
@O1 = Bestialsk behandling lønn for flyktningehjelp.

@O2 = Johan Karlsen, født 06.02.1891.

@O2 = Oddmund Karlsen, født 06.04.1920. forteller:

Tidlig om morgenen ca. klokka seks halv sju, den 4. august 1944,
ble jeg brått vekket av at døra til rommet der jeg sov, ble
revet opp og inn styrtet 2 mann, rev av meg teppet, begynte å
slå meg over bena og skrek: Hvor er disse kara? Jeg våknet fort
og forsto hva det dreide seg om, men var også fort såpass klar i
tanken at "jeg ikke visste hva de snakket om". Jeg ble beordret
opp, kledde på meg og ble jaget ned i gangen. Der sto far
oppstilt mot veggen og blodet rant fra nesen, og jeg forsto at
vi var i kontakt med et voldssamfunn vi inntil da ikke kjente.

Bakgrunnen for dette var at 4 Renakarer hadde gjort innbrudd i
Samvirkelagets lager og stjålet en del flesk. De måtte rømme,
kom borti også andre "ulovligheter", slik at flyktningerutene
måtte engasjeres, og det ble nødvendig å få dem i sikkerhet i
Sverige. Det må ha vært ca. 1. august at Gunnar Svendsberget
dukket opp på Torp hjemme i Valmen og ville ha hjelp til å få
disse karene til Sverige. Det må ha vært natt til 2. august at
far fulgte karene sørvestover mot Sverige.

Vi ble transportert ned til Rena og puttet i arrestlokalet som
den gangen var i kjelleren i huset til Harald Småberg.
Arrestlokalet var delt i to, og vi kunne høre hva som skjedde i
naborommet, men ikke hva som ble sagt. De to som foretok
"forhøret" var, fikk vi greie på senere, Hjalmar Strand og Odd
Harald Løvli, og deres overordnede var Martin Luther Stordal.
Stordal var ikke tilstede i arrestlokalet. De tok først far
under behandling, og jeg hørte slag og mye leven fra naborommet
uten at det ga noe resultat. Så var det min tur. Det begynte med
at jeg skulle gjøre 100 knebøyninger, men jeg måtte jo gi opp
før de 100 var nådd. Hjalmar Strand rev av meg belteremmen som
hadde ei tung spenne, og dette var et effektivt slagvåpen. Odd
Løvli brukte en repstump med knuter på. Jeg måtte dra ned
buksene, slik at de slo hardt og brutalt på lår, sete og rygg.
Etter en tid ga de seg og sa at vi kommer igjen om et kvarter
til du får tenkt deg om. Og de kom igjen om et kvarter. Først
var de hos far, og jeg hørte bråket derfra. Så var det igjen
min tur. Det var spørsmål om flyktninger, om jeg visste om noen
som hadde våpen, radio. Det var også de forferdeligste trusler,
slag med pistolskjefte. Denne behandlingen gjentok seg 3 ganger
(tror jeg). Da de kom igjen 4. gangen, fortalte far at han hadde
fulgt disse 4 mot Sverige. Da ga de seg, og jeg hadde da
blodpølser over lår, sete og rygg, og blødde fra munnen og
nesen.

Da vi gikk gjennom vaskerommet i kjelleren, spurte jeg om å få
vaske av meg synlig blod og drikke litt vann, hvilket jeg fikk.
Deretter ble vi fraktet til Hamar kretsfengsel.

I ettertid har jeg tenkt på hvordan jeg kunne holde ut denne
behandlingen uten å fortelle noe som helst, men jeg husker at
jeg tenkte lynsnart, og det var som om jeg var i stand til å
mobilisere all min intellektuelle kapasitet i et krafttak. Jeg
har også lurt på hva slags folk disse to var som kunne utvise
slik djevelsk sadisme. Men de var nok håndplukket og opplært av
Gestapo.

Jeg har ingen problemer med å forstå at noen "sprakk" eller
begikk selvmord for å slippe mer pinsler. Den behandlingen jeg
fikk, var nok tross alt bare for blåbær å regne mot hva de
hadde i bakhånd.

Far ble sendt videre til Bredtvedt etter noen dager, jeg var der
i ca. 3 uker. Jeg fikk ikke mer juling, men Strand kom en dag og
spurte om jeg hadde ombestemt meg og ville snakke. Jeg svarte at
jeg ikke hadde noe å fortelle som han var interessert i, og han
ga seg av en eller annen grunn med det. Men jeg hadde ikke noe
godt og behagelig oppholdpå Hamar kretsfengsel. Blant annet
hadde jeg celle over forhørs/torturrommet, og derfra var det
hver natt skrik og jammer. Det var lett å tenke: Er det min tur
neste gang? En slik neste gang kom ikke, heldigvis. Men derimot
hadde jeg lenge problemer med å sove på grunn av den spesielle
situasjonen og også på grunn av smerter etter behandlingen i
kjelleren på Rena.

På Hamar kretsfengsel fikk jeg en dag se at de herset med min
yngste bror Leif. Ham hadde de tatt i en ATleir oppe ved
Kråksetra. Hans "forbrytelse" var at han hadde fulgt Knut
Bakkens sønn bort til Per Lilleholm som besørget ham videre.
Bakken jr. hadde drevet med ablegøyer på Kartonfabrikken en
gang det var et nazimøte der. Han måtte da flykte og lå i
dekning hos sin onkel Johan i Blikkberget. Deretter var han i
dekning hjemme hos oss i Valmen, og Leif fulgte ham deretter
til Per Lilleholm for videre transport. Dette hadde de fått
snusen i på et eller annet vis, og Leif ble sittende på
Bredtvedt til han slapp fri julaften 1944.

Det var hele tida en nagende uro over hva de fikk snusen i og
hva de visste eller hadde mistanke om. Hadde de mistanke om
hagla og salongrifla som lå gjemt i skogen? Hadde de mistanke
om Kåre Gårvikens radio som vi alle hadde adgang til? Nei,
tydeligvis ikke.

De hadde heldigvis heller ingen peiling på at 4 russiske
krigsfanger ble hjulpet på rett vei til Sverige, for det var en
livsfarlig sak. Det må ha vært på senhøsten i 1942. Jeg drev ute
på jordet med brenning av stubber, torv og kvist. To mann dukket
fram fra skogen, og de pratet på et språk som jeg forsto måtte
være russisk. De gikk i noe fillete regntøy, men de brettet ut
jakkene slik at jeg så de fillete uniformene med sovjetstjerna.
De fikk en del mat, nål og tråd og et dårlig kart, men dog
kart. Borte i Ny Jordområdet i Valmen ble det ordnet slik at
Helge Velten og hans russiskfødte kone kom og snakket med dem.
De ble tatt til fange ved Bialystock i Polen i en av krigens
første dager og hadde vært ute for umenneskelig behandling i
mange fangeleire. De greide å rømme fra en fangetransport i
Brøttumsbakkene der toget pustet tungt oppover. Muligens hadde
lokføreren også hjulpet dem litt ved å senke farten ytterligere.
I jakten på dem ble mange tatt og skutt, men mange kom seg unna.
De hadde flakket om i fjellet i mange uker. Det var 4 i følge, 2
kom fram til oss på Torp, de andre 2 gikk fram til Kåre Gårviken
hvor de også hadde fått mat og andre nødvendige ting. Våre 4
russere kom seg iallefall trygt til Sverige.

Martin Luther Stordal, Hjalmar Strand og Odd Harald Løvli ble i
Eidsivating 14.3.1947 dømt til døden for sin deltagelse i
Åmotaksjonen i august 1944. Høyesterett omgjorde dommen for
Løvli og Strand til livsvarig tvangsarbeid, men dødsdommen
over Stordal ble opprettholdt, men han ble senere benådet til
livsvarig tvangsarbeid.

Jeg satt på celle i Hamar kretsfengsel i 3 uker og ble deretter
overført til Bredtvedt. Da jeg skulle fraktes fra Hamar, kom
den tyske kommandanten med et brettet papir som jeg måtte sette
navnet mitt på. Deretter brettet han det ut, slik at jeg så hva
jeg hadde skrevet under på. Det var at jeg aldri måtte fortelle
noen hva jeg hadde sett, hørt eller opplevd i fengslet. Det er
et løfte jeg for lengst føler meg løst fra.

På Bredtvedt var jeg inneseperret på et flermannsrom mesteparten
av tida. De andre arbeidet ute på jordet med innhøstingsarbeide,
og jeg var alene på rommet mesteparten av dagen, men jeg var i
denne tida ikke utsatt for overgrep av noe slag. Min personlige
mening er at jeg bare var i forvaring til fargen på lår, sete og
rygg hadde normalisert seg. Da jeg så omsider fikk
arbeidstillatelse og kom ut i friluft var min første jobb å
tømme alle dobøttene. Det var en stor opplevelse. Så var jeg
med og grov poteter, og etter som jeg var litt
snekkerkyndig,fikk jeg en fin og selvstendig jobb med å innrede
et rom i en gammel bygning. Dette arbeidet ble jeg ikke ferdig
med, for jeg ble løslatt 13. oktober, og etter en tur innom
Viktoria Terasse kunne jeg ta toget hjem. Jeg hadde da de samme
klærne på som da jeg ble tatt 4. august, fillet og møkket.
Belteremma mi hadde Strand tatt, så jeg brukte en taustump jeg
hadde fått tak i.

Min bror Leif ble løslatt julaften i 1944, far ble overført fra
Bredtvedt til Berg interneringsleir og satt der til freden kom.

Ovenstående anser jeg selv for å være korrekt, idet jeg har
utelatt episoder som jeg ikke er helt sikker på. Det har jo
tross alt gått 45 år.

@B4 = Rena i april 1990 Oddmund Karlsen

