
@O1 = Lang og kronglete vei til Oslo

@B2 = Onsdag, 17. januar 1945  "Trygve Aamot" gikk til Aspberget
og fikk ordnet med bil for å nå nattoget fra Malung til
Stockholm.

Samme kveld skulle den nye radiooperatøren komme til Aspberget,
og mannskap skulle møte opp for å bære utstyr.

@B2 = Torsdag, 18. januar 1945  "Trygve Aamot" ankom Stockholm
på morgenen, dro til Clara Larsson hotell og hilste på
familien. Til Sturebadet for renselsesfest og så til MI 4.

Rapporterer og gjentar tidligere meninger om det uheldige at
gruppen "Steen" må ha sine transportveier på "Jonas"gruppens
område. Det har ikke noe for seg å protestere, slike veier er
til for alle, til og med for grepo og tyskere.

Operatør Jean Pierre Steen "Johs Pedersen" var dratt til "Røysa"
i går.

Fikk beskjed om at Osloreisen starter søndag kveld. Fikk
rekvisisjon til P.U. Bergstrøm magasin for kjøp av dress,
skjorte, slips, hansker og hatt som var nødvendig for hans nye
identitet.

Til fotografering og fikk senere på dagen forskjellige papirer
som måtte læres:

Grenseboerbevis nr. 29338, utstedt 9. mars 1944, underskrevet S.
Sørensen på navn: Kristian Nilsen f. 08.11.09. i N.Eiker, bopel
Dronningensgt. 24, Kristiansand S. Til bruk i kyststrøk.

Identitetskort nr. 293562, utstedt 13.10.43. på Kristian Nilsen
f. 08.11.09. i N.Eiker. Adresse Møllevn. 2, Sogn i Oslo, til
bruk i Oslo ved kontroller.

Reisetillatelse nr. 77, utstedt 23.01.45. av politimesteren i
Skien ved lensmann Ole Ingvoldstad, Langesund. Fremreisedag
24.01.45., Breivik Oslo retur innen 30 dager, Oslo Breivik.

Reisetillatelse nr. 33871, for Kristian Nilsen f. 09.11.09.,
forsikringsargent, adr. Mølleveien 2, Sogn, Oslo med
legitimasjon nr. 293562 utstedt 22.01.45. for reise Oslo Skien
og retur, underskrevet J. Tommelsrud, stemplet
Politipresidenten i oslo v/Politimesteren i Oslo.

Dekkleilighet i Oslo hos Oline Gulbrandsen, Vålerenggaten 50 med
stikkord: "Berg" og som ikke måtte skrives.

Videre instrukser og penger ville han få lørdag. Avreise søndag
med nattog til Gøteborg kl. 21.00.

Til slutt briefing om hva han kunne rapportere til
Sentralledelsen.

Olav Bolstad "Gustav" som hadde gjennomgått kurs på Ahlby,
skulle sammen med tre andre fra samme kurs, dra til "Røysa" om
noen dager. Det hadde tidligere i MI 4 vært drakamp mellom
"Trygve Aamot" og Johan Nerdrum "Trond" om "Gustavs" adgang til
å tjenestegjøre i Norge etter det som hadde hendt med
arrestasjon og tortur og rømming fra Gravberget, 22. oktober. I
henhold til prinsippene fikk en slik mann aldri lov å reise
tilbake til Norge for ny tjeneste. Det ble hevdet at "Trygve
Aamot" tok på seg et tungt ansvar om det igjen skulle skje noe
galt med "Gustav".

Det som var av viktighet for Åmotområdet, var å få ham som
spesialist på dette området fra dekning, til hjelp for
områdesjef og øvrige stab.

@B2 = Fredag, 19. januar 1945  Gjennomgikk instruksjon i bruk av
Eureka, den siste militære godbit, radiofyret som kunne lose
flyene frem mot målet for dropping. Det var en slik hemmelighet
at det ikke måtte falle i fiendens hender, det hadde innebygget
sprengladning som kunne utløses med noen sekunders margin i
tilfelle overfall.

Han trente muntlig på de falske papirene, og rapportene til SL.
Han hadde tatt i bruk sine nye klær for at de skulle være
brukt. Bagasjen for Osloturen skulle bare være en mappe med
pyjamas og toalettsaker.

Han hadde ingen forsikringspapirer, men skulle foregi å være
påprivatreise i Oslo. Han hadde forøvrig vært agent for et
forsikringsselskap "Vesta" før han gikk i dekning så han hadde
bakgrunn for å kunne snakke om brannforsikringsvilkår,
premiesatser og sin egen provisjon av tegnede poliser.

Han fikk stikkord for kontakter i Gøteborg og Oreklep, og
nødvendig penger, svenske og norske, men ikke mer enn det.

@B2 = Søndag, 21. januar 1945  Besøkte Sverre Østhagen i Grev
Magnygatan 8, en kort visitt for å hilse på, ikke for å snakke,
men Østhagen hadde mye å fortelle om både storpolitikk og lyst
syn på fremtiden.

Forsøkte besøk hos tryslingen Ole Olsen "Claus" eller
"Straffangen" som skulle være mulig kontaktmann for
Trysilavsnittet, men han var ikke hjemme i Nybrogatan 23.

Bjørn Dæhli satt barnevakt på Clara Larsson mens Alfhild og
hennes mann spiste middag på "Brända Tomten" før mannen skulle
på et tokt til ett eller annet sted for en ukes tid, og da
ville de igjen kunne gå ut og spise sammen.

@B2 = Mandag, 22. januar 1945  Uten soveplass på Gøteborgtoget
ble natten lang, særlig fordi det ikke skulle snakkes med noen.

Kontaktadressen i Gøteborgs sydøstlige nyere boligfelt ble
funnet og var bebodd av en nordmann. Leverte togbilletten med
retur til Stockholm for gjenhenting på tilbaketuren. Fikk
togtider og instrukser for turen til Oreklep hvor han skulle se
etter lastebil med fiskegarn på planet.

Ved bilettkjøpet måtte nødfallsvisering for reise langs kysten
vises. Selv om reisen dit dreide seg om 150 km., tok det tid og
det var mørk kveld når fiskebilen skulle finnes, det var en
svakere form for blending på svenskekysten.

I sterk vind og gjennom snøfonner på smal vei utover skjærgården
havnet han på en utpost som skulle hete Havstensund, men slikt
navn var ikke å se på noe hus.

Leverte inn returbilletten til Gøteborg og la med de svenske
pengene.

@B2 = Tirsdag, 23. januar 1945  Ble vekket kl. 05.00 og spiste
skikkelig frokost sammen med tre andre som skulle samme veien.
Ble rådet til å spise godt for å ha noe å gi fra seg når
sjøsyken ville melde seg.

Det var sterk vest vind og tett snødrev og voldsom skumsprøyt
fra havet dusjet bryggeområdet.

Fiskeskøyta "Augusta" antagelig 30 fot startet ved kl.
06.00tiden og skipperen regnet med lang tur. Han hadde bare en
hjelpemann. Det var fire passasjerer, to landkrabber, den ene
kurer med to stokker og et ubrukbart ben, han sa ingen ting om
seg selv, men var sikkert kurer som kunne reise noenlunde trygt
med sitt handicap på falske papirer på Sørlandskysten. De to
fikk beskjed om å legge seg i hver sin køye i forpiggen, baugen
og holde seg der hele turen.

De to andre slo seg til i maskinrommet hvor det var varmere. De
hadde stor og tung last, og snakket tydet på at de hadde vært i
tjeneste i motortorpedobåter, og de var sjøvante. De var nok
fløyet over fra England og skulle nå smugles inn i Norge på
oppdrag. Den ene snakket Oslodialekt, den andre Bergensdialekt.

Skipperen var bundet til styrhuset og kunne ikke slippe tak i
rattet hele turen mens han stirret gjennom et åpent vindu mot
sterk snøfokk og sjøsprøyt som ville dekke det til hvis han
lukket det. Hjelpemannen hadde ansvar for råoljemotorens
smøring og at den gav full kraft i den harde sjøen.

Turen var knapt begynt før båten tok kampen opp mot Skagerak og
stormen rett imot.

Baugen steg fire meter rett opp og falt ned igjen i et slags
fossende brak, steg igjen og stupte ned antagelig med tre
ganger i minuttet under hele turen på 16 17 timer.Til å begynne
med lå de to landkrabbene rolig i hver sin køye, fullt påkledd
med frakk og lavsko, og lot den nye opplevelsens skrekkblandede
fryd være noe som hørte til i en kurers brokete
landstrykertilværelse.

"Trygve Aamot" innrømmet at denne rutefarten var noe ganske mer
imponerende enn "Petter Brenna's" flyktningetransporter i skog
og mark på fast bakke.

I mens ventet han på sjøsyken som nå snart burde melde seg, men
merkelig nok ikke i de første timene.

Derimot hadde kameraten i det motsatte hjørne kastet opp flere
ganger, og det han leverte ble av og til stående rolig i rommet
før det enten spredte seg opp i taket eller ned i dørken eller
på den ene eller andre skråveggen.

Han lurte på hvem som måtte rengjøre kahytten etterpå.

Etter noen timer fant han ut at han måtte gjøre seg en prøvetur
ut i rommet for å finne ut om han klarte å komme seg opp i
trappa til utgangsluken og ut på dekk når tiden var inne.

Ute av køya fant han seg selv i samme situasjon som kameratens
oppkast, enten var han i vektløs tilstand i lufta midt i rommet
vilt kavende med armer og ben for å ta imot taket som slo ned og
presset ham i hodet, eller dørken som kom oppover før han fikk
skikkelig fotfeste på glatt og vått underlag, mens han samtidig
ble slengt mot skråveggene i samme takt.

Utenfor køyen var ikke dette et blivende sted og han fant en
luke som kunne åpnes til maskinrommet, og han fikk plass på en
sidebenk ved motoren sammen med de andre.

Midt i den 9 meter lange båten var bevegelsene ikke fullt så
voldsomme, det virket som et vippepunkt for baug og akterstavn,
men levenet og brakene av sjøen utenfor var der. De koselige
pålitelige dunkene fra Bolindermotoren med det store
svinghjulet nede i gropa foran benene gav ro og tillit til at
båten var sterkere enn havet. Men det luktet sterkt av
råolje/diesel og det hjalp til å få fart på sjøsyken. De to
MTBkarene innrømmet at de var godt igang med å levere
frokosten.

"Trygve Aamot" dristet seg til å klyve opp leideren og åpne
luken i le av storm og sjøsprøyt for å ta en titt på bølgene og
skipperen i styrehuset. Det som opptok ham mest var det innbitte
ansiktet i den åpne vindusgluggen, og som målbevisst sto i mot
alt som slo inn i øynene av skumsprøyt, snøfjoner og isnåler.
Han fikk et nytt inntrykk av hva sjøfolk lærer seg å tåle i
kamp mot vinterstormer på havet.

Ved kl. 13.00tiden gav han tapt, han hadde en viss motvilje mot
å kaste opp innendørs, kom seg opp i lukeåpningen, to små
dører, smilte til skipperen og leverte sitt bidrag. Et forsøk
på å dirigere til siden lyktes ikke men det ble så allikevel
vasket vekk med det samme.

Litt etter kom beskjed fra skipperen ned til hjelpemannen at
tysk krigsfartøy krysset kursen på tur nordover, så ingen måtte
finne på å stikke hodet opp av noen luke.

"Trygve Aamot" slo seg til i maskinrommet og fulgte såpass med i
smøringsprosedyren for motoren at han lærte litt om det også.

De to spesialistene fra England pratet slik seg imellom at han
forsto at de skulle organisere beskyttelsesaksjoner mot tysk
ødeleggelse av havneanlegg i tilfelle evakuering med den
"brente jords taktikk". Det kom også frem at de skulle ha samme
dekningsadresse i Oslo, alle tre.

Dagen gikk og skøyta stanget seg frem, "Trygve Aamot" bemerket
at med alt dette havet som strømmet i full fart østover måtte
oversvømme Sverige før eller senere.

Ettermiddagen kom og det som før var mørkt ble nå helt svart. I
forpiggen hos den andre kureren var det selvsagt ikke lys. I
maskinrommet hang en liten stormlykt og slang i takt med båten.
Hjelpemannen gav en liten briefing om smøring av motor og
overlot dettetil de tre, slik at han kunne ta seg av andre
gjøremål i båten. Det var seks smørepunkter som skulle ha olje
i tur og orden ettersom måleglassene med oljestand viste at et
lavmål nærmet seg. I sjøgangen oppførte de seg slik at det ble
nødvendig med skjønn og teft.

Turen, som normalt skulle ta seks syv timer, ville i dag kreve
mer enn det dobbelte.

Ved kl. 21.00tiden var det tydelig å merke at båten var i
nærheten og i le av Norskekysten. Ingen spurte og ingen
fortalte hvor landingsstedet skulle være, motoren fikk lettere
jobb selv om uværet var der, siste timen virket det som
skipperen følte seg frem, og motormannen overtok for mer og
mindre motorkraft. Senere ble det klart at båten gikk inn i
Kragerøtrakten.

Endelig tok turen slutt, og de tre oppegående forsto at båten
ikke lå ved brygge men inntil en bergside med snø på. Karene
måtte finne fotfeste med armer og ben som hadde glemt normale
bevegelser. Heldigvis skulle bare håndbagasje i land, kurer i
forpiggen og lasten skulle ilandsettes annet sted.

De tre befant seg antagelig på en øy og kravlet seg i hælene på
en fremmøtt hjelpemann. Det var mye snø som måtte vasses, og
djupe bergskorter gav slemme overraskelser med snø langt opp på
magen, det var nesten problemer med å beholde lavskogene på.
Denne turen tok også slutt på andre siden hvor en hytte gav
noen få timers opphold som gikk med til å renske sko og
bukseben for både våt og tørr snø.

@B2 = Onsdag, 24. januar 1945  Tidlig på morgenen ombord i
motorbåt hvor en del av utstyret for de to UKkarer var med og
gjemt under seilduk og brenselsved. Turen gikk innunder
mørklagt land forbi hytter, beboelseshus, brygger, til og med
under tre lange kanonløp som pekte utover fra bunkere i
fjellknausene.

Hva som kunne være av risikomomenter eller sikkerhet for
vellyket tur kunne vel kanskje båtføreren ha en mening om, men
passasjerene hadde bare å overgi seg på nåde og unåde.

Turen tok flere timer, det svake dagslyset kom, og mens det
travle arbeidslivet foregikk i nabolaget, for båten som en
selvfølge forbi en odde og innover innløpet til
Langesundfjorden, forbi byen videre mellom Stathelle og Brevik
i grått og tåkete vær med landing på et skipsverft innunder
akterenden, roret og propellen på et digert rustent skipsskrog
på en bedding.

Her skiltes karene og "Trygve Aamot" fikk bilskyss til Skien med
"Harald Skiensfjorden" som tok ham med hjem høyt oppe på en
skrent sørøst for byen og hvor adkomsten var en smal trappesti
dels med gelender. Bilen ble satt igjen nede et sted. Fruen i
huset hadde en nyfødt baby og kjøkkenet var fullt av
småbarnstøy til tørk.

Etter litt fikk "Trygve Aamot" bilskyss til en stasjon nord for
Skien og overlatt til seg selv. Grensesonebevis og
reisetillatelse måtte vises for å få bilett til toget som gikk
over Kongsberg, Hokksund og Drammen istedenfor over Larvik og
kystlinjen som var sterkere kontrollert. Det var bare en
kontroll av tysk gendarm, mellom Hokksund og Drammen. På
Hokksund var han innom kiosken på stasjonen og kjøpte seg
dagens "Fritt Folk" for å lese seg til ukens nyheter til
orientering.

På toget ønsket han seg et NS merke på jakkeoppslaget.

I Oslo var det kveld og stappmørke med blendede vinduer, ingen
lysreklamer og svarte gater. Han var utrustet med lommelykt av
vanlig slag, ikke pumpelykt, og det var nyttig for å lese
gatenavn, han følte seg frem også i bakgater for å unngå
kontroller. Han gjorde sin entre i Oslo dagen etter den store
sabotasjesprengningen mot olje og bensinlageret i
Schwensensgate 3, kl. 14.30. Han oppdaget et par kontrollposter
ved å se lommelyktlys på slik avstand at han uten å blisett
kunne ta en annen gate. Kontrollsoldater var skjult av mørket
inntil de anropte, de måtte også ha lyktelys for å sammenligene
bilder på identitetskort med personen.

En time før midnatt kom han til Vålerenggaten 50 hvor det var
mannshøyt gjerde som en tett vegg til gaten med dørport. Han
ble tatt godt imot hos Oline Gulbransen, smørbrød og
surrogatkaffe, og en god natt søvn.

@B2 = Torsdag, 25. januar 1945  Snø i gatene og inne i gården,
det var "villagris" i hagen og dagens avveksling var å mate
den. Fru Gulbransen hadde hus alene med bakgård og litt have,
og det var et fint sted for folk i dekning, men for mye
fremmede folk i haven gikk ikke, det var høyere hus i nabolaget
med innsyn. På gaten var det ikke lov å gå uten grunn, dessuten
skulle det ventes på kontaktfolk. De to andre fra båten dukket
opp og delte rom med "Trygve", Oline likte kortspill og det ble
mange whistpartier.

Ingen kontakter med utenverdenen torsdag og fredag bortsett fra
Bergenserens lytting på sweetheart.

Lørdag kom Olines datter Borghild Bøyland for å hilse på mor.
Hun var inforstått med at folk i dekning bodde der, og hun var
nok involvert i noe selv.

Heller ikke søndag hendte noe. De to stelte med sine pistoler og
drev gymnastikk og lyttet på sweetheart tre ganger daglig. Det
var et problem for Oline at alle tre hette "Berg" som var
stikkord for henting av kontaktfolk. Ingen kunne begripe hva
som lå bak en slik lapsus.

@B2 = Mandag, 29. januar 1945  En kontaktmann meldte seg for
henting av "Berg". Alle tre ville gjerne ut, men Bergenseren
fikk prøve seg først, men han kom tilbake etter et par timer,
det var bom for hans del.

Dagen etter kom kontaktmannen igjen, og det var "Trygve Aamot"
han ville ha med seg uten at dette navn ble nevnt. De spaserte
sammen nedover Vålerenggaten mens instruks ble gitt muntlig.
"Trygve Aamot" skulle ta seg frem til Uelandsgate 8, Norcaf
laboratorium, gå til vakten til høyre for porten, få tillatelse
til å treffe ingeniør Ragnar Hvoslef, deretter gå over til annen
bygning opp i toppetasjen og få anvist mannen. Når han kom i
tale med denne, stikkord: "Er laboratoriet interessert i
eikenøtter" og få svar: "Ja, eikenøtter er bra til
kaffesurrogat".

"Trygve Aamot" måtte ta trikk til stedet og hadde ingen
vanskeligheter med prosedyren, hos ingeniør Hvoslef fikk han en
annen adresse, tidspunkt og stikkord: "Jeg har fått avsetning på
et parti eikenøtter".

Til stedet måtte han igjen ta trikk og mens han ventet på
holdeplassen så han på skrå over gaten en norsk waffen SS mann
som han syntes å dra kjensel på uten å huske mannen. På sin
side var det tydelig at mannen så interessert på ham og at han
hadde samme problem med å gjenkjenne, det begynte å bli
nervepirrende da trikken kom og han gikk inn uten å la seg
merke med noe.

Det var riktig reaksjon på stikkord i en privatadresse og etter
litt venting ble han påsatt svart klut over ansiktet med
åpninger for øynene. Ble ført inn i et rom med tre mann med
lignende masker og med hatter på hodet, og møtet kunne begynne,
det var preget av effektivitet og at karene var godt orientert
om distriktets positive og negative sider.

Det ble sterkt fremhevet at distriktet nå måtte sørge for å få
inn flest mulig flylaster, at de som var meldt inn i desember
1943 måtte regnes med som annulert, at det var ille at
radiostasjonen ikke hadde noen betjening, men at operatør nå
skulle komme. Det var nødvendig å bestille de tidligere plasser
om igjen, men at en konsentrerer seg om de som kan benyttes med
mottagingsmannskap fra celle "Røysa" og ellers de som områder
hadde apparat for å klare selv.

Sentralledelsen erkjente det fornuftige i den våpenpolitikk som
"TrygveAamot" hadde lagt opp til med MI 4 med å ha lager
liggende klart i Sverige inntil våpen og utstyr kunne lagres
etter innbæring til hemmelige lagerplasser i overkommelig tempo
og ikke for langt inne i områdene. Hans ønske om å legge opp
lager ved Knappen ble ikke motsagt, det var forøvrig en sak
utenom SL, det var en MI 4 sak.

"Trygve Aamot" fremholdt at MI 4 hadde opplyst at distriktet
ligger i utkanten av flyenes rekkevidde, og FO prioriterte
strøk av landet som lå nærmere enn grensestrøkene.

Forholdet til UKinstruktørene ble drøftet og samarbeid på det
sterkeste anbefalt. SLfolkene var klar over at det hadde vært
uoverensstemmelser mellom ham og "Fjell" om behandlingen av
UKkarene, og gav ham medhold i at arbeidsforhold i marken artet
seg annerledes enn det som sies i direktiver og tjenesteveier.
De kjente til flyktningetrafikken og kurerlinjene som "Trygve
Aamot" hadde tidligere og fant det riktig fordi behov og nytte
av arbeidet gjorde det berettiget.

Samarbeid med avsnitt 24.2 Trysil v/områdesjef "Furu" og møtet
med "Skyggen" i november ble drøftet. Han kunne legge frem at
avsnittet nå ville få spesialist "Claus" som aktiv pådriver, og
ble bedt om at Trysil også ble tatt med i planen om flylaster.

Følgende punkter ble diskutert:

@B2 = Direktivene:  Septemberdirektivet og distriktets ansvar,
beskyttelsesmålene og samarbeid med Borg og Oorg og at dette
skal være den nye junioroffiserens oppgaver. Opprop til
befolkningen når tiden er inne.

@B2 = Politiske grupperinger:  Spørsmål om eventuelle
motsetningsfohold kunne besvares med at organisasjonene i
distriktet ikke kjente til slike problemer fordi alt var bygget
på tverrpolitisk grunnlag.

@B2 = Tilsigelse og instruksjon:  Dette bør nå fullføres og alle
hull fylles. Han kunne opplyse at alle mål som ligger under
beskyttelsesdirektivet er tatt vare på lenge før siste direktiv
forelå, men at når junioroffiserer kommer vil alt bli finpusset
og briefet på forhåpentlig profesjonell måte.

@B2 = Distriktsjef:  Det var tydelig at han ble sett på som
distriktets sjef fra før nyttår, uten at noen offisiell
utnevnelse var foretatt.

@B2 = Avtale ble gjort:  Sentralledelsen sender med kurer til D
24 v/"Skyggen" kr. 20.000. hvorav "Skyggen" skal disponere kr.
10.000. for sitt kommende behov, distriktet kr. 10.000. for
cellemannskap og aksjonsplaner, reiser, flydropp med videre.

Rasjoneringshefter = 50 stk/sett. 20 tobakkskort. Direktiver i
passe antall for beskyttelsesmål, Septemberdirektivet for
Milorgs ansvar overfor 4 alternativer for krigens avslutning i
mange eksp. Direktiv for Borg og Oorg i mange ekspl. Opprop til
befolkningen ved avslutning, stort antall.

@B2 = Avtaledetaljer:  SL yter for sin del: Engangsbeløp kr.
20.000. for "Skyggen" og distriktsledelsens aksjonsplaner,
flydropp o.l. MI 4 betaler månedlig kr. 10.000. til underhold
av familier mens cellemannskapet "Røysa" får til mannskapets
forpleining kr. 1.000. pr. mnd.

Distriktet prioriterer arbeidsplan:

1. Droppeplasser og mottaking.

2. Full tilsigelse og instruksjon av mannskaper.

3. Aksjonsplaner v/junioroffiserer.

"Trygve Aamot" kom tilbake til Vålerenggaten ved kl. 23.00tiden.
Han hadde et problem, det var ikke avtalt noe om tilbaketuren
fra Skien til Sverige. Han hadde ikke lyst til å gå til
"Edderkoppen" for å bli sendt opp til distriktet over sin egen
rute. Han hadde nå norske penger tiljernbanebillett til Skien
og noen kroner ekstra.

@B2 = Onsdag, 31. januar 1945  Togreisen til Skien gikk uten
hindringer, kom frem i kl. 15.00tiden og spaserte til skrenten
hvor stien opp til "Harald Skiensfjorden" var farlig glatt,
gikk forbi huset og holdt seg i avstand med utsikt, men fant
ikke noe unormalt og banket på, fruen kjente ham igjen, mannen
ville komme hjem utpå kvelden, hun foreslo å sette trappekosten
til venstre for inngangsdøren når mannen kom hjem og han ikke
hadde vanskeligheter med å ta "Kristian Nilsen" inn i huset.
Han spaserte ned i byen og gikk rundt som en av byens
innbyggere på aftentur, så i butikkvinduer så lenge det var
lyst nok utenfra. En butikk hadde en trehest ca 15 cm. som han
kjøpte med tanke på sin to år gamle sønn i Stockholm, og som
kunne tjene som avledning i tilfelle kontroll. Været var surt,
men tiden gikk til det snart ble portforbud kl. 21.00. Han
forsøkte seg igjen og kosten sto på venstre side, han banket
på og ble gjenkjent, saken forklart om at retur ikke var
avtalt. Det gikk ikke å foreta seg noe med dette så sent på
kvelden, han fikk havregrøt og sovnet på en feltseng i
kjelleren.

@B2 = Torsdag, 01. februar 1945  Begynte med en tallerken
havregrøt og la igjen sine siste tyve kroner på bordet selv om
det nesten var uhøflig. Etter adjø til kone og baby spaserte
han femti meter etter "Harald Skiensfjorden" til en lagerplass
for byggevarer og trelast og et par lastebiler. Den ene var
klar til avreise og los og flykning ble med til en byggeplass
vest for byen. Videre til et sted på veien til Brevik hvor en
ny mann ble tatt opp. Så sa losen farvel og bilen dro utover
kystveien og ett eller annet sted ble de to lempet av ved et
hus i sjøkanten langt syd for Langesund.

De fikk utlevert en nøkkel og det ble pekt ut mot en hytte på en
liten øy i fjorden, beskjed om å gå på isen uten å somle, ingen
fyring i ovnen, ikke lys ut av vindussprekker, holde dør låst
for hytta skulle virke ubebodd, til slutt et stikkord som ville
bli gitt av de som ville komme dit etterhvert som de ble samlet
opp inne i distriktet. Sjøtur ville det først bli når
tilstrekkelig antall var klart.

Da de to i hytta snakket sammen viste det seg at den fremmede
var amerikaner, James Gerald, annenpilot på en Liberator som
var truffet av luftskyts over Kristiansand på bombetokt for en
måneds tid siden, kanskje målet var Falconbridge Nikkel.

Som annenpilot skulle han hoppe først og han kom pent fra det
med de vanlige småskader, landet i heiene et sted i nærheten av
Aukland. Han hadde tatt seg frem til et hus, fant hjelpsomme
folk og bragt til andre som tydelig hørte til en organisasjon.
Han ble oppbevart i julen og etterpå for det var sterk
ettersøkning av flymannskapet.

Etter en tid ble han overlatt til jernbanefolk som fraktet ham
stykkevis med tog til Oslo, og derfra var han bragt tilbake til
Skienstraktene.

Han moret seg over at "Trygve Aamot" hadde en "Philips"
pumpelykt som han tok frem da batteriet i den vanlige lykten
gikk ut. Han fortalte at han hadde mange bombetokter over
Philipsfabrikkene i Holland.

Han var sivilt kledd med en lurvete sixpence på hodet, han hadde
alle sine papirer og lommebok med alle europeiske penger i rikt
monn til bruk der han kanskje kunne nødlande eller havarere i
det okkuperte Europa.

Han hadde lerretskart over landene, også Norge i M: 1.000.000.
På kartkanten var skrevet med blyant navn på 23 steder han
hadde passert på turen, det hadde nok ingen impliserte oppdaget
for slikt måtte ikke finnes hos noen på flyktningeferd ut av
landet. Han hadde perspeksboks i buet form som passet til
lommen på låret av uniformen for flygere, 18x18x3 cm. og
vanntett med tape rundt åpningen. Det var en overlevelsespakke
med alle de ting en kan ha bruk for i fremmed land,tabletter
for rensing av brakkvatn, medisiner, amfetamin, sysaker,
fiskekroker og snøre, barberhøvel av smart type, forskjellig
konsentrert mat i karamellstørrelse, liten saks, snittekniv,
plaster og blodstillende salve, stormfyrstikker og mye annet.

@B2 = Fredag, 02. februar 1945  På morgenen oppdaget de at isen
utenfor var full av pilkere 15 20 av dem. De fisket til
middagstid hvorpå alle forsvant. Ikke lenge etter kom 15
flyktninger over isen i småpuljer ettersom biler bragte dem fra
dekningsstedene. Det samme hendte lørdag og hytta ble snart
stappfull.

@B2 = Søndag, 04. februar 1945  Etter at pilkerne forlot isen,
kom budbringer og ga beskjed om oppbrudd ved kl. 22.00tiden
slik at alle skulle være klare.

Da tiden var inne vandret de puljevis til land over isen til en
bortgjemt brygge hvor skøyta hadde åpent vann. I skøyta var alt
kommet mye folk på annen måte, kanskje ved en annen brygge.
Båten måtte være søkklastet med mellom femti seksti, unge og
eldre, kvinner og menn og tre barn.

Denne kveld var det rolig og klart vær med halvt avtagende måne
og speilblank sjø.

Det var helt fantastisk å oppleve at slikt kan skje i et så
industrialisert område av landet, med så mye tyskere og så mye
folk på alle veier og i alle kroker. Og med alle de
risikomomenter som ligger i hver enkelt av flyktningers ferd
mot båten, dette var massetransport i et pressområde.

"Trygve Aamot" tenkte igjen på enkel form for transport, slik
som foregikk inne i landet, og prøvde å fatte hvilket
organisasjonsapparat som lå bak dette. Det var et redningskorps
av slike dimensjoner at det lå langt over hans fatteevne.

James Gerald og "Trygve Aamot" tok plass ved Bolinderen og fikk
jobb med å smøre, med så mye folk hadde hjelpemannen fullt opp
å gjøre. Men passasjerene var et rolig og fåmælt folkeferd, og
her var ingen storskrytende patrioter på vei til "Søta bror" de
var alle på vei til å redde livet.

Motoren var snill og den fikk omsorgsfullt stell, men
råoljelukten gjorde at Gerald måtte kaste opp flere ganger på
turen. Han brukte sin sixpence som han holdt mellom hendene
hele veien. Men han hadde ikke mye å levere, bare brakk seg for
han hadde ikke spist de siste dagene, heller ikke drukket noe,
Han var vel det mest beskjedne menneske "Trygve Aamot" noen
gang hadde truffet.

@B2 = Mandag, 05. februar 1945  Turen gikk uhindret inn til Resø
på svenskekysten kl. 06.00. Gerald overlot til "Trygve Aamot"
lommebok og papirer for levering til legasjonen i Stockholm.
Han lot ham få kart og overlevelsespakning som souvenir, og så
gikk han i land som flyktning sammen med de andre.

"Trygve Aamot" gjemte seg i båten for å unngå svenske
myndigheter og ble med til Havstensund, fikk igjen togbillett
til Gøteborg, fikk den samme lastebilen, i Gøteborg måtte han
igjen til kontaktadressen for å hente togbilletten og fikk
nattog til Stockholm, hvor han kom tidlig neste morgen.

@B2 = Tirsdag, 06. februar 1945  Hilste på familien på Clara
Larsson og pakket ut den fattige gaven, trehesten. Fraværet
hadde nok vart lenger enn sagt, 15 dager, det dobbelte av en
liten svipptur.

Til Sturebadet og så til MI 4 for rapportering. Overlevering av
flyverens lommebok og papirer. Han fikk syrlig kritikk av Johan
Nerdrum "Trond" fordi han ikke tok med flyveren på sin egen tur
utenfor flyktningeprosedyren slik at denne kunne slippe
internering i to måneder, men komme raskt tilbake til England
og tjenesten.

Til dette svarte "Trygve Aamot" at han tidligere hadde fått
strengeformaninger om ikke å foreta seg noe i Sverige som kunne
skape forviklinger for ham selv og legasjonen. Det var i samme
formaning lagt til at det var et spesielt tillitsforhold mellom
kurer og legasjon. Og han hadde ikke penger til billetter ekstra
heller. "Ja vel men allikevel".

Diskuterte møtet med Sentralledelsen, resummerte avtalene, fikk
siste nytt, junioroffiser var klar, radiostasjon i "Røysa" var
på luften, fikk litt lommepenger, og gikk til hotellet, han
hadde plutselig behov for litt god mat.

@B2 = Onsdag, 07. februar 1945  MI 4 hadde en "Eureka" som
skulle til "Grebe" og som de ga ordre om å bringe til
adressaten snarest. Det var via FO telegrafert til "Grebe" og
bedt om forslag til leveringssted et sted i Østerdalen, og svar
og stedforslag var alt kommet.

Ble presentert for den nye junioroffiseren, løytnant Ola Berg
"Ole Bergersen" / "BergOla".

De gjennomgikk forholdene i distriktet, beskyttelsesmålene som
skulle være arbeidsoppgavene for den nye mannen, inndeling av
områder i geografien, bevegelsesmuligheter, mannskapet i
"Røysa" at der var radiostasjon, og gav råd om det som var
nødvendig av vinterutstyr.

Dagen etter samles utstyr for eget og distriktets bruk. Ordnet
med kr. 20.000. til underhold til familier i Norge, og
aksjonsmidler i "Røysa", samt kr. 1.000. svenske til mannskap,
mat og forpleining ellers.

Olav Bolstad "Gustav" var frigitt for Åmotområdet som spesialist
og hadde reist 4. februar.

Sammen med junioroffieren til møte hos major Baumann som
informerte mere om det nye radiofyret "Eureka" som skal bli med
i bagasjen til "Røysa", og som skal viderebringes til gruppen
"Grebe". Kofferten med "Eureka" merkes spesielt og er plombert
som kurerbagasje, det ble ikke gitt tillatelse til å ha den som
håndbagasje.

@B2 = Fredag, 09. februar 1945  Sammen med junioroffiseren på
skyteøvelser på Johannisberg, begge hadde fått hver sin colt,
Inglis, 9 mm. cal. og som de ville prøve før de dro, likeså
prøvde de en nyere utgave av Stengun maskinpistol. "T.Aamot"
Inglis nr. O.T. 1108.

Dagen etter fortsatte med konferanser og forberedelser, og
søndag var "Trygve Aamot" med familie invitert av en kjenning
som hadde inpass der, til middag hos dir. Bergstrøm.

@B2 = Mandag, 12. februar 1945  Junioroffiseren og "Trygve
Aamot" reiser sammen og kommer til Malung på ettermiddagen,
finner Calle Carlstams bil og blir kastet av i Aspberget, og
får gjemt bagasjen i uthuset hos Milda og Jon Aspelin. De tar
med "Eureka"kofferten til "Røysa", "BergOla" hadde trøbbel med
sitt nye skiutstyr i nattemørket, og det ble sen natt før de
kom frem, men det var nye folk å hilse på, telegrafist,
områdespesialist og junioroffiser skulle presenteres, og
nyheter utveksles.

Det forelå rapport om at Åsta jernbanebru var sprengt natt til
25. januar kl. 03.55 av Dobloug "Oskar Nymoen", Graven "Per" og
Hågen Skramstad "Heidi Skavern". Det var nysnø og de gikk opp
spor i alle retninger. Jernbanestans i 6 døgn.

