretning om tilfeldige og uhyggelige møter mellom
mennesker som ikke kjente hverandre, kan forhåpentligvis være
et supplement til de norske beretninger om de samme
tildragelser.

Måtte alle godviljens mennesker ta lærdom av dette og bidra til
at slike grusomme hendelser ikke gjentar seg.

Faksimile nr. 17

