
@O1 = Sanitetsoppgaver aprildagene.

@O2 = Einar Lien, født 24.10.1908,

tannlegen var sanitetsoffiser og utkommandert på kurser vinteren
1940, men hjemme igjen like før aprildagene.

Sykehuset brente i loftsetasjen om kvelden 8. april, og det var
en sanitetsoppgave å rydde opp etter vannskadene, rengjøring av
utstyr og sengemateriell.

Dagen etter var krigen foran døren og da saniteten skulle tre
inn under en såkalt stille mobilisering på åtte dager, var det
innlysende at det på Rena var arbeidsoppgaver nok slik at han
ble bedt om å sette igang her.

Han anla lasarett i kjelleren i den nybygde Hartzgården vis a
vis Regamo fordi der var det betongdekke over underetasjen.

Her kom også statsminister Nygaardsvold sammen med medarbeidere
på besøk 10. april, han hadde nok en stor skrå i munnen for han
åpnet døren til fyrkjelen og sendte inn en stråle så det freste
i varmen.

Etter flyangrepet på Elverum 11. april var det klart at dette
stedet var for risikabelt, så Lien flyttet utstyret og sine
frivillige hjelpere opp på sykehuset hvor bestyrerinnen som var
sykepleierske, enda var tilstede. Sammen med legene Smith og
Haram hadde han også Harald Stensrud som assistent.

Sykehuset oppe på berget ble en slags sentral for
gjennomgangstrafikk, blant annet kom en amerikaner med
sanitetsvogn og egen pleierske innom, likeså sanitetssjef
Johnson og mange andre.

Første pasient i operasjonsstuen var en osing som skulle skyte
katten fordi han ble mobilisert der oppe. Han hadde bommet og
matraktert ring og langfingrene, men dr. Haram gjorde en fin
amputasjon.

En finlandsfrivillig hadde sluppet et pistolskudd gjennom armen
på en kamerat, kulen gikk gjennom så såret ble bare plastret.

Under flyangrepet på Rena 19. april var han om morgenen på vei
til Rena fra Bakstadgrenda, og passerte Kirkeberget i retning
sykehuset da sparebanken tok til å brenne.

På sykehuset fikk de denne dagen til behandling to busssjåfører
fra Osloregionen som var så nedkjørt at de hadde forsøkt å ta
sine liv, men etter noen dager i ro bedret de seg.

Mandag morgen, 22. april da tyskerne hadde inntatt Rena etter
Åstaslaget, så han en tysker luskende rundt Anton Larsens hus,
det var den første tysker han så. Han fikk med seg et par
medarbeidere og gikk ned for å undersøke, det var flere tyske
soldater der, og Lien ble spurt om løytnantsuniformen på loftet
i huset var hans, og om han var i den uniformen om natten og
skjøt på tyskerne, mens han var sanitetsoffiser om dagen.

Så fikk han spurt seg frem til høyeste offiser som holdt til på
Støa ved Glombrua, han la frem for denne om det nå ikke var på
tide å få orden på livet igjen så folk kunne avslutte
evakueringen. Slik begynte det med at noen tok seg av stengning
av ødelagte vannledninger i ruinene slik at vannet som var
avstengt i hovedledningene kunne bli satt på igjen.

Det samme gjaldt strømmen som var slått av, det måtte ordnes
endel ut og omkoblinger i ruinene og ellers.

Støttroppene var dratt videre nordover, og tyske vaktstyrker
overtok, han meldte seg for den første Ortzkommandanten, major
Strauss som etablerte seg på Granlund med inngang mot
hovedveien på vestsiden. De ble enige om å samarbeide.

Lien sa fra at Renafolk var skuffet over tyskernes fremferd i
husene de bodde i første natten, det var grusomt tilgriset og
ramponert overalt.

Han fikk advarsel om å være forsiktig med sine uttalelser, men
fikk majoren med seg til o.rettsakfører Johan Kjendlies hus
Rysslingmoen, og der møtte det majoren en overraskelse, det var
til og med en ueksplodert 50 kg. flybombe inne i huset. Majoren
sa at han skulle rapportere, mendet var vanskelig da han ikke
kjente feltpostnummer til avdelingen, Lien tok ham med til sin
egen leilighet i oppgangen og viste ham et slikt som var
skrevet som en hilsen på veggen.

Sårede fra kampene ved Åsta ble gitt førstehjelp på sykehuset og
fraktet til fylkessykehuset i Elverum etterhvert.

Maskinmann Helge Holmen i Osfallet kraftstasjon kom en dag og
fortalte Lien at det var stor mobilisering i Osen med tanke på
å stoppe tyskerne som enda ikke hadde tatt den veien.

Som ordonans hadde major Strauss en tiltalende løytnant Prins
von Hessen, og denne kom hver dag til Lien med beskjeder eller
innkallinger. 2. mai ved frokosten kom han og hentet Lien og
det var tydelig at noe alvorlig var på ferde.

Han møtte en alvorlig major som fortalte at det var kamper på
veien et par mil øst for Rena i hele natt og soldater faller på
begge sider.

Så hevet han stemmen og brølte: "Dette har De visst om".

Til det svarte Lien: "Ja vel, major, skulle jeg ha fortalt Dem
det?"

Etter en pause sa mojoren: "Nei", og Lien repliserte:

"Da forstår vi hverandre herr major".

Så ble han bedt om å oversette et brev til tysk, det var tatt
fra den falne mitraljøseskytteren Odd Olsen fra Gjøvik som lå i
fremskutt stilling foran Østre Æra.

På kontoret lå også en haug med hjemmelagede håndgranater av
bokser "Norgesmelk" som var funnet på samme sted.

Etter som livet begynte å røre på seg, kom en form for
normalisering raskt selv om det var unntagelsestilstand med
portforbud om natten, ingen butikker, lite mat, og en hel del
nye restriksjoner, bestemmelser og forbud.

Alle bevegelser utenom hus måtte skje med schein som ble utstedt
av tyskerne, Lien og Harald Hermansen som uten videre ble ansett
for å være folks mellomledd, måtte skifte på å være tolk og
bekrefte nødvendigheten av kortere og lengre turer i og utenfor
Rena.

Da det var forbudt å ha våpen måtte Lien på smuglervis sørge for
å sende feltutstyret hjem til en fenrik fra distriktet som på
grunn av sykdom kom fra Åstastillingene lørdag formiddag før
kampene begynte, han hadde kommet til sykehuset, satt igjen
utstyret og reist hjem.

Einar Lien var formann i Røde Kors under hele krigstiden og
foresto et effektivt hjelpekorps hvor flere milorgfolk også ver
medlemmer.

Han var i områdestaben for milorg ansvarlig for
sanitetstjenesten selv om korpset var nøytralt i sin funksjon,
og dette sto til rådighet for milorg i all hemmelighet.

Likeså foresto han derfor lasarettutstyret som var lagret i
Haugedalen skole og dette ble ikke rørt av nsmyndighetene.

