
@O1 = Angitt og overrumplet

Olav Bolstad, født 01.12.1915. i Åmot, dekknavn: "Gustav"
forteller:

Han var leder for turen til Stai med "Eureka" til gruppen
"Grebe" og var kommet tilbake til "Røysa" 24. februar.

To dager etterpå var ham med på mottaking av flylast natten til
26. februar sammen med "Trygve Aamot" og "Jonas" mannskapet for
at han skulle lære prosedyren før planlagt tur til Åmot i samme
ærend.

Planen for den nye turen var at han skulle dra sammen med
"Trygve" og at de skulle ha hvert sitt droppemannskap fra Åmot,
det ene i vestfjellet og han selv ett på Knappkjølen.

Imidlertid fikk "Trygve" ordre om å møte i Stockholm for
konferanse med utsending fra London snarest.

Derfor skulle Knut Rasch, "Erik" bli med i stedet, og nå med
ordre om at begge skulle være sammen med droppelag på
Knappkjølen, mens fungerende områdesjef Hågen Skramstad skulle
forestå mottaking i vestfjellet.

Signallykter og system notert på små lapper ble pakket, en pakke
for hvert sted.

Uten nok hvile mellom "Eureka"turen og flymottakingen, og nå den
nye turen som sjef samme ettermiddag, følte han seg sliten, uten
overskudd og motivering for en ny ekspedisjon, men han hadde
lært seg til å sjalte ut slike følelser, og han hadde jo selv
ønsket seg inn i cellelivet igjen med alle de oppdrag dette
ville kreve av ham.

Han var også klar over at Julusdalen var en sterkt trafikkert
ferdselsåre illegalt med biltransporter, hestetransporter og
all kurertrafikk. Han visste også at et tysk kompani hadde
ventet på "Trygve" en natt før jul og at denne nye
ekspedisjonen kunne være varslet til tyskerne fra Sverige.

Derfor ville turen i djup snø måtte foregå utenom skiløyper og
tømmerveier eller selve Julusdalsveien.

Sammen med "Erik" startet han i kveldsmørket og brøt seg vei i
snøen og tilbragte dagen etter i soveposen sydligst i
Julusdalen godt bortgjemt.

Morgenen onsdag 28. februar kom de til Nubbkoia i lia syd for
Julusbakken, og "Erik" gikk til kontaktmannen Håkon Julusbakken
og fikk levert det sett lykter og notat som skulle til
vestfjellet.

Dette skulle omgående leveres til Ingeborg Ertzaas for videre
overbringelse til Hågen Skramstad, som ville forstå og selv ta
ledelsen i sitt flymottak.

På turen ble "Erik" observert av en angiver som tjente femti
kroner uten at han var klar over at han var sett.

De ventet på kveldsmørket og tok det med ro i koia denne dagen,
og skiene hadde de inne i hus.

Kl. 18.30 tok "Gustav" frem sweetheartapparatet for å lytte på
London og mens han hengte opp antennen i taket oppdaget han
gjennom koievinduet over døren en soldatuniformert mann med
tysk lue i skogkanten. Han vekket "Erik".

Det er umulig å beskrive alt som farer rundt i hodet og kroppen
ved en slik opplevelse, men det første han gjorde var å finne
håndgranaten, trekke ut splinten og kaste den ut gjennom det
vesle vinduet over døren, han var heldig og traff åpningen.

Så begynte skytinga mot koia, de holdt seg lavt over gulvet for
snøen utenfor koieveggen gjorde at kulene gikk inn høyere opp.

De ble enige om at "Gustav" skulle løpe ut først med skiene på
og skyte seg frem med den store coltpistolen, og kanskje kunne
gi dekningsild så "Erik" kunne komme seg ut etterpå, og "Erik"
skulle gi dekningsild mens "Gustav" gjorde sitt forsøk.

"Gustav" kom 10 12 meter vekk fra koia da han fikk skudd bakfra
og som traff reservepistolen han hadde i baklommen, kulen gikk
somrikosjett inn i låret og rev opp store kjøttsår.

Så fikk han skudd i høyre overarm som gav lammelse, det viste
seg senere at armbenet var knust. Han falt overende og ropte
til "Erik" at han måtte overgi seg, men denne var sikkert alt
på tur ut for å skyte seg gjennom med coltpistol i hånden og
UScarabin over skulderen. Han ble skutt med to treff i
maveregionen og ett i låret. Såvidt en vet ble skuddene avfyrt
av Walstrøm og der var også Haugen og Silkoset.

De sårede ble lagt inn i koia til hesteskyss var budsendt, og
henting med bil kunne skje.

"Erik" ble sendt til Elverum sykehus mens "Gustav" kom til Hamar
kretsfengsel hvor han ble lagt inn på en sykestue og gipset.

Knut Rasch fikk et langt sykeleie, ble invalid og levde resten
av sin tid med store plager. Han døde 26.12.1968.

Bolstad kom etter en tid på Hamar til Oslo og Grini, han fikk en
mindre lammelse i høyre arm, men meldte seg til tjeneste som
stabsjef i Hjemmestyrkene i Åmot da han kom hjem 9. mai 1945.

