
@O1 = Lensmannsbetjentens daglige liv.

Leif Norberg begynte ved lensmannskontoret 10. oktober 1936
etter seks år som yngstemann i en landhandel midt på Rena. En
slik butikk hadde stort varespekter, alt som trengtes for
skogsdriftenes huggere, og tømmerkjørerens hest og
hjelpemannskap. Og dertil alt til vanlig husholdning og endel
lekkerbiskener for de som hadde råd til og smak for slikt.

Han skaffet seg gode kunnskaper om varer og folks forbruksvaner,
men lærte også den tids grelle forskjell på mindre bemidlede og
de velstående kunder.

Det var arbeidsløshet for 30 prosent av landets arbeidsføre og
Åmot med sine primærnæringer var nok enda dårligere stilt.

Årene 1932 34 var tiden da forsorgsforstanderen leverte ut ikke
avklippede men avrevne små papirlapper påskrevet med blyant 4
kroner . Dette ver det en familie eller husstand fikk i
ukentlig bidrag, og det var vel et par hundre slike i den ene
butikken.

På denne fikk familien utlevert en bestemt varepakke:

1 kg. spekesild, 1 pk. gjær, 1 kg. margarin, 1 kg. rugmjøl, ca.
1 kg. pultost, og prisene var h.h.v. kr. 0,90 0,15 1,15 0,90
0,90.

Han var ikke så godt gasjert selv heller, første tre måneder på
prøve uten lønn, dernest kr. 50. pr, måned i alle seks år.

Han hadde penger til hybel og middag 3 ganger i uken. Han forlot
butikken da tidene begynte å rette seg i 1936 og folk opplevde
arbeidsgleden igjen.

Som lensmannsbetjent ble han opplært av fullmektigen O.L.
Nordbye i vanlig etterforskning, rapportskriving og
tvangsfullbyrdelsesloven ved siden av de mest brukte paragrafer
i straffeloven.

Hans arbeidsmark var utkantene og særlig Osdalen hvor folk den
gang hadde sine egne lover og moralbegreper, men også loyalitet
innbyrdes med samhold i motstanden mot annet lovverk og all
øvrighet.

Men allikevel vanlige lovbrudd forekom ytterst sjelden bortsett
fra at krypskytteri kunne ta slik overhånd at en anmeldelse
måtte skje. Men da var alle bevis selvfølgelig oppspist.

I Osdalen var det vilt nok og det folk forsynte seg med utgjorde
ingen trussel mot dyrebestanden.

Uhederlig folk fantes ikke i Osdalen.

Av saker som gav en lensmannsbetjent innpass i de fleste hjem
var separatoren Alfa Laval som var anskaffet på avbetaling og
derfor var gjenstand for regelmessig utpanting. Ingen separator
ble noen gang tatt tilbake.

Alle disse besøk skjedde i forståelse og fordragelighet og det
ble etterhvert vennskap og gjensidig respekt av det. Dette
skulle vise seg å bety godt samarbeid illegalt i krigstiden.

Etter noen måneders permisjon i vinterkrigen Finland 1939/40 og
felttoget her hjemme møtte Norberg til tjeneste igjen tirsdag
7. mai 1940 til en hektisk sommer.

Pinsaften sanket han opp likrester på jernbaneområdet og begrov
dette på kirkegården.

Etter flyangrepene på Rena 19. april fantes 20 ueksploderte
bomber seksti kilo sprengstoff de lå både på åpen mark ute og
inne i hus og en av dem inne i en vedhaug på fabrikkområdet og
i samme retning en i gulvet på soverommet i Sørensens hus.
Sakfører Kjendlies hus Rysslingmoen hadde en bombe i veggen
til spisskammeret. I omegnen lå 11 bomber spredt helt ned til
Åsta.

Rena kartonfabrikk sørget for snekring av kasser til å dekke
bombene inne på Rena, og de var så tunge at barn ikke skulle
klare å flytte dem. Kassen over en bombe mellom husene som stod
der sportsforretningen er i dag, ble av familien Hermansen brukt
som kaffebord på varmeettermiddager.

Til slutt kom en tysk ekspertgruppe og spregning skulle skje 10.
juli. Lensmannen protesterte mot at bombene skulle sprenges der
de lå inne i begyggelsen. Alle måtte flytte ut av Rena og folk
fant tilbake til de evakueringsplassene de brukte i april.

Men været var varmt og mange klarte seg med å ta en utflukt i
nabolaget. Ettersom ingen hadde erfaring for hvor høyt og langt
bombesplinter kunne være farlige ble evakueringen mer omfattende
enn faremomentene tilsa.

Sprengningsgruppen var bare tre mann og for få til å dra alle
bombene ut av Rena til egnet sprengningssted, i elvestøa ved
Fabrikken.

Slik ble det til at Harald Hermansen og Norberg ble med som
frivillige gisler mens Henry Hermansen som enda hadde film i
apparatet tok en del bilder.

Tilfeller av ulovlig elgjakt skapte vanskeligheter i avveining
av selve jakten i forhold til våpenbesittelse som kunne bety
livsfare for synderen om han skulle bli tatt. Elgjakt er alltid
vanskelig og tidkrevende å oppklare. Politimesteren BørgeAsk var
forståelsesfull og stoppet etterforskningen p.g.a. bensinmangel.

En nidkjær særling i Osen var ikke på bølgelengde med
situasjonen og anmeldte stadig mistanker om våpen og andre
brudd på restriksjonene. I ett tilfelle ble Norberg nødt til å
gi en anmeldt råd om å levere fra seg en salongrifle som ble
skaffet den var sogar ubrukbar.

Ved lensmannskontoret ble plassert politikonstabel til å ta seg
av ordensforstyrrelser og saker som gikk på friksjon mellom
Nsfolk og jøssinger.

Lensmann Agnar Renolen og kontordamen Ingeborg Ertzaas var
innforstått med at de to lensmannsbetjentene drev illegalt
arbeide. Lensmannen var til stadighet utsatt for besøk og
forhør fra gestapo hovedkvarteret Lillehammer, det var gjerne
sjefen Stuckmann som kom. Grunnen var gjerne at Nsmedlemmer
rapporterte at lensmannen ikke var ivrig nok til å ivareta det
som Nsmyndighetene påla befolkningen.

