
@O1 = Brenselsproblemer alt før 1940.

Vinteren 1939/40 var usedvanlig streng, og bygningsmassen
manglet den gang slik isolasjon som nåtiden har glede av. Kull
var mangelvare på grunn av senkede båter fra England alt
førjulsvinteren 1939, og kullimportører og gassverkene i Oslo
og ellers ble pålagt å selge etter et frivillig
rasjoneringssystem. Og 30. september kom inntrengende
henstillinger om å la bilen stå og forbud mot privat bilbruk
kom 2. september, etter streng bensinrasjonering.

I februar 1940 ble innført rasjonering av kull og koks. I større
bygg som hadde sentralfyring var kull, cinders/koks det primære
brensel. Varmtvannsforbruket ble redusert til to dager hver
tredje uke, temeratur i oppholdsrom måtte ikke overstige 18
grader, i butikker 15 grader.

Elektrisk oppvarming var enda lite brukt, og slik energi måtte
forbeholdes bedriftene. Kommunale bad fikk lignende
restriksjoner. Alminnelig husfyring skjedde med koks og
brenselsved.

Jernbanetrafikken sto i fare for innskrenkninger og senere under
okkupasjonen ble vedfyring tatt i bruk på mindre viktige tog.
Det hendte at toget om kvelden til Rena stoppet mellom Rustad
og Åsta en halv eller hel time for å opparbeide nok damp til å
klare det som er litt motbakke mot Åsta, og dette inntraff
regelmessig på vinterstid i sterk kulde.

Brenselsved ble en betydningsfull vare og skapte stor virksomhet
hele krigen.

For eksempel kartonfabrikkens behov som var 9 storvedfavner i
døgnet krevde noe slik som 40 dagsverk i hugst og
skogskjøring, biltransport og håndtering.

Her i Åmot var ved et naturlig fyringsmiddel, men koks var
lettvint fordi det kunne gi varme også nesten hele natten.

Elektrisk privatbruk til oppvarming var ikke alminnelig fordi
ledningsnett og kraftforsyning ikke var tilstrekkelig utbygget.

Riktignok hadde folk med strømtilførsel elektrisk komfyr,
kokeplater, varmtvannsbereder og små varmeovner.

Men ikke alle deler av bygda hadde strømforsyning før og under
krigen, for eksempel Julusbrua og Blikkberget, Øgle Viken,
Skramstadberget, Deset og Rød, Ny Jordgrenda Oskjølen og
Osetområdet like ved Osfallet. Nordre Osen, Osdalen og
Slemdalen. Selv om Osenområdet fikk strøm i 1944, dalene på
høsten/vinteren, fikk de andre strøm først like etter eller
flere år etterpå.

Om de som bodde i strømløse strøk hadde sine vanskeligheter med
parafinlamper og det som skulle fylles på disse, slapp de
ergrelser med strømstans som inntraff om nettene, regelmessig
varslet eller overraskende til andre tider under krigstiden.
Folk i sentrale strøk måtte streve med å få parafinlamper,
talglys eller petromaxlamper til å holde ganglys i enkelte rom
i huset.

Lommelykten var en kjær følgesvenn for alle i ganger, utendørs
og på sengebordet, men batterier var dersverre vanskelig å få
tak i, delvis ble det en svartebørsartikkel.

Faksimile nr. 6

Faksimile nr. 7

