
@O1 = Oskar Ulvåen forteller

@O2 = Oscar Ulvåen, født 02.08.05.

var 39 år da han opplevde cellelivet med dekknavn "Sagmesteren".

Han var tilsluttet Milorg som pionermann og depotsjef for våpen,
dertil mobiliseringsplass i Ulvåa.

Han dro i pinsen, 28. mai 1944 sammen med Olav Bolstad "Gustav"
og "Trygve Aamot" oppover Ulvådalen for å finne plass for den
påtenkte gjemmeplass for folk i dekning.

Han var enslig og uten forpliktelser overfor familie, og egnet
seg utmerket som partisan. Han var ikke ettersøkt, han kunne
bevege seg fritt uten at noen intersserte seg for hans
mangfoldige ærend i skog og mark med dyrefeller som
spesialitet, han var egentlig mye av en pelsjeger. Dertil smed,
snekker o.s.v.

Han ble med på graving og bygging av "Revehiet" sammen med
Bolstad "Gustav" som gikk i dekning. Han dro hver kveld til
Ulvåa, snappet opp nyheter, bar med seg spiker, redskap og
andre nødvendig ting opp igjen om morgenen. Han hadde også
trematerialer liggende på en sagtomt langs veien, og som ble
båret opp og ble til brisker, dør, hyller, tak under
torvdekket.

Han grov ut kjelleren ovenfor cella og ordnet med lukehull og
lem, kamuflert med jord og torv.

Han deltok i det vanlige cellelivet ettersom karene kom den ene
etter den andre, likeså på noen ekspedisjoner som fraktet våpen
og utstyr fra grensetraktene, Gråberget og Ormåskoia.

Han var også med Bolstad "Gustav" på en tur til Grøtbekklien ved
Trysilveien for at Bolstad skulle få sagt fra til to mann i
Arbeidstjenesten på drift i Landbrukselskapets skog, det var
ønskelig å få dem ut i dekning. Men selvsagt var det ikke
mulig å få kontakt med dem, ingen er til stede når fremmedfolk
dukker opp på gårdsplassen.

De rakk også multeplukking som gikk tilbake til Bolstads hjem og
til Ulvåens vinterlager, samtidig som rassia pågikk i bygda.

Han skaffet hestegrimer og fiskestenger som fulgte ekspedisjoner
sydover som kamuflasjemidler, og da "Trygve Aamot" kom som
leieboer i "Revhiet" sammen med mange andre vokste virksomheten
til travle dager for alle sammen, og det var "Sagmesterens" sak
å ta vare på våpen og utstyr som ikke var hver manns
personlige ansvar. Områdesjefen fartet rundt og bodde lite i
cella, men han organiserte turer og mange dagers fravær for
mannskapet som bodde om hverandre i "Revhiet" og "Ørneredet" i
Osdalen ettersom det passet med fravær på turer og hviledager
og fordeling av arbeidet.

Lingekarene kom av og til innom, og mens "Trygve Aamot" var i
Stockholm en tur første gangen, kom Dobloug "Oskar Nymoen" på
besøk og tok med et mannskap til Trysil for å hente en del av
en flylast til "Revehiet". Og en ekspedisjon dro til
grensetraktene 9. oktober for å møte områdesjefen med bæring av
det han hadde med inn i landet på hjemtur, de kom til cella en
kveld tre dager etterpå. Da hadde han også med penger fra
legasjonen til underholdsbidrag til familiene og til
cellearbeidet. Og svensk mat, slikt som sukker, kaffe,
knekkebrød og pølse.

16. oktober dro "Gustav", "Røyskatten", Svend Buen og Martin
Svendsen til hestberget i grensetraktene for å hente resten av
den siste sendingen, de skulle vende hjem om kvelden onsdag den
18. oktober. "Sagmesteren" og Alf Bekkevold "Gjermund Nymoen"
var alene i cella, selv dro han til bygds for å treffe Ingmar
Nilsen som han visste var utkommandert som kjentmann for et lag
nasister som skulle på elgjakt i Ulvådalen. Han mente å varsle
ham om at han måtte holde laget unna området rundt "Revehiet".
Men han traff ikke Nilsen som alt var ute på jakt. Derimot
hadde Ola Mæhlum i Ulvåa vært i trakten og lett etterhesten, og
da sett elg som han rapporterte til Nilsen. På jaktlaget var en
fra Rød og grensepolisene Ingebrigt Haugen og Jøraandstad.
Nilsen bar ikke gevær, han hadde hunden.

"Sagmesteren" hadde satt ut en del revesakser og lagt ut åte av
kjøtt innsatt med stryknin som var vanlig. Han regnet med at en
elghund kunne trekke på disse og derved unngå å få teft av den
lukt som helt sikkert måtte flyte nedover lia fra cella.

Denne dagen tok han også med noen bord fra Nysetersagtomta for å
lage en hylle, han kom tilbake til cella utpå dagen og ble møtt
av Bekkevold som fortalte at elgjegere kom dit ved kl. 12tiden,
de så ham og gikk nedover igjen. Bekkevold hadde sagt til dem at
Oskar Ulvåen lå i bakhold ferdig til å skyte, så de gjorde best
i å fjerne seg snarest. Derved ble Ulvåen avslørt som "banditt
i skogen".

Bekkevold sto på tur til å dra ut av landet, og fikk beskjed om
å sette opp avtalt signal ved leet i Fuglbergsetra for å
varsle de fire som var på tur tilbake med last. Bekkevold tok
med seg de penger, kr. 2.150. han hadde til oppbevaring som
cellelagets driftsmidler. Han tok også med de papirer som var.

Da Ulvåen "Sagmesteren" senere på høsten traff Bekkevold i
Sverige, fikk han vite at denne hadde mistet lommeboken med
pengene underveis til Grøtbekklien hvor han hadde bedt en mann
lete etter dem.

Han hadde gitt bort et par "kjängor" som han hadde tatt med.
Likeså hadde han gjemt papirene fra cella innenfor pappen i
veggen i Ormåskoia, som senere ble brent av grensepolitiet.
Ulvåen "Sagmesteren" var innstilt på å forfølge jegerne og
fulgte den retningen som Bekkevold anviste at de hadde gått.
Han hadde med krageren, lugeren og tre håndgranater. Det hadde
vel gått såpass tid at han ikke hadde mulighet til å nå dem.
Han var fortvilet og forbannet over oppdagelsen av cella og
satte alt inn på å skyte dem eller ta dem til fange og bringe
dem til Sverige. Han ville vært i stand til det.

Etter å ha oppgitt letingen gikk han beneste veien til
Gammelsetra og varslet Gunnar Jahnsen om oppdagelsen og bad ham
varsle Ingar Mæhlen og videre til "Trygve Aamot" som kanskje var
på Stensjøen i vestfjellet. Deretter gikk han til Otto Olsen i
Ulvåa og fikk ham med opp til "Revehiet" for å rydde. Han
syklet sammen med Olsen over nordre Oskjølen for å unngå politi
som helst ville bruke Ulvådalen som adkomst til "Revehiet". De
ryddet med seg alt av pistoler og andre våpen, håndgranater,
sweethearts og matvarer. De regnet med at politiet ikke ville
finne kjelleren ovenfor hvor elgkjøtt og endel våpen og annet
fra flylast lå lagret. Tok også med sukker og Bolstads "Gustav"
koffert. De bar sekkene over åsen om Lisetra til Almehølen i Osa
der båten lå og syklet natten nedover Oskjølen i stappmørke og
inn på sideveien til Kvernfallet og brua.

Like foran brua ble lyktene på en bil plutselig slått på,
riktignok var de blendet til en smal stripe, men de var så nær
at de måtte regne med å bli sett om enn utydelig.

De stoppet, dro med syklene og sekkene litt inni skogen og kom
seg unna. De regnet med at dette var en politibil som voktet
bruovergangen og at det var full utrykning.

Under tilbaketrekningen i skogen ble de forfulgt av en som hadde
lommelykt. Osa gikk i høstflom og det var umulig å høre snakk
eller rop eller om noen beveget seg i skogbunnen.

Flere ganger var lommelykten nokså nær og han var klar til å
skyte eller kaste håndgranat flere ganger da lykten kom på kort
avstand, men hver gang ble lykten slukket og de dro videre
vestover i skogen. Omsider virket det som forfølgeren gav opp,
og de slo seg til ro et stykke nedover Osa på elvebrinken hvor
de ventet til dagslyset begynte. De var ikke klar over at bilen
var borte fra veien før det ble lyst.Otto Olsen gikk hjem over
brua på morgenkvisten mens Ulvåen "Sagmesteren" holdt seg i ro
til ut på dagen, da han ruslet forsiktig til stedet hvor
syklene og sekkene fantes, men nå flyttet lenger inn i skogen,
og den ene sykkelen var borte. Han samlet bagasjen og gjemte
den bedre, tok sykkelen og en sekk med våpen og litt mat og tok
veien langs den gamle kjerreleden oppover Oskjølen til Almehølen
hvor båten nå var borte. Han ranglet rundt på Oskjølen denne
ettermiddagen og natten. Onsdag gikk han over Valmendammen til
"Revhiet" for å se, han hørte rop og mange stemmer og trakk seg
tilbake, gikk til Ulvåa hvor han traff Otto Olsen som alt visste
at det var "Trygve Aamot" som hadde bilen ved Kvernfallbrua. Han
fikk også vite at elgjegerne hadde dratt helt til Grasegga før
de ringte til politiet om oppdagelsen av cella.

Han tok så fatt på Oskjølen på ny for å komme seg til
"Ørneredet" nå da han måtte regne seg som ettersøkt. Han
vasset i Slemma ovenfor Strand, gikk lyslinjen til Fabros hvor
Nils Ulvevadet "Persen" selvfølgelig ikke var hjemme. Han
visste ikke hvor "Ørneredet" lå og måtte tilbake til Olaf
Mellem, hvor han kom om formiddagen torsdag og fikk vite at
denne andre cella var blitt stormet samme morgen, men at alle
var kommet unna.

Veien gjennom Osnesset var stadig patruljert av grensepoliti og
disse stoppet og ventet litt for hver tur utenfor Mellems
saghus.

Han holdt seg i dekning hos Per Vik et par uker, fikk vite at de
fire som kom sydfra var tatt i "Revhiet", og at Vangligruppen
var gått til Sverige, likeså at "Trygve Aamot" fartet rundt og
ikke skulle gå til Sverige.

Ulvåen "Sagmesteren" var uten kontakt med samarbeidspartnere og
gikk til slutt over til Sverige for å få utdannelse slik som
"Trygve Aamot" hadde sagt fra var en utvei når en ikke hadde
dekningsplass i Norge, og at en slik ordning var mulig fordi en
kunne komme tilbake til landet igjen senere og i grupper med
utdannede folk i bestemte oppdrag.

I Sverige kom han til Stockholm og traff Polmar Vangli som hadde
vært i dekning i Norge lenger enn de andre, og kom dit samtidig.
Han kom til Ahlbyleiren for trening og opplæring. Der fikk han
frossen halm til natteleie og fikk senere isjias likesom hans
alder tilsa at han fikk tjeneste på Forsyningskommandoen i en
annen leir.

