
@O1 = Han overlevde dødsleirene.

@O2 = Øistein Hermansen, født 25.07.1919,

var milorgsoldat i Renagruppens lag 3. Han er nevnt i boken
Svensketrafikken bind 1 som en av de som hjalp russiske
krigsfanger ut av landet høsten 1942. For dette ble han på
grunn av folkesnakk arrestert 3. november 1942 som 23åring.

Etter enecelle med spark og slag ble han i 1943 sendt til
Tyskland som "nacht und nebel fange" og fikk fangenummer 60980
i Sachsenhausen.

Hans beretninger gjennom kåserier i skoler og andre
historieorganer beskriver i enkle ord og betraktninger den
grusomme skjebne disse fanger ble overgitt til noen for
kortere, noen for lengre tid før de omkom, noen med
motstandsevne nok til å overleve og som nå kan fortelle om det.

Det norske språk har kanskje ikke utviklet ord og uttrykk som
godt nok dekker den virkelige virkelighet.

Det er skrevet mengder av egenopplevelser, dokumentasjoner som
historisk kildemateriale, laget dokumentarfilmer med autentisk
bevismateriale, alt sammen for å opplyse den ganske verden om
noe som det "Stortyske rike" og dets åtti millioner innbyggere
påsto var ukjent for dem.

Vår egen Øistein Hermansen og noen tusen med ham, og ni andre
her fra Åmot har opplevd alt sammen. Det er så mye og ufattelig
at bare noen glimt av det kan fordøyes av oss som ikke har vært
med på det.

Han gjennomlevde 510 dager mer enn det gjennomsnitt man har satt
som levetid for fangene i dødsleirene, nemlig 270 dager.

Han forteller om enkelte inntrykk omtrent slik:

Oppholdet i tysk fangenskap under krigen er lidelseshistorien om
sjukdom og død, tortur og terror, nedverdigelse og henrettelser
og det er ikke nødvendig eller mulig å overdrive virkeligheten.

Tilintetgjørelsesleirene var stort sett bygget over samme lest,
i Sachsenhausen hvor han var lengst, var det 80 brakker, flere
arbeidsavdelinger, gasskammer, henrettelsesplass og som siste
utgang derfra, krematoriene.

Alle slike leirer var bygget i tilknyting til storbedrifter som
finansierte Hitlers naziparti og som hjalp ham til makten.
Slike bedrifter leide arbeidskraft fanger eller skal vi si
slaver hos waffen SS.

Gjennomsnittlig leve og brukstid for fanger var ca. 270 dager.
For å drive leirene etter økonomisk prinsipp ble fangene leid
ut for betaling.

Pr. dag   6.00 Riksmark

Fradrag for ernæring   0.60 "

Slitasje klær   0.l0 "

Netto inntjening 270 dager  5.30 Riksmark = 1431 Riksmark

Døde fanger gav inntekt i form av tanngull, klær og verdisaker,
penger, men beløp ikke angitt. Heller ikke utvinning av knokler
og aske. Forbrenningsutgift i krematorium = 2.00 Riksmark pr.
fange.

Bedrifter som leiet fanger var blant annet Krupp, I/G
Farbenindustrie, Demag, Heinkel, Daimler Benz.

Vanlig norm for dagen var: Opp kl. 05.00, vask, frokost hvis en
hadde noe brød, kaffesurrogat, appell og oppstilling, opprop og
marsj til arbeidssted.

En halv times middagspause kl. 12.00 med en halv liter
kålrabisuppe, arbeide til kl. 17.00, marsj tilbake til leiren,
ny kveldsappell. Det var da avstraffelser med 25 stokkeslag
skjedde for de som på en eller annen måte var notert som
oppsetsige eller ubrukelig, og det var da henrettelsene ved
hegning i galgen var den vanlige advarsel til skrekk for alle
på oppstillingen.Felles for alle fangeleirene han var innom
var den spesielle lukten som ikke lar seg beskrive eller finne
ut av. Men en kan tenke seg en blanding av fuktige og uvaskede
brakker, leireskitt på våt opptråkket appellplass og leirgater,
dårlige avløpsforhold og råtten kloakk og stillestående vann som
ikke fløt vekk, latrinene for tusenvis av sjuke fanger på åpen
mark, røk fra dårlige ovner og sur ved, stank av lik og
likhauger, og den stadige svarte røken fra krematoriene, alt i
et landskap hvor luften sto stille og alt var flatt.

Han ble flyttet til Falkensee i Berlin hvor han traff sin fetter
Henry Hermandsen. Det var bedriften Demag som leide fangene her.
Der var 2500 fanger hvorav 230 norske og av dem døde 70 80 i
løpet av 3 4 måneder.

De som overlevde i leiren ble nesten alle sjuke av for lite mat
og for mye hardt arbeide og aldri ro.

Da han ble sendt derfra tilbake til Sachsenhausen veide han 58
kg. og var 181 cm. høy, han kom for noen dager på revier, altså
feltsykehus.

Sulten er det en fange husker best fordi den gnog bestandig,
natt og dag og lot aldri kroppen komme til ro, den skapte
hallusinasjoner og fantasiforestillinger om det en skulle spise
når en en gang i fremtiden skulle komme hjem.

Det var nesten slik at sulten holdt en våken og innstilt på å
overleve for å oppnå denne drømmen om mat, om enn lenge til.

Røde Kors pakkene hjalp nordmenn til å overleve, de kom fra
Norge, Sverige og Danmark. Maten i pakkene måtte rasjoneres
både av hensyn til at pakken skulle vare lengst mulig, men og
for at en måtte spise med måte slik at maven kunne tåle den
gode og næringsrike, uvante spiseseddel. På denne måten var en
aldri helt mett og sulten var ansett for å være den tyngste del
av straffen.

Da krigen så ut til å gå mot et tysk nederlag, skulle
Sachsenhausen avvikles og alle spor fjernes. Fangene skulle ut,
de som kunne gå skulle til Østersjøhavn, ombord i lektere som
taues ut og senkes.

De som var sjuke og lå på Revier ble ført til Industriehof og
drept, det pågikk i tre dager. Av disse 60 ble 8 ikke drept, en
av dem var Øistein, og de ble ført til BergenBelsen, og nå
endelig for å dø.

Der var det helt ubeskrivelige forhold, ingen orden, ikke vann
og intet å vaske seg i, de var fulle av lus og alle slags
epedemisjukdommer, og det var bedre med mat, men alle leire
østfra ble evakuert dit og massehenrettelser iverksatt i
hastverkstempo. Det lå lik i hauger overalt, og som ble skjøvet
med bulldosere ut i oppgravde kanaler og fylt igjen, dette også
bare delvis, de rakk ikke å bli ferdige.

Så begynte det å hende noe, selv om fangene ikke visste noe.Grev
Folke Bernadotte fikk 19. februar 1945 Himmlers tillatelse til å
samle de skandinaviske fanger, norske og danske i en samleleir,
men ikke ta dem ut av Tyskland. Prosjektet vil angå 13 tusen
fanger som man mente var i uanet antall leirer spredt rundt
omkring, tyskerne sa at antallet var to tusen.

Forberedelser ble gjort i Sverige og Tyskland og 12. mars gikk
de inn i Tyskland: 95 biler, busser, lastebiler, kjøkkenbiler,
verkstedbiler samt 300 frivillige mannskaper. De begynte i
Sachsenhausen hvorfra det gikk 7 vendinger 15. 30. mars med
2200 danske og norske fanger til samleleiren NeuenGamme nær
Hamburg. Fra Dachau ved München ble 600 reddet 19. mars og så
begynte letingen rundt i det store landet etter andre leirer og
alle de som var glemt eller ingen visste om.

Øistein Hermansen var da i BergenBelsen, og hadde fra før av
tuberkulose, og pådro seg tyfus i maven, lungebetennelse og det
ble senere påvist at han hadde difteri også. På ett eller annet
vis ble de norske 16 fanger sendt med tog til NeuenGamme, hvor
det var noensvenske kontrollører, og de kom dit som noen av de
første. Han veide da 58 kg. fremdeles.

Når tiden så kom til flytting ut av Tyskland kom de til den
danske byen Padborg med tog sist i april, og ganske raskt til
Sverige hvor han ble lagt inn på epidemisjukehuset i
Helsingborg. Der kom han seg langsomt med riktig pleie, og det
store var at hans mor Marie Hermansen som klarte å redde seg
unna ved å dra alene til Sverige den 25. september 1944, kom på
besøk.

Han mener selv at grunnen til at han overlevde, var at han lærte
seg å holde motet og humøret oppe hele tiden i all elendigheten.
Han så altfor mange eksempler på at når troen, motet og humøret
sviktet kom døden snart, og den var da gjerne en befrielse for
de som ga opp.

En tid etter hjemkomst til Rena fikk familien brev fra Røde Kors
hvor det sto at det fra Tyskland gjennom UNRRA var kommet
dødsattest.

"Øystein Hermansen, Norweger, født 25.07.1919., avgikk ved døden
23. mars 1945 kl. 21.30. Dødsårsak: Kretsløpsvekkelse". Leirlæge
.....

