
@O1 = Fra vakt på Renabruene til standrett på Hovda.

@O2 = Erling Bekken, født 26.04.1909

fra Bekkelaget og

@O2 = Svenning Svenningsen, født 20.02.1912

fra Almus i Åsbygda meldte seg blant 15 skytterlagsmedlemmer som
frivillige til tjeneste i Åmot området 11. april 1940.

Harald Hermansen ble satt som sjersant for gruppen som ble
fordelt på bruvakt forskjellige steder i bygda.

Bakken og Svenningsen holdt sammen og fikk vakt på Renabrua, av
og til var de på Glommabrua, hvor de var til etter Åstaslaget.
De hadde fløterkoia på Nesvangen som hvilested.

Av de som ellers var plassert på de to bruene var Martin
P.Vangli, Osen, Asbjørn Hermansen, Harald Hermansen, Birger
Hansen, samt fra Julusdalen Johan Amundsen og Håkon
Julusbakken, Torgrim Stai og Magne Amundsen kom til noe senere.

Andre steder og i kirketårnet var med:

Medvin Stensrud, skytterlagsformann, Arvid Grindborg og Kåre
Håkonsen, Østre Åbu, Martin Hemstad fra Vestre Åbu og Ottar
Rustad fra Haugedalen.

Rena bru var underminert, og det var smed Olaf Halvorsen fra
Deset som la sprengstoffet i det nedbygde kammer i midtre
brukar. Det var lagt dobbelt lunte til ladningen fra begge
yttersider med papir bundet rundt endene ferdig til lettvint
tenning når bruvakten etter nærmere ordre skulle sprenge brua.
De to tok på seg å passe spesielt på at ingen uvedkommende
hadde mulighet til å røre noe av dette.

Etter det første flyangrepet på Rena om morgenen 19. april fikk
Bekken ordre om å hente et bandolær og annet som en offiser på
Støa hadde løpt fra på Trudvang. Da det andre angrepet kom ved
kl. 11.30 tiden, hadde alle vaktene bestemt seg for å skyte på
flyene, de som var samlet flere skjøt samtidig. Erling Bekken
ble tildelt maskingevær da han kom med bandolæret til Støa. Han
tok anlegg ved et gjerde og flyet gikk mot syd så lavt at han så
flyverne og fikk skutt en serie på 25 skudd. Flyet la seg på
siden og besvarte med sine mitraljøser slik at husene på Støa
hadde flere kulehull i veggene og gårdsplassen viste spor etter
dette. Det var enighet om at det røk tydelig fra en av
flymotorene da det dro forbi fabrikken.

Søndag kveld etter Åstaslaget i mørket kom den siste militære
bil over bruene østover, det ble kastet av et brød til Bekken
og Svenningsen på Renabrua. Så kom den siste sivile, finnen
blikkenslager Hällstrøm, som fortalte at nå var det bare tyske
på Rena, samtidig hørte de lyden av en norsk avdeling soldater
som marsjerte over Glombrua og tok av på ØgleViken veien. Like
etter dette fikk de høre skramling og mye leven av tyske
kjøretøyer og soldater på skoleplassen.

Enda var det ikke kommet ordre om spregning av Renabrua. De
øvrige vaktmannskaper gikk av postene etterhvert, men de to
mente at de måtte vente enda litt på ordre om sprengning.

Når det så ikke skjedde mer, gikk de til Renabakken, opp trappa,
hengte av seg sine kragere for å finne dem igjen senere, traff
Asbjørn og Thora Amundsen som var på tur til Gjeskoia da det
ikke var tilrådelig å bo i Staihjemmet i veikanten nord for
skibakken. Deres hjem på Rena var brent to dager før.

De to hadde ski og gikk til Østersjøen og over til Nabsetåsen
seter på østsiden hvor de traff en tropp norske soldater som
hadde kommet fra Nabset og Bergslia etter slaget.

Når de to ikke hadde nye ordrer eller noen avdeling å holde seg
til tok de fatt på veien hjem kl. 08.00 mandag morgen, de gikk
langs rørgaten til det vesle kraftverket ved Lia, på Glomma var
det råker iisen, men Bekken var kjent på den vanlige
ferdeselstråkka over elveisen. Ved elvestøa på den andre siden
fant de en blekrød trykksak på isen, den var våt men leselig,
oppfordring til soldater å legge våpnene fra seg og ikke yte
motstand mot den tyske vernemakten. Den var av samme slag som
ble plukket opp i Bergslien 19. april.

På jordene vestover var det djup, våt snø og umulig å bruke
skiene, men de tok risikoen ved å ta seg bort til en gjødselvei
som var brukt for å legge ut hauger til spredning når åkeren ble
bar.

Ved jernbanelinjen var det felt trær som sperring og det var
tydelig at det hadde vært kamp, to tyske lik lå også litt
sønnenfor avkledd i bare undertøyet.

Bekken og Svenningsen hadde hengt igjen uniformsjakkene på
Nabsetåsen og hadde islendere på overkroppen, militærbukser på
og ryggsekker hvor forsvinningsdraktene lå, og de regnet med å
komme seg over veien syd for Korperudgården hvor de ikke hadde
så lang vei hjem igjen. De var kommet nesten over veien og så 4
tyske lik i vestre veikanten, men disse hadde hjelmer og
uniformeri behold.

Samtidig kom en tysk lastebil rundt en krapp sving like
sønnenfor, med to i førerhuset og en oppe på lasteplanet og
som rettet geværet mot dem, på det åpne lende var det bare å
rekke hendene i været som befalt. De ble kroppsvisitert, og
undersøkte til og med innsiden av bukselinningen hvor det var
stempelmerke i en ramme IR 5.

Da ingen forsto hverandres språk var det vanskelig å forklare
noe, og etter at stemplene i buksene ble sett, var det tydelig
at de nå ble betraktet som farlige fanger.

De ble tatt opp i lasteplanet hvor det var en stor haug med
uniformsjakker og frakker, tyske, de viste frem en del
eksempler på kulehull og blod innvendig i jakker og frakker, og
det var lett å skjønne at de to hadde ansvaret for slikt som
dette og at de ikke kunne vente noen nåde. De ble plassert oppi
lasset og bilen kjørte nordover med dem, det var tæleløsning,
veien var nedkjørt og hullet, nesten ufremkommelig, så det gikk
sakte og ble en skranglete tur på formiddagen forbi Rena til de
nådde igjen tyske kolonner som sto stille nord for Vik og langt
videre til Hovdmoen.

Bilen stoppet litt for å vente på fremkomst og fangene fikk
anledning til å studere biler, soldater og utstyr. De fant ut
at soldatene drakk av flasker enten øl eller brennevin, det var
tydelig at mange var tydelig beruset, gjerne også av
stimulerende tabletter, det var grammofoner som spilte musikk
og det var mye sang og livlig miljø. En soldat rappet
sigarettene. De kom videre litt om senn, det var ryddet i veien
for nedfelte trær som var anlagt som sperringer over lange
strekk.

Langt nord på Hovdmoen stoppet bilen syd for Ørbekken hvor det
måtte ha vært kamp for det lå to døde norske soldater der, og
det var en norsk fanget soldat som snakket bergensk.

Offiserer med røde beiser på buksene ble samlet, det ble satt
frem bord og stoler på østsiden av veien og de to kameratene
ble stilt opp og standretten ble satt. Den fangede bergenseren
kunne tysk og fungerte som tolk. De to fikk forklare seg og la
frem historien om bruvakten, undermineringen av Renabrua,
luntene med fenghetter nede i sprengkammeret, at de hadde gått
fra vakt da ingen gav ordre om å sprenge, at de hadde hengt
sine geværer under stilaset i skibakken, at de hadde funnet
opprop om å demobilisere og gå hjem, at de var på tur hjem da
de ble fanget. Det ble truet med gestikulerende hender og
høyrøstede stemmer uten å forstå innholdet, de skjønte at
situasjonen var ille. Imidlertid forsto de at en
motorsykkelordonans fikk ordrer og dro av gårde på en svartmalt
maskin.

Retten ble hevet og de to måtte marsjere frem og tilbake langs
veienmed bajonetter i ryggen som dirigerte langsom eller rask
marsj i en time eller to uten å vite hva utgangen på dette
ville bli. Langt om lenge kom offiserene på plass igjen, det
var klarlagt at de to hadde gitt en riktig beretning og at de
nå var å betrakte som alminnelige sivile, tonen var forandret.

Men de måtte fortsatt finne seg i å være fanger, og ble satt på
bil igjen og havnet ved Hovda hvor veibrua var sprengt. Der
oppdaget de at kjenninger arbeidet med å flytte steinblokker
fra det sprengte brukar ute i elva. Her var Ingvald Ottosen og
sønnen Sigurd som hadde gjennomgått en sykdomsperiode. Til
faren hadde gutten sagt at han ikke ville gå ut i isvannet og
arbeide der, faren hadde latt ham forstå at det nok ikke var
noen vei forbi i deres situasjon, så gutten arbeidet så godt
han kunne. Videre så de Magne Sveen fra Skjærodden, Per
Nergaard fra Åsta, Konrad Svendsberget fra Skramstadberget. Det
begynte å gå mot kvelden, og tyskerne var utålmodige og presset
hardt på fangene som flyttet og plasserte de store
steinblokkene for å lage et underlag for en provisorisk bru av
tømmer og plank som ble lagt litt over vannflaten som fosset i
liten begynnende flom.

Ved sydsiden var det plassert en båre med en sikkert alvorlig
såret soldat, men de visste ikke om denne var norsk eller
tysk, men han kastet et sløvt blikk på de to da de gikk forbi.

Det var et feltkjøkken der og de fikk en matpause under arbeidet
og Bekken spiste ertesuppe av samme tallerken som Per Nergaard.
Under måltidet sa Nergaard at han forsto såpass tysk og hadde
oppfattet av praten at de alle ikke hadde så store sjanser til
å slippe fra dette med livet i behold.

Han fortalte også at han før på dagen var kommet til sin gård
nordre Aaset hvor tyskerne var, og at de var ganske desperate.
Han hadde hatt med seg sin agronom Arne Skjelseth som måtte
medgi at han bodde på et rom der tyskerne hadde funnet en pakke
ammunisjon som måtte være lagt igjen av norske soldater da de
holdt til der. Agronomen ble tatt med til Søndre Aaset hvor de
holdt standrett og dømte ham til døden. Han ble ført ovenfor
hovedveien til den lokale skytterbanen og ble skutt.

Nergaard var så blitt tatt med til Rena og til Hovdmoen hvor han
måtte være med å rydde vekk trærne som sperret veien over hele
moen.

Omsider ble den provisoriske brua ferdig og en sykkelkolonne var
de første som tok den i bruk. Noe før dette ble Nergaard
frigitt, han insisterte på å få passerseddel til hjemturen, og
det fikk han. Han måtte gå hele veien hjem om natten.

Tyskerne hadde kjørt frem en stor kanon, 13.5 cm som de rettet
mot Sæterskletten. Ved kl. 01.00 tiden på natten ble de øvrige
kjørt til Ulvågården på Rena hvor de var fanger sammen med
mange andre åmotinger, sammenstuet på ett rom med tett kloakk.
Slapp ut neste kveld mot å love loyalitet mot vernemakten.

