
@O1 = Noen orket ikke å leve videre.

Utover sommeren og høsten 1940 vokste problemene for noen hver.

Butikkene lå i svarte ruiner, og de små provisoriske skur eller
koier som ble innrettet for handel, hadde ikke rom for
varelager og det var heller intet å få til omsetning, bare litt
som rasjoneringen tilførte stedet.

Fabrikken lå i grus med forvridde jernkonstruksjoner, og hvor
det ble gjort tappert forsøk på å sortere ut brukbart
maskingods for rengjøring med sikte på eventuell
gjenoppbygging.

Ordnede arbeidsforhold og inntekter var smuldret bort. Tilvante
levevilkår med reglemessighet i matstell og orden i huset var
ikke lenger en selvfølgelighet som en selv kunne styre.

Og utenfor huset fantes morske, tause grønne soldater med våpen
og stålhjelm.

Det var portforbud om natten, og avisene og plakatstolpene var
fulle av forordninger og forbud som virket skremmende med slike
uttrykk som:

"Skutt blir den som .........." og

"Det er forbundet med dødsstraff å ......."

Om det var ordet okkupasjon, vernemakt, fare for borgerkrig og
invasjon eller engelske bombefly om det var mangelen på det
daglige brød og økonomisk orden som tok livsmotet fra enkelte
mennesker, så inntraff tre dødsfall for egen hånd på noen få
dager på skillet august september 1940 her i Åmot.

Og flere fulgte senere gjennom krigsårene.

