
@O1 = "Jeg trodde jeg ble skutt"

Om kvelden 29. desember 1944 satte "Trygve Aamot" sparken igjen
i skogen ved enden av Graabergsveien og tok skiene fatt nedover
jordet mot Bakkens hytte hvor han ville overnatte til morgenen
etter. Da skulle han kontakte Syver Graabergsveen "Trollmannen"
for hjelp til følgetransport til Sverige for kone og barn. Det
var fem centimeter styresnø på skaren og fint skiføre.

I pen fart nedover får han plutselig et hardt slag i ansiktet
mot underkjeven. Han deiser bakover og oppfatter bare: "Jasså
er det slik det er å bli skutt".

Imidlertid levde han, tredde av seg sekk og skistaver, strevde
seg på bena og kjente etter i ansiktet hva som kunne være galt,
samtidig så han etter fienden og tok frem pistolen.

Bak seg oppfattet han noe som sang og vibrerte, telefonledningen
til Graabergsveen som hang lavt over den djupe snøen, han var
blitt truffet like under munnen, den var umulig å se i mørket.
Det var ikke mer å gjøre med det, men han fikk varig skade i
tannrøttene som måtte repareres noen år senere.

Da han oppdaget at det lyste i stua hos Johanna og Syver, gjorde
han en forsiktig rekognosering og fant at de var alene. Det var
jo julefred, og langt til andre. Han fikk avtalt alle detaljer
som alt var klare til neste dags viktige ekspedisjon.

Han sa nei takk til mat, han trodde ikke at han kunne tygge. Så
gikk han til hytta og la seg i soveposen, mens han tenkte
tilbake på at han i Bergeberget passerte et lokale hvor det var
juletrefest. Noen sto utenfor og slengte bemerkninger til den
enslige fyren som kom forbi med spark, ryggsekk og ski så sent
på kvelden og så åpenlyst. Tilropene var spøkefulle: "Der kjæm
det jamen en som skær tæll Sverige". Og det var jo riktig nok.

