
@O1 = Og så var landet okkupert.

Krigshandlingene og hver enkelts personlige opplevelser skjedde
i så rask rekkefølge at de færreste dannet seg en realistisk
oversikt over hva alt dette ville bringe av framtidsutsikter.

Egentlig ble landet okkupert by for by, bygd etter bygd av
fienden ettersom frontene ble skjøvet innover landet og til
slutt stoppet med kapitulasjon i Syd Norge 2. mai kl. 22.45.

I Nord Norge kom kapitulasjonen med at de allierte trakk seg ut
samtidig med at nordmennene var i ferd med å tilføye fienden et
nederlag i Narvikområdet.

Den formelle kapitulasjonen for landet skjedde 10. juni etter 60
dagers kamp.

Frontene i Europa ble ansett for å være viktigere, og de norske
styrker hadde ikke materiell nok til å føre langvarig kamp, så
kapitulasjonen var eneste løsning.

Når så okkupasjonen var et smertelig faktum, var omstillingen
fra frihet og selvbestemmelsesrett til underdanighet og
nedverdigelse en uvant prosess hvor hver enkelt måtte finne sin
plass i den nye tilværelse.

Det interum som folk gjennomlevde fra 9. april til 10. juni 1940
gav ikke mye håp om å kaste fienden ut igjen i nærmeste fremtid,
så da kampen var slutt, var det bare å ta fatt på å bringe orden
i samfunnsmaskineriet, finne ut av krigsskadene og
erstatningsformene, få krigsfanger og sårede soldater hjem
igjen, dele sorg og savn med de som ikke fikk sine tilbake, og
etter fattig evne vise hjelpsomhet overfor alle som fikk hjem
og eiendeler bombet og brent.

Omstillingsprosessen føyet seg raskt inn i en travel tid som
ikke gav plass for "å synes synd på seg selv".

Det som kjennetegner okkupasjon er restriksjonene som kommer i
rask rekkefølge. Restriksjoner avler motstand, motstand avler
flere restriksjoner, og når dette ruller en tid, blir
situasjonen uholdbar både for okkupant og okkupert.

For å gi et samlet bilde av hva folk fikk å forholde seg til,
tar vi for oss en enkel skisse av "oppdragelsesmønsteret" slik
at leseren raskt kan finne seg til rette i beretninger og
stoff.

