
@O1 = Martin Svendsen forteller

@O2 = Martin Svendsen, født 23.09.07.,

dekknavn "Svend Martinsen". var lagfører i Osengruppen fra 1943,
cellemann.

Han var 16. 17. august 1944 på multeplukking i Bjørbekkåsen nord
i Osdalen sammen med Ingvald Bekkelund og evakuert finmarking
Johan Johansen som var 16 år.

Det var mye bær og de gikk hjem for å bli kvitt det de hadde og
hente nye kopper. På formiddagen fredag 18. august gikk de
innom lærer Helge Ingemann Haugsgjerd i Jota skole for å høre
om det var noe nytt. De fikk vite at et tysk kompani var i Osen
sammen med en hel del norske grensepoliser og waffen SS og mye
arrestering og reising opp og ned i dalen med spørsmål om noen
visste hvor Leif Norberg kunne være.

Haugsgjerd tok på seg å skaffe bærkoppene hjem til hver av dem,
og de tok skogsstiene fatt sydover dalen. Svendsen gikk opp på
Sollihøgda 3 km. nord for Osnesset hvor det var utsikt, sammen
med Ingv. Bekkelund traff han Per Lilleholm og Dagfinn Vangli.
De så derfra tyskernes signallys over skogen, det ene syd for
Moen på vestsiden av Slemsjøen, det andre vest for Osvold i
retning Maarlia seter. Tyskerne var på retur fra Ekornåsen.
Vangli visste at det hadde vært rassia i alle hus på Osnesset
dagen før.

Han gikk til Osnesset og bakveien til telefonsentralen og Gudrun
Osvold som fortalte detaljer. To fulle tyskerbusser og en del
norske grensepoliser og andre hadde delt seg i to grupper fra
hovedkvarteret på Osen skole og gått til skogs vestover.

Dagen før hadde de norske arrestert alle menn de fant hjemme på
strekningen Strand ved Slembrua helt frem til kirken. Bare en
slapp unna av de som ikke hadde gjemt seg på forhånd. En av de
arresterte hadde fått hard behandling og antagelig nevnt noe om
jakt eller våpen i Jacok Diesets hytte på Ekornåsen, derfor ble
det ropt på tysk hjelp fra Lillehammer. Guren Dambuen og
Nikolai Skoglund var blitt hentet dagen før helt borte i
Fjellslia hvor de drev myrslått, og de hadde fått "mye juling"
på skolen i Osen.

Det ingen visste var at samme dag var Oddvar Snerten på besøk på
Maarlisetra hvor hans kone var budeie, han skulle hjelpe til med
snekring. Der kom tyskerne og grensepolisene og opprettet et
kvarter, og de tok Snerten med seg da de dro videre nordover.
Han ble torturert på det mest bestialske i løpet av dagen og
til slutt tatt med for fem måneders fangeleir. Han hadde sikket
ertet dem opp og provosert dem uten å innrømme noe som helst.

Lørdag morgen den 19. august gikk Svendsen hjem sammen med
Ingvald Bekkelund. Hans kone, som var gravid, hadde hatt mange
besøk av grensepolisene de to siste dagene og de hadde holdt
vakt ved huset helt til nå på morgenen. Hun kunne bare fortelle
til dem at mannen var på bærtur og kunne ventes hjem når han en
gang hadde fylt de kopper han hadde med seg. Hun håpet innerst
inne at han ville få varsel før han gikk hjem.

I uthuset i himlingen over doen hadde han gjemt sine våpen, og
de gjaldt det å redde unna. Mens Bekkelund holdt vakt, han
hadde med kragrifle, klarte Svendsen å løse opp himlingen og få
ut sine våpen akkurat da grepofolkene kom til huset påny. De
gikk inn, kom raskt ut igjen og reiste vekk uten å se seg om.
Det er innlysende at selv grepofolk måtte forstå at alle menn i
Osen etter slik rassia neppe ville være å finne hjemme.

Det var mange sterkt ettersøkte i Osen, og de gikk i dekning i
Storholmskoia "Ørneredet" eller "Revhiet" i Raskiftet.

Tre av dem var heldige, både Dagfinn Vanglid og Ingvald
Bekkelund ble etterspurt i sine hjem om kvelden den 18. august,
men klarte å kommeseg vekk gjennom et vindu, likeså Nils
Ulvevadet som la seg under senga til sin syke far mens
grepofolkene var der og spurte etter ham.

Da cellene ble tatt i bruk og karene ordnet seg med
arbeidsdeling og plassering ble det travelt for dem alle.
Ekspedisjoner for henting av utstyr på grensen mot Sverige var
lang og krevde mye tid og var tungt arbeide. "Trygve Aamot" var
med de første gangene for å legge opp ruter og leveringssteder
som måtte læres av alle for å gå på egenhånd.

Svendsen var med på en tur som startet sydover 14. oktober med
Bolstad, Rødsbakken og Buen, de regnet med å være tilbake til
"Revhiet" onsdag kveld den 18. oktober.

På hjemturen undersøkte de om det var farevarsel ved leet i
Fuglbergsetra slik som avtalt om noe skulle være galt i cella.
Der var det intet, men derimot ved Grasbergsetra fant de
beskjed. "De er ikke der lenger". Dette tolket de som at
elgjegerne, et nasistlag, ikke jaktet på trakten.

Ved fremkomst til "Revehiet" fant de cella tom for folk og
utstyr. Svendsen gikk til Johan Karlsens hjem i Valmen på andre
siden av Raskiftet og ringte til vanlig kontakt i Haugedalen,
Ingar Mæhlen: "Matløse huggere" og fikk svar: "Ikke noe grønt
her". Han kom tilbake etter et par timer, og med en gang han
kom inn ble de anropt utenfra.

Bolstad kikket ut og så 7 grepofolk og waffen SS med
håndgranater og skytevåpen klare til bruk.

Det var ingen håndgranater eller større våpen i cella, det de
hadde av pistoler var for lite å by til med, så det var bare å
gi opp.

De fire ble bakbundet, Bolstads kartmappe ble brukt som pose for
klokker og lignende. De ble ført til Hamar kretsfengsel hvor de
alle samme natt ble torturert med slag og spark i ansikt og
underliv, og på kroppen ellers med armert battong. Blant
torturistene var grepoinspektør Bloemen, Løvlie og
fengselskommandant tyskeren Thorau.

Blant de som tok dem i "Revehiet" kjente han Jøraanstad, Rød,
Christie, Haugen og Kjellvang. På turen fra cella oppførte de
seg som tullinger og danset i ekstase over fangsten.

To dager ble Svendsen og Buen tatt med av grepofolkene til
Ekornåsen, men der var intet mistenkelig å merke. Hytta ble
brent for at et partisanrede skulle tilintetgjøres. Her ble
Buen igjen torturert med håndjern på, mosekneblet i munnen,
dratt av klær, pisket med knutetamp av lær, slått med armert
battong og truet med å bli skutt. På veien tilbake ble Buen
sparket så han mistet bevisstheten. Han ble mishandlet senere
på dagen også.

Svendsen ble de neste to ukene forhørt og torturert av
spesialistene Brænd og Saatvedt, Nilsen og Løvlie samt
Oppegaard. Han havnet i Oslo kretsfengsel hvor han hadde den
tvilsomme ære å bli forhørt av "Höherer SS und Polizeiführer
NordSS obergruppenführer und General der Polizei "Wilhelm
Rediess". I dette fengslet hadde han celle i etasjen over
"Rottenikken", den berømte og beryktede, likeså ved siden av en
grepomann som hadde organisert tyvslakting av sau og andre
husdyr.

En gang i mars 1945 ble han kjørt i buss sammen med Svend Buen
og fire vakter til Akershus, så til Åkebergveien hvor Olav
Bolstad ble hentet, her sto oppmarsjert John Skyrud, Knut
Bakken, Johan Bakken, Thorleif Brænd, Bjørslandskarene, Karl,
Annar, Adolf og flere han ikke kjente. Thorleif Brænd var
tydelig torturert. Olav Bolstad var arrestert for annen gang og
skutt ned i Julusdalen. De ble alle kjørt til Berg fangeleir ved
Tønsberg for resten av krigstiden.

Olav Bolstad havnet på Grini sykehus etter skuddsårene han fikk
28. februar. En natt like etter ankomst ble Svendsen kalt til
sykestuen hvor Rolf Mowill spurte om hva han hadde forklart
under forhørene fordi Bolstad i sykesengen skulle avhøres på
Grini

