
@O1 = Kinodrift og tyske ukerevyer.

Leif Norberg drev kinoen på Rena fra 1932. Den var stengt i 1940
men ble tillatt åpnet igjen i 1941.

Fra nasjonal samlings propagandaavdeling v/Kr. Mandt Blikom på
Lillehammer kom brev av 9. oktober 1941 med pålegg om å vise
aktuelle ukerevyer ved hver forestilling. Det spørres om:

"Hvordan er forholdet m.h.t. kjøring av ukerevyer nå?"

"Akter De for framtiden å etterkomme dette ønsket?"

"Deres svar imøtesees omgående."

Det ble sendt et svar 16. oktober om at filmene som regel er for
lange til at 2 forestillinger kan rekkes på oppsatte tider. At
en så liten kino ikke kan regne med å få aktuelle filmer før de
er for gamle, at ingen filmbyråer sender med slike, hvor er de å
få tak i og til slutt at den tyske ortskommandant i Elverum har
anmeldt konferanse om slikt spørsmål.

Kinoeieren glemte stadig å bestille ukerevy, men en og annen
måtte han få tak i, nsfolk klaget stadig til ham og når det
ikke nyttet ble myndighetene anropt.

Disse revyene var flott krigspropaganda og selv en jøssing
syntes de var besnærende, men han hevdet også at folk på Rena
ikke skjønte språket, heller ikke var det merkbart besøk av
tyske soldater.

Nasistene laget statistikk for hvor mange revyer som ble vist
eller ikke vist. Kinoeieren ble innkalt til lensmannskontoret
rett som det var, og argumentene omkring vanskeligheter med å
få revyer ble tildels forstått. Etterhvert ble det nødvendig
med skarpere lut og Feldgendarmerei kom inn i bildet.

Første gang han råkte ut for dette organ var våren 1942 da han
med dekknavn "Petter Brenna" prøvekjørte de nyopprettede
flyktningerutene i organisert samarbeid med Milorg's
eksportgruppe i Oslo med nærmeste kontakt Knut MonradHansen med
dekknavn "LilleRolf"

Første kontingent gikk med bil, sjåfør Erling Hansen til Osen,
VestbyUlvsjøen og levering til Magnar Bakken der oppe.

Den andre sending kom med tog lørdag 6. mai 1941 med to damer og
en mann som hadde vært fange i Tyskland og sluppet fri. Det var
ikke bil denne dag, søndag 17. mai lånte Erling Hansen
drosjebil og "Petter Brenna" var med for å overlevere i Vestby.
På fjellveien mot Vestby ble gassgeneratorrøret under bilen
revet av, og losen gikk til Vestby og telefonerte etter Magnar
Bakken som kom og overtok sendingen.

Lastebil måtte skaffes fra Rena og det ble kveld ved hjemkomst
og kinotid første forstilling, hvor han måtte være tilstede.

Han oppdaget 2 feldgendarmerei utenfor og tenkte på dagens
vanskelige flyktningetur. Han gikk i billettluken og fikk vite
at de to utenfor skulle ha tak i ham.

Så var det å melde seg for karene, og det var en lettelse da de
forela ham klager om manglende ukerevyer.

De opptrådte høflig og korrekt og ikke urimelig da de hørte alle
argumenter som kinoeieren hadde lært å framføre tidligere.

Men han måtte love å gjøre større bestrebelser i saken.

Han ble senere innkalt til møte med offiserer som bodde på Bays
noen dager og tilhørte feldgendarmerei.

Innkallingen gjaldt klager fra nsfolk om manglende ukerevyer.
Han hadde inntrykk av at klagen ikke ble tatt så høytidelig og
han la fram saken sik han nå hadde lært seg. Det virket nesten
som offiserene også innså at nasistene kunne være noe utidig
nidkjære, det var tross alt vist en og annen revy og det var
flere kinoer i Norge enn kopier av ukerevyer.

Kanskje disse soldater så med en viss skepsis på billige
medløpere. De gav dog det råd til kinoeieren at det lønte seg
dårlig å være på kantmed nyordningen og vernemakten.

Det var tre offiserer i rommet, de hadde hvite fritidsjakker
uten distingsjoner, det fantes fine drikkevarer på bordet, men
ingen smakte mens han var til stede.

Han kom inn i en samtale som både kunne være et slags forhør,
men som de også lot bli en gemyttelig prat om utenomliggende
ting, slik som arbeid utenom kinoen, og der hadde han en hel
mengde eksempler, som gikk på knottfabrikasjon, måling og
transportadministrasjon for brenselsved til Oslo, og
skogsdrifter. De ville til og med se om hendene var barket nok
til å bekrefte dette.

Så ble han spurt om hva han syntes om tyske soldater og
vernemakten, og til det svarte han, at som soldat som hadde
tapt sin krig måtte han bare respektere at de var her som
okkupasjonsmakt. De heftet seg med at han hadde vært soldat og
ønsket data for kamper, steder, fra Skarnes, Sander, Oppstad
og den lange retretten til Røros og Brekken, Myrstad og hjem.
Han måtte særlig bekrefte at han hadde skutt tyske soldater med
nødvendige steder og detaljer, og de var ikke fornøyd med å høre
en gang, de måtte ha gjentagelser, og det ble tydelig at de
forsto at erfaringene ikke var fantasier.

Det virket heller som han skåret poeng i en duell og til slutt
forlot han selskapet så å si i all vennskapelighet.

I samråd med sine medarbeidere på den sivile motstandspolitikk
fant han det formålstjenelig å skaffe ukerevyer med en
noenlunde regelmessighet. Men så inntraff at revyene ble mindre
gloriøse og interessen dabbet av ettersom krigslykken stagnerte
for tyskerne.

