
@O1 = Transittterminalen ReGaMo

@O2 = Omlastningssentral, illegalt utstyr på Rena.

ReGaMo, bilverksted og bensinstasjon, eier Einar Hartz, født
07.05.1908. var sentral for en omfattende transportvirksomhet
som pågikk i årene 1942 1943 1944 til 18. februar 1945 da han
måtte ut av landet.

Virksomheten, som ble styrt fra Norske Legasjonen i Stockholm,
sorterte ikke under de lokale Milorgavdelingene, selv om det
var slike som var involvert og skulle ha materiellet.

ReGaMo fungerte som omlastningsapparat, mottak av billaster på
150 300kg. fra Trysil, lagring og avlevering til biler som
hentet for transport til Milorg i Mjøsregionen, Gudbrandsdalen,
kanskje lenger syd, og dels nordover Østerdalen.

Bensinstasjonen hadde naturligvis lager og omsetning av
generatorknott, og varene østfra var så langt det kunne gå an,
pakket i knottsekker. Det var bare om å gjøre å holde
transittsekkene adskilt fra salgslageret.

Sendingene omfattet alt mulig, propagandamateriell,
radioapparater, uniformsutstyr, våpen og ammunisjon og en del
matvarer. En last med margarin i trekasser à 24 kg. var under
vekkstuing en sen kveld da lensmann Gjertsen kom innom og fikk
se en åpnet kasse som kanskje var provisjon for operasjonen.

Her var det tydeligvis stor svartebørs og Hartz sa: "Du ser full
hør vi driv med", hvortil lensmannen svarte: "Ja, det er itte
vanskelig å sjå". Hartz spanderte en kilos pakke og dermed var
den saken ute av verden. Han hadde tidligere tatt lensmannen
for bensinfusk, så han hadde et overtak på ham dem imellom, og
det ble til en røff form for vennskap, men også mange uventede
besøk, helst om kvelden, gjerne for å få en dram. En nattetime
med sterkt regn måtte en knottsekk pakkes om fordi den var
revnet av væte og pistoler og knott raste ut på verkstedgulvet.

Lensmannen kom på besøk og Hartz avledet ved å be Roland:
"Skjenk lensmannen en dram så lenge".

Hartz hadde som nærmeste medarbeidere: Arne Roland og Håkon
Brænd og selvsagt sin kone, Anne Ingeborg, som hadde regnskap
og kontorhold.

Benevnelsen transitt henger sammen med at varene kom fra
utlandet til et okkupert land, transitterminalen var et lite
stykke fritt Norge inne i verkstedet, og som formidlet
sendingene til andre frie biter av landet.

Sendingene kom regelmessig og nesten en gang hver uke.

Sendingene kom fra Sverige over Lutnæs. Stockholms kontakt der
var Ole Olsen med dekknavn "Straffangen" og hans medarbeidere
var oppsynsmann ved Sagnfossen, Svein Werme og gårdbruker Knut
Bjønstad, bosatt like nord for grensen. Bjørnstad drev
knottfabrikasjon som binæring.

I grensestrøket var på svensk side militærpatruljene, på norsk
side tyske politisoldater: Tollstasjon hos Otto Lindfors
periodevis 8 25 soldater. Rundfloen 4 km. fra grensen, 10
soldater, Grønnes/Plassen 10 km, 10 soldater, Østby 15 og Støa
10 soldater. I Nybergsund 5 7 norske greposoldater under Jørgen
Kjellvang. I denne heksegryta drev karene sin virksomhet i alle
år uten et uhell.

Svein Werme passet opp når varer kom og det gjaldt å få dem over
på norsk side før de svenske militærpatruljene oppdaget noe.
Blant annet ble brukt beleilige anledninger under skifte av
tysk mannskap på Lindfors, da avtroppede ble hentet med buss
til Innbygda og ingen var til stede før det nye mannskap kom om
noen timer. Dette måtte være nøye tidplanlagt og var en rask og
slitsom operasjon, om vinteren på kjelker, om sommeren med
sykler eller endog håndkjerre, i flere kippvendinger over tre
kilometer og dertil over Trysilelva.Varene ble fraktet til og
lagret hos Bjørnstad på Søndre Lutnæs i knottfabrikken, pakket
om i knottsekker hvor det også var noe knott. Videre transport
gikk til en fast kunde, dr. O.S. Hansen dekknavn "Ekkorn" i
Innbygda.

Det viste seg at Bjørnstad har sendt ut mengder av knott uten å
ha fått betaling. Rutesjåføren var en bestemt mann som måtte
varsles om sendingene, når han kjørte andre ruter måtte han
ofte sørge for å bytte tur med andre sjåfører for å overta
Lutnæsruta så Bjørnstad kunne levere ferdigpakkede varer. Når
bærsesong passet, ble varene også pakket i standard bærkasser.

Karene i Lutnæs visste intet om hvor varene havnet, men de fikk
returbeskjed om at de var kommet riktig frem til Innbygda. Noen
ganger måtte sendingene lagres på nabogården Østigård.

Svein Werme var troppsjef og Knut Bjørnstad lagfører i Milog
område Trysil 24.2.1.

