
@O1 = Strammere vilkår

@O1 = Påsken 10. 14. april 1941.

Milorgkamerater tok dagsturer til fjells og fant seg
tilholdssteder hvor det var hensiktsmessig å drøfte detaljer og
arbeidsoppgaver for organisasjonen, gjerne noen fra hvert lag
som kunne treffes på avtalte steder. At grupper av påskeløpere
samlet seg her og der behøvde ikke å være mistenkelig. Og
historier fra hverdagslivets trivialiteter ble utvekslet. Det
var tillatt å le høyt også i fjellet.

Leif Norberg hadde planlagt å ta dagsturer, men han måtte vente
med å dra til det for hver dag var klart at han fikk fri.

Annen påskedag 14. april var han i fjellet i nydelig vær og
tilbragte dagens første del i solveggen på Hemmelbu i samtaler
med milorgkamerater.

På ettermiddagen gikk han til Ole Gunnar Severinsens hytte hvor
også radiolytteren Ingvalg Lyngdal bodde i påsken.

Egentlig var Ole Gunnar ansett som nsmedlem, antagelig bare
passiv sympatisør, men kameratskap med ham fra alle år i
fjellet fra tidligere tillot samvær. Dessuten var han
oppsynsmann engasjert av turistforening og hytteeiere, ettersom
innbrudd kunne forekomme på jakt etter sengetøy og annet. Det
gikk an å diskutere synspunkter og alle restriksjoner med ham,
og han var så fritttalende at betegnelsen nstulling ble brukt
om enkelte i partiet. Samvær med ham var nyttig som barometer
for ens egen omtale blant nsfolk. Etter noen drammer og god mat
på Lyngbu tok Norberg fatt på hjemveien. Etter den varme dagen
var snøen lumsk, her og der råtten, våt og tung, på
skyggesteder frossen og glatt, og et alvorlig rundkast i
Hemmelfjelltangen manet til rimelig fremferd resten av turen
hjem, i Åsbygda var det bart og skiene måtte bæres. Det var
ikke buss eller annen transport, alle gikk på bena helt fra
Rena.

Kommet inn på lensmannsgården hvor han hadde hybel, oppdages
gestapobil fra Lillehammer. Han ble ropt inn på kontoret av
Renolen, så nå ble han plutselig lensmannsbetjent igjen og det
smakte vondt av situasjonen.

En av sakene var fra årsskiftet og gjaldt et par nsjenter som
påstod seg trakassert av navngitte ungdommer. Saken var
etterforsket av politibetjenten og utrykningspolitet, men
Renolen hadde tilrådd henleggelse på grunn av manglende
beviser. Det var tydelig av klagerne betraktet avgjørelsen som
Renolens eget verk, slik at Gestapo igjen fikk bryderi med
vanlig kverulanse. Renolen kunne vise til at hans innstilling
var tiltrått av selveste statspolitisjefen Chr. Lange.

Det andre var: Endel rømte folk fra Hedmarken og Gudbrandsdalen
var etterlyst og Stuckmann regnet med at slike nødvendigvis
måtte ha hjelp av kjentfolk på vei til Sverige. Gestaposjefen
bare konstaterte faktum, og dette var advarsel tydelig nok.

Politibetjenten hadde påskeferie og det var bra for ham, han
gikk glipp av å høre at polititjenesten var alt for slapp til å
holde mål i det nye system.

Stuckmann var mørk i ansiktet da han og to følgesvenner forlot
kontoret.

Renolen ble arrestert 29. april 1941 og ført til Victoria
Terasse i Oslo til avhør og sikkert også formaninger og sterke
advarsler. Han kom hjem etter en uke, og slapp det alle var
redd for en tur til Finnmarken på veiarbeid.

