
@O1 = Celle "Revhiet" planlegges og bygges. Åmot 24.1.2

Fenrik Olav Bolstad f. 1915, hadde deltatt i felttoget i
Østerdalen.

Han var engasjert i Åmot avdelingene av det første Milorg fra
1941 og påsatt som stabsjef "Gustav".

For å beholde ham i fred og sikre ham mot den arrestasjon som en
før eller senere måtte vente overfor offiserer, var det enighet
om at han skulle ta den beordrede plass i Arbeidstjenesten.

Ettervinteren 1944 forsto han at dette dobbeltspill når som
helst kunne sprekke, ting tydet på at han var gjennomskuet.

Hverken han eller områdeledelsen ønsket rømming til Sverige og
dekningsted ble diskutert og Ulvådalen nevnt.

Pinsaften lørdag 27. mai 1944 kom han hjem på helgefri og hadde
bestemt seg for å forlate tjenesten i AT.

Han varslet Ingar Mæhlen "Perssønn" og "Trygve Aamot". Det ble
bestemt å ta en pinsetur til skogs dagen etter.

"Trygve Aamot" og "Gustav" syklet hver for seg til Oscar Ulvåen
som var ledig til å bli med på rekognosering i liene nord for
Ulvåsetra og Nysetra. "Perssønn" kom på sin egen vei.

Det var ingen koie i området som kunne passe det ville heller
være den risiko å bruke koie at noen av og til ville ha bruk
for den. "Gustav" hadde med telt og utstyr for å klare seg
selv, og en leirplass ble funnet i tjukk granskog i lia sydvest
av Rakskiftet. Ut fra dette skulle "Gustav" og Oscar Ulvåen lete
ut et sted som egnet seg for utgraving av bakken for å bygge en
kombinasjon av jordgamme og tømmerkoie.

Karene gikk til sine hjemsteder, og 2. dag pinse fikk "Gustav"
en telefon fra en av sine i AT at han ikke burde gå tilbake
etter permisjonen. Som en overgangsordning sykmeldte han seg
inntil videre. Han var bare delvis hjemme og ikke om natten da
han i tilfelle etterspørsel var på fisking som vanlig var, for
mataukens skylg.

Han hadde 17 km. sykkeltur og 3 km. på bena hver vei på tur til
og fra hjemme og teltet i Nysterlia.

Ingar Mæhlen "Perssønn" hadde sin mor som budeie på Lisetra på
nordsiden av åsen mot søndre Osa elv. Han tok seg tid til å bli
med på leting etter egnet tomt for dekningscelle, han kjente
teiger og eiere av disse.

Oscar Ulvåen var enslig og uten forpliktelser til familie eller
samfunn, han ville neppe bli ettersøkt og hadde fri anledning
til håndverksjobber, litt sagbruksarbeid, og ærend i skog og
mark uten at noen savnet ham. Og han var et utmerket
partisanemne.

Stedet for cella ble funnet og byggeplan skissert.

Slik ble den første Milorgcelle i D 24 etablert som 2412 A
Revhiet.

Osengruppen, Nils Ulvevadet "Persen" og Vangligjengen sørget for
den andre øst for nordre Osa elv og Storholm. Storholmskoia
eides av Jacob Storholm som stilte den til fri bruk. En fordel
var at stien gikk ut fra Storholm slik at gårdens folk hadde
kontroll over uønsket ferdsel. Cella fikk betegnelsen 2412 B
Ørneredet.

Det var sommer og tid for bygging rommelig. "Gustav" og Oscar
Ulvåen flyttet teltet som foreløbig bopel, bar opp graveredskap
og ellers alt som trengtes. Stedet hadde en smal terasse med
bratt skråning nedenfor, likeså ovenfor. Her ble det plass for
det som skulle være tømmerbygg gravet inn i skråningen, masse
ble lagt til siden for å bli fylt inntil senere.

"Trygve Aamot" kom av og til oppom og da tiden var inne til å
tømre selve koia, fikk han gitt beskjed til Osengruppen som
var avtalt som laftespesialister. Olaf Mellum, 67 år,
birkebeiner og tusenkunstner var innstillet på å gå i dekning.
Med seg hadde han brødrene Vangli, Martin P, Sigmund og Dagfinn
samt faren Per.Det var sluppet mange hester på beite i Ulvådalen
og tanken var å bruke slike til å dra sammen virke for koia, men
ingen hest lot seg innhente. Sæletøy hadde "Perssønn" tatt opp
til Lisetra.

Ett av mange kamuflasjeknep var å bære med seg en hestegrime på
ekspedisjoner sydover til Elverums og grensetraktene. Det var
alminnelig at en og annen lette etter hest på beite. En slik
var i celleutstyret. Nødvendig mengde "tørrhala" ble saget ned
i fjellbandet for koia, og "Perssønn" ble budsendt med hest og
dro sammen stokkene som ble laftet opp inne i gropa. Tørrhala
var et hardt materiale å arbeide med, dette var før motorsagens
tid, men en slik ville med alt sitt leven allikevel ha vært
ubrukelig i et slikt prosjekt.

Nede ved Ulvådalsveien 2½ km. unna hadde et ambulerende sagbruk
såpass rester av bord at mye kunne brukes som materialer for
tak, hyller, brisker og dør. Dette ble båret opp.

Slikt som materialer og tjærepapp var strengt rasjonert. "Trygve
Aamot" ordnet det nødvendige på Rena og ved hjelp av samarbeide
på rutebilstasjonen ble varer sendt med rutebil og lastet av på
Oskjølen der en kjerrevei gikk ned til Osa og hvor "Perssønn"
ventet med hest og kjerre. Han ble overrasket over hvor mye det
kom, det ble et stort lass som han snarest fikk fjernet fra
veikanten, og til båtplassen ved Osa. Det ble fraktet på
hesteslep opp til Lisetra hvor mannskapet begynte bæringen.

Da taket var ferdig og pålagt tjærepapp, ble jordmassene fylt
inntil veggen og over taket og lyng og mose plantet over. Bare
døra var synlig forfra.

Et stykke ovenfor ble gravet jordkjeller som ble kamuflert på
samme måte men også med et par gamle stubber i tillegg.

Etterhvert skaffet "Perssønn" og I. Randmæl koieovn, stekepanne,
kasseroller, vannbøtter, kluter, parafinlampe, talglys,
spisestell. Litt matlager ble også bragt opp, poteter, kålrabi,
flatbrød, salt og mjøl og mere til.

Cella var beboelig noen dager ut i juli 1944. Stedet var godt
gjemt i urskog på teig 17 til Osa, 300 meter nord for Langlinna
som går fra Rakskiftet til vest for Ulvåsetra som dele mellom
søndre Oskjølen skog mot Osa og skog mot Ulvåa. Lå i
sydhellinga i Liseteråsen som er 714 m.o.h. Den lå 1250 meter
syd for Lisetra, 2400 meter nordvest for Nysetra i Ulvådalen på
eiendommer tilhørende Anders og Alf Hovind, som selvsagt ikke
visste noe. Dette var skog som aldri ble hugget så langt.

Cella var hemmelig for andre enn de som nå var involvert og
skulle ikke brukes til kurs eller våpeninstruksjon for folk som
bodde legalt i samfunnet.

"Gustav" bodde der alene første tiden. hans familie i Haugedalen
meldte ham som savnet 1. juli 1944. Det var nødvendig taktikk å
melde fra for at familien ikke skulle bli mistenkt for
medvirkning til flukt eller illegalt arbeide. Det betydde som
regel at rømlingen sikkert var dratt til Sverige på egen hånd
uten hjelp.

Oscar Ulvåen bodde offisielt hjemme og ambulerte med utstyr og
mat og kontakt med områdeledelsen.

"Gustav" og Ulvåen gjorde turer sydover til Gråberget hvor
"Trygve Aamot" hadde adgang til utstyr fra Sverige bragt inn av
Elverumfolkene v/Mens Bakken som hadde sentral i farens hytte.
Varene hørte inn under forsyninger stabsjef "Per Holm"
organiserte.

Det ble båret frem svenske "Kjängor" halvlang støvel av gummi og
lærskaft, vindjakker, luer, lugerpistoler og noe ammunisjon.
Radioer av typen "Sweethart" var av de rikeste presanger.

Nåtidens kart av området for cellestedet hitsettes. M = 1 : 50
000, likeså kartet av 1942 i M = 50 000, ekvidist. henholdsvis
30 og 20 meter.

