
@O1 = Standrett og henrettelse

@O2 = Else Taugbøl, født 15.12.1915. forteller:

Hun var ansatt som husholderske hos Per Nergaard på nordre Aaset
fra høsten l939.

På gården var agronom Arne Skjelseth født 07.02.1906 fra Stange,
han bodde i Veslestua. Der bodde også Karl Kristiansen, født
12.11.1897 med kone Martha født 17.10.1900, og de stelte blant
annet fjøset.

@B1 = Arne Skjelseth meldte seg ved mobiliseringen i Elverum
ll.april men han kom tilbake fordi han ikke fikk uniform eller
våpen eller plass i avdeling på grunn av flyangrepet. Men han
hadde med seg en pakke kragammunisjon som det eneste han fikk
med.

Da de militære forberedte kamp ved Åsta, var det klart at
folkene ikke fikk være på gården, og Per Nergaard, Arne
Skjelseth og Else Taugbøl dro med hest og slede med nødvendig
mat og utstyr til Åstdalssetra på sydsiden av Åstaelva, 8 km.
oppover. Dette var gårdens vårseter. De hadde med ski.

Martha og Karl Kristiansen gikk til Vesterbekkkoia på nordsiden
av Åstaelva for derfra var det bare et par kilometer å gå til
fjøsstellet. Og disse to var på gården og mjølket lørdag kveld,
og søndag formiddag og overlot mjølka til de militære. Det var
l6 kuer på båsen. De gikk ned igjen mandag formiddag.

Samme morgen gikk Else Taugbøl og Arne Skjelseth på ski over
Åstaelva og ned til gården hvor de gikk i fjøset der
Kristiansens alt var igang med arbeidet.

Det var tyske soldater på veien og fire kom inn på gården og
gjennomsøkte husene og rumsterte fælt, og de bevoktet også alle
i fjøset mens de arbeidet.

Under dette ble Arne Skjelseth tatt med ut og ført til rommet
han bodde i og sikkert spurt om patronpakken som lå der.

Da mjølkingen var ferdig overtok tyskerne de fulle spannene.

Deretter ble de beordret ut av gården og sydover til Søndre
Aaset med hendene i været. Arne med to tyskere gikk først. Det
ble et opphold utenfor mens Arne ble tatt med inn, litt senere
kom han ut fulgt av to nye tyskere. De ble beordret opp fra
gårdstunet, over hovedveien og innover tømmerveien som går til
Vesterbekkkoia. Arne gikk først med de to tyske, de andre tre,
Else, Martha og Karl etter med fire tyskere og hendene i været.


Kommet kanskje 75 meter innover vien, ble de tre holdt igjen
mens de to tyske med Arne gikk frem noen få meter og beordret
ham å stå utenfor snøkanten. Det ble skutt to pistolskudd og
den døde ble etterlatt der.

Alle gikk så tilbake til Søndre Aaset hvor Per Nergaard nå var
utenfor, kommet dit på ski fra Åstdalssetra. Han var fratatt
skiene som var brukt til å slå ham over ryggen med, og skiene
var brukket. Han sa til Else: "Nå har de tatt Arne nå tar de
nok meg også, Else, men dere slipper kanskje". Mens de ventet
der, ble mange store spekeskinker båret ut og slengt opp i
feltvognene.

Per Nergaard og Karl Kristiansen ble satt inn i en bil som i en
kolonne kjørte nordover til en uviss skjebne for de to.

Else og Martha ble tatt med tilbake til Nordre Aaset hvor
tyskerne skulle få åpnet hvelvet fordi Else hadde nøkkelen som
hun hadde på seg fra før de evakuerte. Da de kom til hvelvdøren
så hun at det var gjort forsøk på å åpne med mange skudd mot lås
og låsebolter. Derfor var det ikke mulig å låse opp med nøkkel,
så dette ble gitt opp. Else var glad og lettet over dette for i
hvelvet var lagt inn alle jaktgeværer og patroner, sølvtøy og
annet av verdi. Hvelvet inneholdt også alle gårdens papirer fra
gammelt av, likeså tømmerkontrakter fordi Nergaard var
tømmerbetinger for Borregaard. Etter dette ble Else og Martha
tatt opp i veien og plassert i en Hannomag feltvogn med tre
manns besetning, sjåfør, vaktmann og en til å betjene
mitraljøsen som var montert på en fast sokkel midt i bilen. De
to fangene ble plassert på klaffseter, de kjørte forbi Bechs
Minde hvor de så fallne i veikanten, gjennom Rena hvor det enda
røk i ruinene, og de visste ikke når på dagen alt hendte.

Et sted på Hovdmoen stoppet bilen blant mange andre i kolonner.
Det var felte trær på begge sider av veien, nettopp ryddet
tilside. Det var skyting nordenfor og de to ble beordret ned i
bunnen av vognen, tyskerne gikk ut, og de ble delvis overlatt
til seg selv. I vognen var det sølete, oljesøl, patronhylser,
sjokoladepapir "Starken Schokolade" antagelig med oppkvikkende
stoffer. Det var ammunisjonsbokser, oljelukt og bare metall,
kaldt og utrivelig, timene gikk og de frøs, en tysker oppdaget
dette og hentet ulltepper, og det var det eneste menneskelige
de opplevde den dagen.

Else, som kunne skoletysk, spurte om lov til å gå ut av vognen
men det var ingen som turde slippe dem ut.

De var sultne og tørste, hadde hatt flere sjokkopplevelser,
utmattet og frosne, de tisset på seg og opplevde dette som
ytterste elendighet og nedverdigelse.

Utpå kvelden i mørkningen kom en tysker med passersedler og
beskjed om at de skulle gå hjem. De var ikke så nær Hovda at de
så noen andre fanger, og de visste ikke hva som kunne ha hendt
Nergaard og Kristiansen.

De tok fatt på veien 78 kilometer til Rena og deretter 7 til
Åsta. De passerte så mye biler og soldater på veien at de
måtte holde passersedlene foran seg hele tiden. De passerte
fallne soldater i veikanten, men de kom seg frem uten å bli
hindret eller antastet. Det var mange kuldegrader, veien var
hullet og vanskelig å gå med djupe hjulspor som var
halvfrosset, de snublet og famlet seg frem i mørket, de så
lysning av ildtunger i ruinene på fabrikken, og det tok noen
timer før de kom til gården hvor det var rumstert i alle rom og
uthus. De undslo seg ikke for å spise smuler og matrester de
fant, før de utmattet prøvde å sove, det var en urolig søvn, på
veien fartet tyske militærbiler, det var rop og kommandoskrik og
virket utrygt.

Sent på natten i grålysningen, kom Nergaard tilbake til gården,
likeså Kristiansen deretter, de hadde også gått hele veien. De
hadde ryddet sperringer på Hovdmoen, ryddet elveleiet i Hovda
etter brusprengningen, lagt tilrette tømmer for provisorisk bru
så tyskerne kunne komme over. Forøvrig var de flere ganger truet
med å bli skutt, soldatene var desperate og påvirket av
rusmidler, men når de arbeidet så godt det lot seg gjøre sparte
de trakasserier og beholdt livet. Kristiansen som var ved Hovda
noe lenger, fikk kjøre et stykke sydover før han ble jaget
hjemover, han fikk også passerseddel.

Dagen etter kom tyske offiserer og rekvirerte plass for noen
dager, Else undret seg over at det var så nøye med støvlepuss i
krig, noe som opppassere måtte gjøre fullkomment ved siden av å
stelle utstyr og biler.

Else fikk med Kristiansen for å se til retterstedet og om Arne
lå der enda, de fant ham skutt gjennom hodet og i underlivet.
De gikk hjem, fikk med laken og snøskuffe, gikk tilbake og la
den døde i lakenet og grov ham ned i snøen, til så lenge. Noen
dager senere ble den døde hentet av tyskere.

Else Taugbøl giftet seg med Alf Norberg 28. januar 1944 kl.
08.00 på sorenskriverkontoret i Kongsvinger etter flere
lysninger som var oversittet.

Nå måtte det skje for de skulle flytte til Mo i Rana hvor
stilling som postekspeditør ventet.

