
@O1 = Flyktningene kom uansett.

@O2 = Dekknavn:

"Petter Brenna" Leif Norberg

"Røyskatten" Olav Rødsbakken

"Persen" Nils Ulvevadet

Renaruta var i gang med noenlunde regelmessighet årene 1942 1943
og 1944 og som uorganisert i egen regi fra 1940.

Ruta fylte et sterkt behov og fungerte prikkfritt uten tap.
Arbeidsforholdene var vekslende, lettere og vanskeligere, med
kontroller og spesielle aksjoner og restriksjoner, vintertid
med mørke og kulde, sommertid med lys og varme, som krevde bruk
av mange varianter og improvisasjoner.

Den ble drevet av de samme som sto for Milorg, om enn noe
illojalt, og hadde i alt 34 mer eller mindre engasjerte
medarbeidere.

Selv om ruta var lagt opp og styrt fra Oslo, og tilrettelagt for
sterkt ettersøkte Milorgfolk fra Osloregionen, var det tydelig
at folk fra Sørlandet og Vestlandet og andre trakter kom med i
sendingene.

Og det var ikke sjelden at størrelser som måtte bli gjenkjent
kom med i sendingene. For eksempel kom Knut Haukelid "Bonzo"
over Kletten en natt i februar 1944 etter senkingen av
Tinnsjøfergen med det siste tungtvann og alle
produksjonsapparatene.

I juli 1942 kom blant andre Viggo KragRønne fra Kristiansand og
som på Høie fabrikker hadde fristet 12 døgn innestengt i en
dampkjel, og uken etter kom hans kone.

Knut Martinsen kom 16. august 1943 sammen med flere med tog til
Steinvik stasjon og gikk av, selv om de hadde billett til
stasjon lenger nord i dalen. På stasjonsområdet skulle de se
etter "Han som sto ved hestebittinga og tygde på et langt
gresstrå", "Petter Brenna". Mange år etterpå, minst en
mannsalder har Martinsen vært på døren hos "Petter Brenna" på
Rena, til og med levert hyggelig pressang. Men Martinsens
adresse er ikke kjent, og kontakt er ikke oppnådd, derfor har
Martinsen ikke fått noen takk. Det kunne også vært interessant
å utveksle minner og de inntrykk flyktningen hadde av turen.

Litt mer lokale flyktninger ble også hengt på følgene når det
var behov.

Magne HaugeAndersson og Karin Johansen kom med fra Haugedalen
20. mars 1943, Haakon Busterud kom fra Vang, og Arvid Hansen
som senere er kjent fra Handelslaget på Rena kom med fra Moelv
27. april 1943 i påsken.

De siste turene før Rena losene gikk i dekning, foregikk under
opptakten til og under rassiaen i juli august 1944 etter
tyveriet i Rena Samvikelag da 33 Åmotinger ble arrestert,
hvorav 27 stygt torturert.

Onsdag 19. juli 1944 kom seks med bil om ettermiddagen til
Hedmarksvidda hvor de ble møtt av "Petter Brenna" ved
Brennsetra og ført over Djuposet, til Skramstadsetra og ned til
Sveen i Skramstadberget med liten hvil hos Gina og Ole Bekkevold
om natten. Videre skogleies til LilleNesset, hvor båt hos Ole J.
Rusten ble brukt over Glomma og levering på andre siden til
"Røyskatten"

Mens "Røyskatten" rodde folkene over Renaelva syd for Rødsbakken
ble de sett av en ivrig nasist som fisket i elva. "Røyskatten"
oppfattet at de ble sett og han regnet med at dette ble angitt
øyeblikkelig.

Han tok følget med sydover skogleies istedenfor østover og fikk
dem gjemt i skogen like øst for Flåtestøa, gikk til Osfallet
kraftstasjon og ringte til Ingeborg Ertzaas "Oline" og
rapporterte at han ville bli forsinket til Fabros hvor "Persen"
ville vente.

Turen gikk litt nord for Osenveien og følget ble overlevert om
ennmange timer etter planen.

Grensepolitiet og hirden rykket ut og sømfor terrenget øst for
Rødsbakken med finger på avtrekkeren og håp om storfangst.
Letepatruljene støtte på Landskogtakseringens mannskap under
forstkandidat Juel som arbeidet i distriktet. Det var god grunn
til å tro at angiveren i sin nidkjærhet hadde tatt feil og
forvekslet taksasjonslaget med flyktninger, så letingen ble
innstilt.

Neste kontingent kom onsdag 26. juli med fire som gikk samme
veien etter å ha blitt rodd over Renaelva lenger syd, og nå var
det nest siste tur før ferien som var avtalt til mandag 7.
august.

Det var såvidt kontingenten kom ut av Renaområdet før
ettersøkingen på fire tyver startet. Og siste kontingenten kom
2. august midt i arrestasjonsbølgen.

