
@O1 = Grensesone øst fra 27. juni 1940.

På grunn av stadig økende flyktningetrafikk til Sverige kom
bestemmelsen om grensesone øst som betydde at alle som bodde
mellom Røros/Solørbanen og svenskegrensen måtte ha
grenseboerbevis likesom reiserestriksjonene og kontrollen ble
skjerpet.

I Åmot var ca 2000 innbyggere innenfor sonen, og alle disse
måtte få utstedt bevis så fort som mulig. Det ble et hardt og
tidspresset arbeide på lensmannskontoret. På grenseboerbeviset
skulle også eierens bilde være påheftet og stemplet.

Det viste seg snart at en mengde mennesker, eldre og syke og
alle som ikke hadde tiltak til å skaffe seg reisetillatelse
måtte hjelpes til å få papiret i orden. Merkelig nok ble det
skaffet film nok, og "Trygve" reiste bygda rundt og
fotograferte folk og måtte holde orden på bilder og lister over
eiere til fremkalling hadde skjedd hos frk. Alme, hvoretter
bevis måtte sendes eller bringes rundt til alle. Men dette
skjedde i sluttfasen etter at alle de som sto i kø ved kontoret
hadde fått sine papirer.

Grensesonen skapte nye forhold og store vanskeligheter for
motstandsfolket.

Grensepolitiet "Grepo" ble utviklet til et sterkt og nidkjært
farlig apparat. Disse ble forlagt på alle knutepunkter, og
hadde ansvar for kontroll med alt som foregikk over et område
som strakte seg til de øvrige "Grepo" kvarter i nord, øst, vest
og syd slik at hele grensesonen var dekket fra Halden til
Rørostraktene. De var mange og meget iherdige, de fulgte med
tog, busser og posterte på bruer, veiknutepunkter og tok
patruljeturer på østvest gående veier, likeså langs grensen.
Inntil det norske apparatet var tilstrekkelig utbygget var alle
punkter bemannet med Schutzpolizei eller Feldgendarmerei.
Østerrikske alpejegere viste seg også senere under
okkupasjonen fordi det her og der kom til episoder med skyting.

Flyktningetrafikken var ikke større de to første årene enn at
registrerte i Sverige i 1940 var ca. 2000, 1941 ca. 3000 mens
det i 1942 steg til 7624, 1943 ca 10700, 1944 ca 16000 og 1945
9500. Den organiserte flyktningetrafikken tok til våren 1942,
men før dette var allerede kurerer dagligdags begge veier, og
propagandastoff skulle inn og folk som bodde nær grensen hadde
en nesten legalisert adgang til å handle i Sverige der
småbutikker kunne ligge så nær at svensk militærpoliti ikke
rørte ved det.

Den økende og mere mangfoldige trafikken til og fra grensen
skapte hele grensesonen om til et pressområde. Bare av
flyktningeruter i organisert form var det 60 mellom Halden og
Røros og en av disse var Renaruta som alene hadde minst 11
varianter. Dette pressområdet hadde ikke bare fysisk karakter,
den psykiske var kanskje verre fordi okkupasjonsmakten og alle
norske medløpere med alle midler bekjempet en åpenbar illegal
trafikk som måtte holdes nede og helst knekkes ved stadig mer
effektiv kontroll.

Det var ikke vanskelig å lure tyskerne, men de norske "Grepo" og
Waffen SS var farligere fordi de brukte samme fantasi i sine
mottrekk som motstandsfolk brukte i sitt arbeide.

