
@O1 = Strevsom evakuering.

De som bodde i utkanten av Kirkeberget flyttet ikke hjemmefra så
tidlig som folk i selve Rena sentrum.

Oddveig Hansen hette Nordbekk og var nesten 14 år den dagen Rena
ble angrepet av tyske fly.

Familien bodde på søndre Kirkeberget i Vannverksveien og de fant
det riktig å flytte vekk i likhet med naboene fordi flyene skjøt
mot bebyggelsen.

Oddveig dro etter de andre sammen med den 9 år eldre Dagny
Henriksen som var høyst velgående. Hensikten var å dra til
Bakstadgrenda vest for Bekkelaget, de hadde med sengetøy og
noen nødvendige småting.

I stedenfor å følge Nyveien, gikk folk tømmerveien fra Tallmoen
opp gjennom Bolstadmarka så langt den rakk etter tømmerdriften.
Derfra måtte de tråkke seg gjennom en meter djup råtten snø den
siste kilometeren til Slåttmyra eller Rønningen.

Da tømmerveien tok slutt, klarte ikke Dagny å komme lenger, hun
klarte simpelthen ikke å løfte bena høyt nok til å ta nye
skritt, og Oddveig så ingen annen råd enn å dra henne på ett av
ullteppene de hadde med. Dette var nok ikke så enkelt som det
kan sies i en setning. Oddveig oppdaget at det ikke bare var å
dra, hun måtte først tråkke et langt skritt frem, snu seg og
tråkke til fotfeste, få tak i teppet og dra så langt taket
var, kanskje 60 centimeter. Så et nytt skritt frem, snu seg og
tråkke fotfeste og dra et tak til. De var enige om at det gikk
lettest når Dagny lå rett ut på ryggen.

Mens Oddveig målbevisst og utrolig sterk strevde med å dra
skritt for skritt, kom bombeflyene igjen over Rena med sterke
bombedrønn og deretter store røykmasser mot himmelen på to
steder, nord og syd på Rena.

Om disse svarte krigstegn på himmelen virket skremmende på de to
alene i skogen, så bar de bud om at det var riktig å komme seg
vekk og at det var nødvendig å holde ut. Hvor mange skritt og
tak og timer har ikke Oddveig tenkt mer på, men det var
kveldskumring da de kom til Rønningen hvor Haakon og Minde
Bjørsland bodde med fem barn, og hvor det nå ble 53 beboere.
Og det var noe lignende antall i de andre fire hjem i grenda.

På bruket hadde de takkeovn for lefse og flatbrødbaking i
bryggerhuset, og der pågikk steking av "takkepannekake" hele
dagen for å mate alle. Det fantes ikke sukker, men av syltetøy
laget de rød saus som pålegg. Salt ble fort mangelvare og
Oddveig dro dagen etter til hjemmet og hentet det som fantes
der og tok vel med seg ett og annet ellers til fellesskapet.

Hun var også med Regine Karstensen til Brufallet for å mjølke
kyrne som sto på fjøset en gang i en hjelpetjeneste som ble
fordelt på flere.

Etter et par døgn hos Bjørsland flyttet Oddveigs familie til
"Jossakoia" i skogen et stykke sønnenfor inntil de senere kunne
dra hjem.

