
@O1 = Fra den ene krigen til den andre.

@O2 = Utdrag av Leif Norbergs krigsdagbok 1940.

Han var soldat i Svenska Frivilligkåren, komp. 3 avd. 213, 3
pluton og 4. grupp, var allikersantti (undersjersjant) med nr.
5198 på dødsbrikken.

Hans kampplass var ytterste høyre fløy på Sallafronten foran
Märkajärvi hvor 3 divisjoner russere, 54 tusen mann, var
trengt sammen, og utstyrt med mengder kanoner, panser og
kjøretøyer. Kampen var nå gått over til stillingskrig, det
var en meter snø og temperaturer nede i 53 minusgrader,
ingenmannsland var myrer med forskjellig avstand mellom
linjene, her og der bare 75 meter.

Tjenesten vekslet mellom plass i stillinger, lave snøfestninger
med innlagt tømmer oppe på bakken og patruljeturer.

Som skiløper var han mest ute i patruljesporene rundt og bak de
russiske stillinger for å kontrollere at disse holdt seg i ro
innenfor en slik halvsirkel.

De finske avdelinger var avløst og det var bare noen få igjen
som rådgivere. Frivilligkåren hadde ca. 1400 mann fremme, etter
at hard marsj og streng kulde hadde redusert kompaniene, for
eksempel Norbergs komp. 260 mann var nå 175 som var
stridsdyktige. Det var omkring 140 norske fremme i stillingene.

Etter våpenstillstanden 13. mars ble hans kompani holdt igjen
for å kontrollere den russiske tilbaketrekning 21 km. til den
nye avtalte grense. I kompaniet var 34 norske, og de kom til
Torneo 8. april om ettermidden for hjemreise dagen etter.

Morgenen 9. april 1940 kl. 09.00 oppstilling, den norske
militærattachë major Hvoslef meldte at tyske tropper går inn i
Norge. Avreisen var fastlagt til kl. 15.00 for 34 norske og 3
offiserer, toget brukte 36 timer til Kongsvinger hvor det
stoppet, og alle gikk av kl. 07.00 den 11. april, det var ingen
militær virksomhet å se.

Løytnant Gamst ledet delegasjonen til festningen hvor
kommandanten hadde sluppet "Altmarkfangene" fri, han nektet
utlevering av våpen og utstyr, men gav til slutt tapt. De
frivillige organiserte mobilisering og anlegg av stillinger syd
for Skarnes, norske og delvis pensjonerte offiserer dukket opp
og overtok det formelle fohold til hovedkvarter i Elverum og
festningen, og en ordnet slagplan ble etablert. Fra tirsdag var
det ventet tyske angrep når som helst etter meldingene som kom,
men først søndag ettermiddag ble spenningen utløst.

Norbergs lag på 12 mann ble satt inn som forsterkning av den 20
mann sterke ltn. Gamst avdeling på Galgeberget, en liten knaus
1 km. syd for Skarnesbrua på vestsiden av Glomma med gårdene
Snekkermoen og hovedveien fremfor og elva like inntil.

Det første angrepet kom litt over kl. 18.00 søndag 14. april med
sykkelsoldater, avdelingen ble revet opp og angrepet av
fotfolket bakenfor stoppet. I pausen ble Norberg med tre mann
sendt ut i elvebrinken og sydover på høyde med husene for å
kontrollere tyskerne på veien fra siden, samt hindre at tyske
kunne komme langs elvestøa og på isen til knausen.

Mellom husene var det mye skriking og leven av tyskerne og på
veien lå de falne blant sykler og våpen.

Tyskerne angrep etterhvert sterkere på vestsiden gjennom skog og
myrer, det begynte å bli mørkt, ved kl. 20.00 tiden kom melding
om at østsiden av Glomma ble oppgitt og at tyske avdelinger
marsjerte mot Skarnes.

Norbergs lag fikk signal om å komme tilbake, og kl. 20.10 var
det avgjort at stillingen skulle forlates. To lastebiler var på
plass og nesten alle syklene, 12 stk som Norberglaget rekvirerte
på formiddagenble lesset opp.

Tyskerne hadde utvilsomt endel falne, og mange sårede, selv om
det er forbigått i deres rapporter. En norsk soldat falt.

Sammen med fenrik Sundstrøm ble han plassert med 28 mann på
gården vestre Os for å hindre at tyske gikk over Oppstadelva
vestfra. Litt sønnenfor hørtes skrik og leven av norske, han
gikk sydover og kom nesten uforvarende like til Osbrua da den
ble sprengt med nitroglyserin. Den svenske løytnant Fastmann
hadde fått nervesammenbrudd og gått løs på gamle kaptein
Aaseth.

Stillingen skulle forlates og lastebil hentet og kjørte til
Bøndernes hus på Sander, sydsiden av Glomma.

Ryggsekkene med Finlandsutstyret stod igjen på Bøndernes hus på
Skarnes. Sammen med "MitraljøseLarsen" fikk han tillatelse til
å gå jernbanelinjen tilbake til Skarnes for å hente, og ble
pålagt endel rekognoseringsoppdrag underveis. Strekningen var
9 km. og langs jernbanelinjen og veien like ved ble gjenglemte
vaktposter sendt tilbake, og en savnet frivillig Rønneberg satt
fremdeles vakt ved en sprengladning på Krakerud, fenghette ble
tatt ut og han sendt tilbake, et tysk fly var nødlandet på åsen
sønnenfor og fire flygere tatt vare på. I Skarnes var lokalet
inntatt av tyskerne og det var bare å snu.

Tilbake til Sander kl. 05.00 mandag 15. april og gav rapport til
kapt. Vangerud som satte ham sammen med BjørkeOlsen og
"MitraljøseLarsen" og 32 innkalte norske soldater i stilling
vest for stasjonsområdet tvers over jenbanelinjen 100 meter med
ny tropp sersjant Schei på veikrysset og til veibrua over
Glomma. Ved stasjonen var bare en mitraljøse og resten
kragrifler, ikke håndgranater bortsett fra en som han hadde
smuglet med fra Finland og som nå fulgte med i lommen. Denne
dagen ble de tre frivillige tildelt soldatfrakker, det begynte
et tungt snødrev fra øst som var til hinder for tyskernes sikt.

Det lå gårder langs elva men ellers var jorder åpne 500 meter
vestover til Aarstadgårdene hvor tyskerne etablerte seg rundt
husene kl. 07.00. Det ble kjørt frem lastebiler med
bombekastere foran låven på midtre gård. Mitraljøsen ble satt
igang etter at han prøveskjøt og rammet en tysker på toppen av
et førerhus og som i kikkert kunne sees å lede oppsetting av
flere bombekastere. Mitraljøsen laget sikkert vanskeligheter,
biler ble ramponert, lys ble slukket og tent på bilene etter
som kulene traff i anlegget, og virksomheten ble flyttet, og
soldater måtte også komme ille ut mens dette stod på.

Gårdene ble satt i brann, først gikk de ut fra at
mitraljøsekulene tente på, men senere sies det at tyskerne
gjorde dette. Husdyrene løp vettskremte rundt i ingenmannsland
hele dagen i den djupe snøen, jamret og rautet men ingen ble
skutt. Tyskerne dukket opp i grøfter, bak husene og små
tregrupper her og der. På sydsiden av jernbanelinjen ved et
drassingskur, 25 meter foran stillingen kom stadig smågrupper
unge tyskere fra sydsiden, de hadde tydeligvis som oppdrag å
komme seg over på nordsiden av sporet.

Ingen av dem kom levende eller usåret over sporet, men av denne
situasjonen lærte de norske at det måtte flere skudd til for å
uskadeliggjøre den vesle kroppen inne i den store frakken med
mye utstyr utenpå.

Det forbløffende var at de ikke hadde dekningsild, heller ikke
skjøt de før de skulle over, ikke kastet de håndgranater
heller.

Stillingen var hele dagen belagt med bombekastergranater men de
hadde liten virkning i den djupe snøen når det ikke var
fulltreff.

Ordren om tilbaketrekning kom til kaptein Vangerud kl. 14.40.
Det var kritisk på nordsiden av Glomma, og fra sydsiden kunne
de følge med i hva som foregikk på de skrånende jordene der.

Ved kl. 15.30 tiden ble det oppbrudd på sydsiden, og lastebilen
somden siste var full av innkalte som brukte grov kjeft på
sersjant Schei og Norberg som brukte tid på å få med
mitraljøsen og enda en tur etter ammunisjon og utstyret.
"MitraljøseLarsen" var inne i lokalet for å drikke sin lovede
kaffekopp men kom ut tidsnok til å bli med på siste turen slik
at han også fikk sin porsjon kjeft, og han beordret med
pistolen i førerhusvinduet sjåføren til å vente med å kjøre.

Turen gikk til Vingerkinoen hvor avdelingen fikk mat, og videre
på kvelden til Elverum lærerskole for hvile slik kapt. Vangerud
hadde ordre om.

Tyskerne kom med 400 mann til Sander stasjon kl. 17.30, og de
har rapportert 12 falne og mange sårede. Folk på Sander
forteller at det måtte være et helt annet tall på falne tyske.

Av kapt. Vangeruds avdeling falt 3 soldater, og på nordsiden ved
Overstrøm ble løytnant Gamst tatt til fange da han gikk frem
igjen for å få med en etterlatt mitraljøse.

På Elverum skulle avdelingen reorganiseres, og de
Finlandsfrivillige settes inn i de organiserte, men dette tok
tid.

Det ble til at de frivillige ble samlet opp av ltn. Dahl som
hadde en fiks ide om å dra til Gudbrandsdalen, og han var
stadig i konferanser med hovedledelsen uten å fortelle noe til
sine soldater. Til slutt ble han kastet som en sjarlatan etter
at det var gått noen dager, og etter at avdelingen var sendt
sydover til stillinger, men alltid fått ordre om å dra nordover
igjen. Til og med 19. april midt under flyangrepene på Rena
reiste avdelingen til Øksna og ble beordret tilbake, forbi Rena
som brente og til Åsheim i Rendalen. Ingen vet hvem som har gitt
ordrene, men det behøver ikke være Dahl som har drevet skuespill
heller. Da Dahl ble kastet fikk Norberg en reorganisert gruppe
på 25 mann på Koppang utstyrt med vanlige håndvåpen, 1
mitraljøse og 2 maskingeværer og beordret til Tynset for
innlemming i kompani, beordret av oberstløytnant Gaustad, 22.
april. Det ble et nytt kompani på 100 mann under løytnant
Åsterød. Det ble ikke mer kamp, bortsett fra flyangrep under
stans på Røros, mitraljøseild og sårede, angrep underveis i
lastebiler, og en reise som var preget av nederlag og uvisshet.

Til slutt havnet alle avdelinger i grensestedet Brekken, og hvor
Norbergs tropp ble satt igjen på brua over Borgåen som vakt mens
avdelingene skulle hvile. Det endte med at bruvakten ble frigitt
kl. 23.45 om kvelden onsdag 24. april av major Strugstad som
reiste til Røros og videre nordover. Kommet inn i Brekkebygda,
var det tydelig at alle eller de fleste hadde gått til Sverige,
og store mengder utstyr og kasser og sekker med matvarer lå ute
på snøkantene. Alle hus var mørke og på natten var det ikke
mulig å vite hvor det kunne være igjen offiserer eller
soldater.

Fire av dem, Gjønnes, Koppang, Stai og Norberg, rustet seg ut
med ski og ryggsekker, noe margarin, brødvarer og en liten sekk
med kaffe som kunne brukes som betalingsmiddel underveis
sydover. De brukte 4 dager til Femundsenden og til ny
frontlinje ved Myrstad under kaptein Sandberg.

Samme kveld 29. april tok Norberg på seg å gå på ski til Øvre
Rendal gjennom Sølen med to mann, Torgrim Stai og fenrik
Guettler for å hente opp "Lyntroppen" som var blitt etterlatt.
De kom tilbake til Fiskevollen ved Sølensjøen kl. 03.00 på
morgenen 2. mai, de hadde med 21 mann, og den kjente eneboeren
"Negardsen" tok ut sin gamle grammofon på skaren og spilte "Ja,
vi elsker" før karene dro videre.

Ved ankomst Myrstad var "Lyntroppen" samlet under Guettler igjen
og det ble planlagt ekspedisjon til Tylldalen samme kveld for
angrep på tysk bensindepot og kjøretøyer.

Under besøket i Rendalen passerte 1100 tyske soldater,
300hestekjøretøyer og 210 lastebiler på tur nordover, og
offiserene var villige til å la Guettler prøve seg på angrep.
Under forberedelsen kom beskjed fra C.J.Hambro kl. 01.30 på
natten 3. mai om å oppgi motstand i SydNorge.

De fleste avdelinger ble med kapt. Sandberg til Sverige med håp
om å komme til NordNorge, men også med risikoen for å bli
internert. I Sverige fikk de reisetillatelse til Finmark
gjennom Finland 18. mai.

Norberg var kjentmann for 17 soldater som skulle hjem til
Elverum og Hamartraktene, de skiltes tredje dagen ved Æra og om
kvelden 6. mai kunne han lure seg skogleies over Lappland og
hjem etter å ha gjemt våpen og håndgranat i taket på koia ved
Løkkebakken. Han fikk underveis vite at det var
unntagelsestilstand og portforbud og ikke mulig å gå med
uniform ute, så nå var okkupasjonen den nye livserfaringen.

Han meldte seg på lensmannskontoret i jobben igjen dagen etter.
Denne dagen fikk han middagsmat i lensmannsgården og fikk vite
at nå var vi blitt fattige og at potetene skulle spises "med
flaset på".

