
@O1 = Fangene den ukjente front.

Den som ble tatt for motstandsarbeid og kom i enecelle med
stadige forhør og med tortur, gjennomgikk en lidelseshistorie
av lang varighet og med en høyst usikker framtid.

Konkrete anklager for organisert virksjomhet rettet mot den
tyske vernemakten og den norske nyordningen ga gjerne tre
måneders enecelle og påfølgende dom, enten dødsdom eller
henrettelse, tukthus for et antall år eller deportasjon til
leir for tilintetgjørelse i Tyskland. Første transport til
konsentrasjonsleir i Tyskland gikk fra Norge 1. februar 1942.

Aktive politikere, fagforeningsfolk og ledende for alle andre
organisasjoner som protesterte, risikerte og led samme skjebne.
Grupper og enkeltpersoner som ble tatt på vei ut av landet over
Nordsjøen eller til Sverige og hjelpere av slik trafikk kom i
samme situasjon.

Utover dette kom aksjoner mot jødene 26. oktober og 26. november
1942, og som sendte 762 til Tyskland dagen etter 24 overlevde.
Offiserene sto for tur 16. august 1943 og ca. 1100 havnet i
leir i Polen som oppbevaringsfanger, samtidig mot politiet med
470 mann hvorav 270 havnet i leiren Stutthof i Tyskland.

Aksjonen mot studentene 30. november 1943 plasserte 1200
innenfor piggtråden på Grini hvoretter 700 ble sendt til
oppbevaring i Tyskland i to puljer, 9. desember 1943 og 7.
januar 1944.

Og hver dag under hele okkupasjonen ble det arrestert folk for
alle slags mer eller mindre alvorlige forgåelser, likeså
mengder av forgrunnspersoner som var oppført på gissellister
for seks måneder som en regel, men gisler ble rett som det var
henrettet som represalier for sabotasjehandlinger eller forsøk
på streikeaksjoner.

Ordet menneskerettigheter var enda ikke oppfunnet, eller ordet
faller bort i okkupert land, mens alle vi andre, som ikke ble
tatt for noe, eller levde slik at vi ikke risikerte å bli tatt
vare på av nyordningen betraktet det hele utenfra, og så på
fangene som "satt ut av spillet". Dog var det tusener av
pårørende som måtte finne seg i å leve i uvisshet og
engstelse, og mange av dem tilslutt leste i avisen om
henrettelsen som alt var fullbyrdet.

Kildene sier at cirka 40.000 norske ble arrestert og gikk
gjennom prosedyrene som politiske fanger, av disse var cira
20.000 innom Grini for lang eller kort tid. Cirka 9.000 av dem
ble ført til tyske konsentrasjonleirer.

Videre sier kilder at omkring 10.000 russiske krigsfanger og
andre tvangsarbeidere døde i Norge, de fleste i NordNorge. Hvor
mange slike var her når 82.672 russere overlevet 9. mai 1945.

Det er vel umulig å tallfeste antall tyske og norske mannskaper
som var engasjert i et apparat som sto for forvaltningen av
alle de titusener fanger bare i Norge gjennom fem krigsår.

Hvor innviklet måtte det ikke være å holde orden på alt sammen
med opprullinger, arrestasjoner, etterforskning og sortering av
alle slags forgåelser, anbringelse i forskjellige fengsler,
leirer med tilhørende transport, vakthold og en om enn elendig
så en slags forpleining av fangene.

Kan en spørre: Hvor mange tyske soldater ble satt inn i denne
form for krigføring, og som ikke deltok i frontene i øst, i
vest og i syd.

Skal vi innlate oss på det tankeeksperiment å gjette hvor mye
folk, soldater, administrasjon og leirpersonale og
transportapparat det måtte til for å styre de 26 store og de
andre uttallige mindre konsentrasjonsleirer i det stortyske
rike, der for eksempel Sachsenhausen nevnes med 40 57 tusen
fanger. Og det skulle holdes regnskap for hver eneste en.Det
dreide seg om millioner fanger og størstedelen eller nesten
alle skulle tilintetgjøres og dertil sørge for at ingen
utenforstående hverken i Tyskland eller verden forøvrig skulle
vite noe om det.

Vi vet at ideen bak dette var å renske ut alle som ikke var av
arisk rase eller som ikke var lojale mot det stortyske rike.
Alle disse millioner av fanger må ha bunnet så mye folk og
ressurser at det kan svare til hele armeer som ikke deltok i de
egentlige krigsfronter.

Fangene førte sin egen krig og holdt en front av ufattelig
omfang, og måtte avgjort svekke det tyske krigspotensiale.

Men de hadde en tapsandel i døde og krigsinvalider som det er
vanskelig å finne tall for, men det skal være tilintetgjort 6
millioner jøder foruten alle andre fanger, av mange slag.

Vi vet at 920 norske motstandsfolk mistet livet sammen med 1750
jøder. Ole Hemandsen fra Åmot døde 16. november 1942 i
Sachsenhausen.

