
@O1 = Bauleitung Løsset og lager Storsjøen.

Våren 1943 begynte anlegg av Løssetleiren, og i løpet av året
var ca. 50 tyskere og ca. 200 russiske krigsfanger plassert med
brakker og utstyr, vakttårn og sagbruk på begge sider av Rena
elv syd for søndre Løsset gård, 34 km. fra Rena.

Det var rekvirert en del av Per P. Sjølies skog på vestsiden for
tømmerdrifter som skulle være grunnlaget for tysk sagbruk for
vernemaktens behov.

Russerne arbeidet, tyskerne bevoktet, og alt gikk i bedagelig
tempo. Disse tyskerne var opptatt med sitt og interesserte seg
like lite for nordmenn som de for dem.

I skogslia ble det produsert tømmer og på sagbruket trelast. De
som skjønte seg på det og hadde anledning til å se nærmere på
skurkvalitet og andre krav til trelast, kunne fortelle at det
var primitive saker, men flylemmer ble det nok av det.

Lasten ble kjørt til jernbanestasjonen på Rena søndre østside,
krigsfangene ble med samtidig for opplessing på vogn.

Leif Norberg som bodde i Grinda ved siden av opplessingssporet
så daglig hvorledes denne trafikken foregikk.

Det var uegnede lastebiler, små lass og urasjonell transport,
jernbanevogner som var mangelvare, ble stående over en eller
flere avsendingsfrister.

En av bestemmelsene i transportterminologien var at når en vogn
er avsatt og stillet til disposisjon, så skal den fulllesses
samme dag innen togavgang, hvis ikke blir det vognleie kr. 8.
eller kr. 10. og det var den gang stor andel av
fraktomkostningene.

Når krigsfangene arbeidet med opplessing var det alminnelig at
folk kom med ett eller annet spiselig, og som det var mulig å
overlevere i smug fordi vaktene av og til gikk unna eller
snudde ryggen til lenge nok. Det var forsåvidt ikke
vanskeligere enn den måten to år gamle Dag i Grinda
praktiserte, han stakk små smørbrødpakker inn under gjerdet,
ropte og gestikulerte slik at krigsfangene forsto og hentet ved
første leilighet.

Folk flest som hadde slikt å gjøre, hadde tilgang på spiselige
godbiter eller ofret sigarettkvoten, kunne erverve seg fine
skrin eller påfugler laget av tynne trefliser og vannfarger
eller andre metallskrin o.l. ettersom fraternisering kunne
foregå uten risiko for noen.

Antall fanger var i 1943: ca. 200, i 1944 ca. 380 og i 1945 ca.
380 hvorav 9.mai 1945 200.

Boligforholdene, som regel 39 mann i 30 manns brakker av
noenlunde standard for vinterbruk med brenselsved nok for
oppvarming.

Sunnhetstilstanden var heller av den bedre for slike leirer å
regne, det rapporteres at 20 er sendt vekk for sykdom. I den
første tiden var det dårlig forpleining, men maten ble senere
gradvis bedre, det gjaldt jo å få utført krigsviktig arbeid.
Mye mat ble også smuglet inn i leiren.

Arbeidsforhold hadde den fordel at skogen og sagbruket lå like
ved leiren, ca. 150 drev i skogsdriften, ca. 40 var på sagbruk
og opplessing på Rena.

Det forekom rømningsforsøk, men ikke i stor grad. Det vites at
to kom seg vekk og levende til Sverige. I ett tilfelle ble
dødsdom eksekvert, fangen ble angitt av en norsk i nabolaget
ved misforstått lojalitet mot vernemakten eller redsel for
senere følger av å ha sett flyktningen. Fangen ble tatt igjen
og skutt og ble begravet i leiren.

Etter frigjøringen overtok Hjemmestyrkene i Åmot forvaltningen
av leiren med Harald Liberg som leirsjef, han ble avgitt av
distriktsledelsen. Han skrev dagsrapporter om alle
nevneverdigeforhold, og de var mange. Rapporten er
mønstergyldig og gir et realistisk bilde av en meget vanskelig
forvaltningsoppgave. Rapporten inntas i sin helhet under
kapitlet om frigjøringen i boken om Åmot Milorg område.

