
@O1 = Sivilfolk i kampsonen.

@O2 = Haagen Nilsen, født 16.11.1920,

forteller hvorledes beboerne i kampsonen opplevde slaget ved
Åsta den 20. og 21. april 1940.

Hans hjem Furulund var like ved skibakken og lokalet Åstvang.
Folk var klar over at det ville bli kamp ved Åstabrua. Han var
ved brua et par dager før tyskerne kom, og da kom norske
militære for å legge sprengladninger under brua. Da ladningene
var plassert og de skulle reise, var en sivil sjåfør borte.
Haagen Nilsen hadde sett at mens ladingen foregikk, hadde denne
sjåføren gått oppover en tømmervei til Vesterbekkkoia nord for
brua. De fant ham et stykke oppi veien, han hadde skåret over
pulsåren i håndleddet og hatt stort blodtap. Han ble forbundet
og kjørt til lasarett på Rena, og han overlevde. En militær
befalingsmann sa at sjåføren hadde virket deprimert i det
siste. Det hadde vært mye kjøring og lite søvn.

Lørdag ettermiddag var det fremdeles noen hjemme i husene i
grenda sønnenfor Furulund. De nordenfor hadde evakuert, noen
til Klettsetra og noen til koier i Åstadalen.

Lørdag kveld gikk Haagen Nilsen til Johan Skjæret i Nygårdstua
for å hente mjølk. Mens han var inne der, så de at Martin
Bolstad fra Øvre Kvernen gikk med buskapen sydover for å
evakuere til Hummelnesset. Kjell og Eivind Skjæret samt Sverre
Huseby hjalp ham med dette. De møtte tyskerne litt syd for
Nygården skole. Haagen Nilsen gikk til fjøset, fikk mjølka og
gikk ned i riksveien. Den første kolonnen med tyskere var da
ca. 200 m. sønnenfor og de kom syngende. Han gikk foran
tyskerne og tok av til "gammelveien" for å gå hjem. Da han var
på trappa hjemme, begynte skytingen ved Åstabrua.

I hans hjem var bestemoren Oleanne Skjæret, 81 år gammel. Hun
var syk og ble lagt på gulvet i stua inntullet i dyner, da det
var vanskelig å få henne ned i kjelleren. Faren Helfred og
moren Olga samt søsknene Olaug, Kolbjørn og Haagen fant ut at
de måtte søke tilflukt i kjelleren på grunn av skytingen. Om
natten var de delvis i kjelleren, men oppe når det var noe
roligere med skyting og hvinende prosjektiler rundt huset.

I grålysningen søndag morgen kom tyskerne og ville inn, men
dørene var låst. De begynte å hugge i døra til stua. Faren
gikk da opp for å låse opp en dør, men da tyskerne fikk se ham,
skjøt de etter ham, men bommet og han stakk ned i kjelleren
igjen.

Det ble nå stille en stund. Men så kom de tilbake og kastet
først en håndgranat inn gjennom stuevinduet. Denne eksploderte
ikke, men ble liggende i vinduskarmen. Så kastet de en til og
denne eksploderte under stuebordet i rommet der bestemoren lå.
Samtidig hugg tyskerne seg inn gjennom stuedøra, og to av dem
kom og rev opp kjellerlemmen. De fem i kjelleren ble beordret
opp, og da Haagen som sistemann kom opp, skjøt den ene tyskeren
to pistolskudd ned i kjelleren.

Utenfor skjøt tyskerne også mot haugen ovenfor skibakken, hvor
det måtte være norske soldater som behersket terrenget.

Familien på fem ble tatt med som fanger, mens bestemoren ble
etterlatt alene. De fikk da sett at hun levde, men dynene var
flerret i stykker av eksplosjonen. Hun ble forøvrig funnet
dagen etter av Olaf Skramstad, som tok henne med hjem til seg.
Hun var såret av splinter og hadde sjokk. Hun kom seg ikke helt
igjen etter dette og døde i august samme året.

Fangene ble ført sydover i grenda og flere fanger ble sluttet
til etter hvert. De første ved Østmoen, det var Johannes
Opåsen, sønnen Anders og tvillingene Dagny og Alf. Videre
sydover Johan og Oddvar Skjæret og Bjarne Vestad, likeså
Halgrim Bolstad og moren Karen. Det var nå fjorten fanger som
ble ført sydover til Bjørnstad gård, hvor de ble visitert. Det
ble funnet noen salongpatroner i klokkelommen til Anders
Opåsen, og det så stygt ut for ham en stund.Ved alleen på
Bjørnstad hadde tyskerne kanonstillinger, men disse ble sterkt
forstyrret av norske granater fra østsiden av Glomma. Det var
granatnedslag å se like foran de tyske stillingene. En tysk
soldat hadde fått revet opp hele armen, og han ble forbundet på
veikanten.

For fangene gikk så marsjen videre sydover til Bråtenmoen, hvor
de ble plassert på veikanten. Der måtte de være til tyskerne
hadde kjempet seg forbi Åsta om ettermiddagen. Det var mye
trafikk frem og tilbake av Røde Korsbiler og lastebiler med
presenninger over lasten. De så også motorsykler med dørlemmer
på sidevognen, og det stakk fram armer og ben under overdekket.

Om kvelden fortsatte ferden til Nordre Rustad, der overnattet de
på gulvet i salen i annen etasje. Lena Rustad kunne snakke tysk,
og de fortalte henne om patronene Anders hadde hatt, for de var
engstelige for hvordan dette skulle bli. Det kunne være
jevngodt med dødsstraff. Lena forklarte at patronene var til
salongrifle. Hun hadde en slik som hun viste fram til
offiseren, som kommenterte med: "leketøy". De fikk da et håp om
at faren kanskje var over.

Mandag formiddag kom en buss med firmanavnet "Petrine Nilsen,
Oslo" og med sivil fører. Tyskerne hadde beordret ham til å
kjøre. Alle ble så kjørt til ReGaMo på Rena. Det var tydelig
at Ortzkommandant skulle avgjøre fangenes videre skjebne.

Ved oppstilling ble de eldste og yngste satt fri og fikk lov til
å gå hjem, mens Kolbjørn og Haagen Nilsen, Oddvar Skjæret,
Halgrim Bolstad, Bjarne Vestad og Anders Opåsen fortsatt var
fanger. De ble stilt opp mot stenmuren på nordsiden av gaten og
en tysk offiser gikk fram til Anders Opåsen og strøk med hånden
over halsen hans, det skulle tyde på at han skulle dø.

Etter en tid bestemte major Strauss at de skulle sendes til
Elverum sykehus som likbærere. De ble satt på et åpent
lasteplan for transport til Elverum. Underveis tok de med seg
de som hadde sluppet fri, så de fikk sitte på til Åsta. Ved
Bechs Minde var det en liten stopp, for der var det noen som
drev og fraktet lik, som var kastet utover skråningen, opp til
veien. Bernt Hansen var med på den jobben. Blant de som ble
fraktet opp til veien, var Pål Mellum som ble skutt kvelden
før. Likeså soldaten Eilif Sætersmoen falt på Åsta, og disse
måtte ha vært fraktet til denne skråningen etterpå.

Bilen fortsatte til Søndre Aaset, hvor de tok opp fangene Gunnar
Nygårdsmoen og Peter Vestad samt en soldat fra Vang, som hadde
deltatt i slaget som mitraljøseskytter. Han hadde kommet seg
inn i fjøset, og der hadde han funnet noen klær som han hadde
byttet med uniformen, som han hadde kastet i møkkkjelleren.

Bilturen fortsatte til Elverum, men der var det ingen som hadde
bruk for dem, og ferden gikk videre til Midtbyen skole på
Hamar. Det kom også en lastebil med sivile fanger fra Ring, en
av fangene hoppet av lasteplanet med det samme bilen stoppet og
han ble skutt på stedet.

Det var mange fanger der, både sivile og militære. De så blant
andre Bjarne Bakke Hagen og Kolbjørn Tykriset som fanger i
uniform. Begge disse fra Rena.

Det var ikke plass til alle på denne skola, så Åstafangene måtte
plasseres et annet sted. Det ble en del trøbbel, da de skulle
ut, for det var en for lite under opptellingen, men så ble det
oppklart at det var han som ble skutt.

Åstafangene ble av fylkesmann Nordanger fulgt til
Arbeiderkafeen, hvor de fikk mat for første gang siden de ble
tatt til fange. De ble så fulgt til Disen skole hvor de skulle
ligge.

Tirsdag 23. april skulle de møte på politikammeret for å få
passerseddel hjem. Men da de kom dit hadde tyskerne bestemt at
ingen fikk passerseddel oppover Østerdalen, men de måtte melde
seg der hver dag framover.Lørdag 27. april fikk de
passerseddel, men ble oppfordret til ikke å gå veien hjem. Tog
gikk det ikke.

Gunnar Nygårdsmoen hadde en søster som var kokke på Finsal
sykehjem, hun ble kontaktet. Hun greide å ordne så Røde
Korsbilen der kjørte dem til Gåsbu i Vangsåsen. Hun skaffet
også tre par ski. På Gåsbu fikk de lånt ett par ski, og da de
kom til St. Olav (serveringssted) ytterligere to par. Dette
resulterte i at det ble to par for lite. Bjarne Vestad og
Haagen Nilsen gikk da uten ski. Det var mye snø, så det hendte
at de gikk djupt nedi. De måtte da gå om natta etter at det var
blitt såpass skare, som kunne bære. De gikk til vakthytta på
Brumundsetra og kvilte der et par timer på gulvet.

De som hadde ski gikk om Brennsetra, Klettsetra og ned til
bygda. Bjarne og Haagen fortsatte til Lavlia for om mulig å få
litt mat der. Om ettermiddagen kom Eivind Skjæret fra
Klettsetra med ski til dem.

Om kvelden var alle hjemme igjen etter en uke i fangenskap, men
med livet i behold.

Det var nok noen lange dager, for det var dårlig med mat. De
fikk det ene måltidet på Hamar, men ellers måtte de sørge for
mat selv. Det var ikke alle som hadde penger med seg, men de
delte på beste måte.

