
@O1 = Ekspedisjon til Grebe med Eureka

Ola Berg "BergOla", junioroffiser på beskyttelsesmål og "Trygve
Aamot" reiste fra Stockholm om morgenen fredag 12. februar
1945. I den store mengde bagasje som reisegods fantes en
plombert koffert som gjemte en av de alliertes siste
hemmeligheter, en Eureka. Den skulle til gruppen "Grebe" og D
24 hadde fått i oppdrag å bringe den sikkert frem. Eureka var
så ny og hemmelig at den hadde innlagt sprengladning som uten
nøling måtte utløses hvis det var fare for at den kunne komme i
fiendens hender.

Den var batteridrevet, skulle brukes som radiofyr med uavbrutt
sending av signal når den ble satt igang. Signalene tillot fly
med last å få sikker rettledning om veien til målet kanskje alt
fra starten i England. Når flyet nærmet seg ble avtalt signal i
morse sendt for å fortelle at riktig plassmannskap var klare
til å ta i mot last uten unødvendige runder over plassen.

Det var i Stockholm MI 4 lovet at D 24 også skulle få en slik,
men denne første skulle snarest bringes til "Grebe".

I samme forbindelse kan nevnes at det var flere årsaker til
hvorfor bestilte flylaster til D 24 ikke kom som håpet.

Veien fra England til ØstNorge, særlig nord i grensetraktene var
mye lenger enn til det øvrige land. Avstanden var på grensen av
rekkevidden for flyene den gang, England Norge tur retur.

Det hendte at fly ikke kom tilbake, til og med D 24 har kostet
ett som var savnet etter slipp på Smalberget natt til 3. mars
1945.

En flylast kostet noe slikt som 100 tusen kroner, og det er
rimelig å tro at når tvil om sikker fremkomst og retur kom på
tale så ble fly ikke sendt. Det skulle ikke mer til enn
usikkerhet om mottakerapparatets profesjonelle kapasitet.

Det var ikke bare fare for nedskyting over Norskekysten som var
med i kalkulasjonen, nedising i kyststrøkene og Nordsjøen var
en kanskje enda større trussel.

Det var heller ikke en enkel oppgave å navigere riktig i alle
detaljer til de uttallige slippsteder som var innmeldt i Norge.
En Eureka ville nå være garantien for at fly kunne gå rett i
mål.

Men opplading av batteri var en tidkrevende sveiving av dynamo.
Det var de færreste mottagersteder som hadde elektrisk strøm
til for eksempel ladeapparat. Flytiden og sendetid for Eureka
dreide seg om 5 timer og det tæret hardt og krevet full
kapasitet/batterier.

I celle "Røysa" ble det tatt ut de beste skiløpere som mannskap
i ekspedisjonen til Grebe. Olav Bolstad "Gustav", Åmotområdets
kontaktmann og stabsjef, og fra cellemannskap "Jonas": Gunnar
Haglund og Reidar Bjørnstad.

De startet tidlig fredag morgen den 16. februar 1945 og hadde
ordre om å gå bare "bakveier" helt frem, ingen bruk av bil og
minst mulig sivil kontakt. De hadde også dødspille med i
personlig ansvar.

Eureka skulle leveres representant for Grebe søndag 18. februar
ved veien litt syd for Stai bru, kontaktpunkt Lars Solberg.

De hadde også med penger til underhold for januar og februar til
områdene Åmot 24.1.2 til Hågen Skramstad "Heidi Skavern" kr.
8.500. og Storelvdal 24.1.3 til Sverre Viken "Langen" kr.
5.000. likesom kr. 1.500. til egne mulige utgifter.

De hadde med de nyeste direktivene for Borg og
beskyttelsesmålene og brev om at junioroffiser vil komme på
besøk til områdenes oppgitte møteplasser snarest.

De kom frem til Stai bru i mørket om kvelden den 18. februar men
fant ikke noen fra Grebe, ventet, men tok til slutt kontakt med
Lars Solberg som ringte Marit Øvergaard Erichsen "Tante" på
Atnabru, kontakten til Grebe.De fikk husrom hos Harald Bagroen,
Stai, natt til 19. februar. Hans Storhaug "Kyllingen" kom mandag
formiddag i drosje og overtok Eureka. Han skulle gå skogs og
fjellveier tilbake på ski.

Ekspedisjonens tilbaketur gikk samme veier og om
overnattingssteder som fremturen, de brukte 7 døgn over 250
kilometer.

