
@O1 = Betraktninger til slutt

Nå da rapporten om Milorg Hjemmestyrkene i Åmot er ferdig
skrevet, har jeg inntrykk av at jeg har fremstilt det
møysommelige arbeid med å bygge og bevare det militære
motstandsapparat som hverken vanskelig eller risikabelt.

Når så det heldigste av fire alternativer for krigens avslutning
inntraff med betingelsesløs tysk kapitulasjon også i Norge,
endte det bare med den overraskelsen det var for fienden og de
norske medløpere å oppdage at et slikt apparat fantes.

Det var en overraskelse for folk ellers også at væpnede
avdelinger, om enn noe enkelt uniformert sto frem og sørget for
sikring av nasister og hindring av overgrep.

Oppgavene var dog allikevel mange, på Terningmoen var 18 til 40
tusen tyskere samlet, på Haslemoen 8 tusen sinte flysoldater og
i grisgrendte strøk hundrevis av krigsfanger av andre
nasjonaliteter som ikke skjønte at de måtte holdes innenfor
piggtråden tross fred.

I likhet med andre rapportskrivere kvier jeg meg for å reise
spørsmål om hva utgangen ville ha blitt om tyskerne og
nasistene hadde satt alt inn på å holde herredømmet over
"Festung Norwegen". Det ville blitt borgerkrig mot norske
nasister og ulik kamp mot 350 tusen tyskere.

På vår side fantes 40 tusen hjemmestyrkesoldater, fra Sverige
ville 10 tusen politisoldater strømme til, fra England
avdelinger med kamptrening og skikkelig utstyr.

Spredt rundt i landet opererte UKsoldater Lingegrupper med
lagere av våpen og sprengstoff og radiostasjoner, og som kunne
sette inn effektiv sabotasje mot fiendens fremkomstveier,
lagere og produksjonsapparat.

I dette bilde kan en spørre om Åmots illegalt organiserte
soldater i Hjemmestyrkene hadde en forventet kampverdi.

Som et overordnet militært organ kom "Base Orm" i februar 1945
med operasjonsområde Østerdalen og Hedmarken.

Åmot område 2412 av HS var tildelt målobjekter under
forutsetning av alliert invasjon eller tysk tilbaketrekning med
"Den brente jords taktikk".

Jeg tror Åmotsoldatene sammen med "Base Orm" ville ha tilføyet
fienden de antall "nålestikk" som skulle til.

Men jeg tror også at etter et slikt oppgjør hadde de norske
kirkegårder fått sine felter med soldatgraver og minneplater i
rad og rekke, slik vi ser det overalt i Finland.

I den første boken berører jeg landets og bygdens tap i liv og
lidelser, slikt som ikke er målbart.

Av målbare tap vil jeg igjen nevne det paradoksale forhold at
landet og folket betalte den tyske vernemakten over 12
milliarder 1939 års kroner for at de var her og passet på oss i
fem år.

Vi måtte finne oss i å bli tappet for ressurser til en verdi av
18 statsbudsjetter av 1939 års størrelse.

Det vil si kr. 4.247. pr. innbygger, og lar Åmots andel bli 20
millioner. Hertil kommer 10 millioner i tapt realkapital.

Jeg har enda til gode å se at landets politikere er klar over et
slikt enkelt regnestykke.

@B4 = Rena i april 1990 Leif Norberg

