
@O1 = Celleraset

@B2 = 16. oktober 1944  Etter en hviledag hos "Komponisten" med
hårklipp hos Nils Skjæret syklet "Trygve" ved 19tiden i mørket
gjennom Åsbygda til våpeninstruksjon og stabsmøte på Kilde
gård.

Da han kom tilbake ved kl. 02.30tiden natt til tirsdag 17.
oktober ventet Ingar Mæhlen "Perssønn" hos "Komponisten" med
beskjed om at "Revhiet" var oppdaget av nasielgjegere, og at
Oscar Ulvåen "Sagmesteren" og Otto Olsen var der opp og ryddet.

Alf Bekkvold hadde vært alene i cella, var blitt sett men ikke
tilsnakket. "Sagmesteren" hadde vært på Nysetra og hentet varer
og ved tilbakekomst fått vite om episoden, likesom Bekkevold nå
var klar til å dra til Sverige. "Sagmesteren" hadde gitt ham
beskjed om å legge ned avtalt kodebeskjed på Fuglbergsetra og
andre steder slik at de fire cellekarene som var sydover for å
hente utstyr kunne få advarsel. "Sagmesteren" hadde så gått
tilbake til Ulvåa og ringt "Perssønn" og bedt ham finne og
varsle "Trygve Aamot".

Istedenfor mat og søvn ble det pakking av sekken i svart og
regnvåt natt sykle østover med katastrofetanker og virvar i
hodet.

"Perssønn" hadde ikke observert noen kontroll eller trafikk av
NS på veien over bruene fra Haugedalen til Åsbygda.

På veien nedover Åsbygda røk kjeden på "Trygves" sykkel, men den
trillet ned til Rena hvor han i desperasjon bestemte seg for å
ta drosje til Ulvådalen.

"Perssøn" forvisset seg om at "Trygve" fikk kontakt i drosjebua,
likeså fraktet han "Trygves" sykkel til baksiden av
sykkelverkstedet like ved lensmannskontoret. Han skulle sørge
for reparasjon. Han syklet så hjem.

I drosjebua var Arvid Stormoen alene på vakt, og som milorgmann
forsto han straks alvoret og startet opp gassgeneratoren. Turen
gikk uten vanskeligheter over bruene, oppover Haugedalen,
Oskjølen til sideveien Kvernfallet nordfra.

Bilen ble stoppet og snudd ved nordenden av brua over Osa hvor
kraftstasjonen Kvernfallet lavt nede på sydsiden var fullt
opplyst med lyskastere for anleggsarbeide, derved var brua også
delvis belyst. "Trygve" bad Stormoen vente så han kunne løpe til
Ulvågrenda for å undersøke enten hos Oscar eller Otto.

I kraftstasjonen var anleggsarbeidet i gang på skift og med
belysning på dispensasjon fra blendingsforskriftene, brua måtte
passeres på krypvis. Osa var flomdiger og tung og holdt sterkt
fosseleven etter mye og langvarig regn.

"Trygve" løp kilometeren til Ulvågrenda og vekket Otto Olsens
kone ved 04tiden og fikk til svar at "Otto er på fisketur".

Det var da klart for "Trygve" at karene enda var ovenfor og
ryddet i "Revhiet". Om de var på tur hjem, ville de sikkert
tenke som "Trygve" at sikreste vei var nordfra over Oskjølen og
ikke gjennom Ulvådalen, en vei som ville være naturlig for
nasipoliti å dra for å få fanget opp banditter.

Kommet tilbake til bilen gav "Trygve" beskjed til Stormoen at
han skulle skrive i drosjeboka: "Transport av anleggsarbeider
til "Kvernfallet", likeså at han skulle ta vare på sykkelen hos
reparatøren, få skjøtet kjeden og la den stå til han fikk gitt
"Komponisten" beskjed om å hente den senere. Så lot han bilen
få starte opp.

Grunnen til at han hadde oppholdt bilen var at han ville bruke
den oppover Oskjølen for å komme raskest mulig til den andre
cella 2412 b hvor Osengruppens folk holdt til. Men nå hadde han
bestemt seg for å vente her på Oscar og Otto.

Da Stormoen startet opp bilen og satte på lyset, egentlig bare
en smal sprekk på hvert lykteglass, fikk "Trygve" i lysstrimen
se to syklisterkomme veien nordfra, og som kastet seg av og
stakk til skogs bare 10 meter fra bilen.

Bilen ble så beordret vekk da "Trygve" skjønte at Oscar og Otto
var kommet. Han måtte gjøre alt han kunne for å få tak i dem i
mørket.

Selvfølgelig gikk de to karene ut fra at bilen var politiets
eller tyskernes som sto postert ved brua for å passe opp slike
som dem. Så de hadde bare å komme seg raskest mulig vekk før
dagslyset kom.

"Trygve" løp etter innover i skogen og ropte alt han kunne, men
i det sterke elvebruset var dette nytteløst. Det var enda mørkt
og duskregn, han brukte den vesle pumpelykta av og til. Etter en
tid måtte han gi opp å få kontakt og samlet sammen syklene og
sekkene fra "Revehiet" og sin egen sekk inne i skogen skjult
fra veien og så nær elvebrinken på vestsiden av veien at han
hadde overblikk over anleggsområdet og brua.

Han fikk senere vite at Oscar og Otto flere ganger mens
forfølgeren kom nær nok, holdt på å skyte med Colten, "Oscar"
var også nær på å trekke ut splinten på håndgranaten og kaste.
De hadde ingen mulighet til å høre eller se at det var en
cellekamerat som jaget, og den tanken streifet dem heller ikke.

"Trygve" slo seg til og ventet at karene før morgenen kanskje
ville se etter sykler og sekker, de hadde jo sett at bilen
kjørte avgårde eller kanskje ikke.

Så tok da endelig natten slutt, dagslyset kom og regnet sluttet,
men kroppen var trøtt og våt og smertelig kald.

Han ventet utover formiddagen, og imens funderte han på følgene
av katastrofen, om de fire på sin 16 timers tur fra Ormåsen
fikk beskjed i postboksen Fuglbergsetra, om reaksjoner hos stab
og mannskaper ville bety tilbakeskritt eller stillstans, om
Osengruppen i celle 2412 b var uvitende og at noen derfra kunne
dra til "Revehiet" mens politifolk kom tilbake for å ødelegge
cella, om at celle i Elverum også måtte varsles så Grebefolk
ikke gikk i fella på besøk i Åmot, om et hovedkvarter som var
godt i gang og fint egnet som tilholdssted kommende vinter var
satt ut av funksjon, at fienden nå visste at Milorgfolk var i
dekning og innrettet seg på å leve i landet i stedet for å dra
til Sverige. Om hva slags muligheter det ville være til å finne
sikkert skjulested for ny celle hvor vinterens skispor ikke
måtte være en trussel.

Tross nederlaget var ikke "Trygve" i tvil om at så mange mann
som de nå var, ville det enda være mulig å ordne seg før
vinteren, men et nytt sted måtte anlegges lenger nord og øst.

De fire som var sydover etter utstyr var: Olav Bolstad "Gustav",
Olav Rødsbakken "Røyskatten", Martin Svendsen og Svend Buen.

Selv om "Trygve" nå hadde ansvar for avsnitt 24.1, hadde
Åmotområdet sjefen og staben intakt og 18 mann i dekning,
fullt utrustet med våpen, ammunisjon, klær og annet nødvendig
utstyr til å klare seg selv. Han sa til seg selv: Tenk hvor
fine organisasjoner vi kunne bygge opp hvis vi fikk gjøre det i
fred for NSfolk og tyskere.

Han så gjennom sekkene og fant ett og annet han kunne ha bruk
for og puttet i sin egen sekk, litt svensk knekkebrød, smør og
sukker, og han spiste litt også.

Kontakter og tilfeldige besøk hos medarbeidere gav bare av og
til mulighet for litt mat, det var ingen som hadde noe å dele
med andre utenfor ens egen familie og barneflokk.

Allikevel kondisjonen var god, og helsa holdt og nattesyn i
beksvart natt ble utviklet på en fantastisk måte.

Ved kl. 13.00tiden gav "Trygve" opp å få kontakt med Ulvåkarene,
det var for risikabelt å passere brua eller spasere inn i
Ulvågrenda. Han måtte se å komme seg til Osen for å få til noe
nyttig, og dit ville jo de fire kamelene også gå når "Revehiet"
var mistet.

Han tjuvlånte den ene sykkelen og tok veien fatt mot Osen. Han
kom segover Oskjølen langs den gamle kjerreveien som enda var
brukbar for sykkel, men her og der krysset den hovedveien. Han
passerte Slembrua, gikk nordenfor Osnesset og over Osbrua i
kveldsmørket og hadde bare noen få kilometer igjen forbi noen
eiendommer. Han irriterte seg over Osdølene som nettopp hadde
fått elektrisk lys og som ignorerte blendingsbestemmelsene ved
å la utlamper lyse slik at en fredløs lasaron måtte gå til
skogs på baksiden av alle skigarder og hus hvor folk gjorde seg
i stand for en rolig natts søvn etter dagens normale fredelige
sysler.

Han kom til Storholmkoia "Ørneredet" tirsdag kveld og fant fem
av Osengruppen. De visste intet om at "Revehiet" var oppdaget
og opphørt å eksistere. De hadde heller ikke hørt noe fra de
fire som var på tur til "Revhiet" sydfra tungt lastet med
verdifull mat og fint utstyr.

Alle regnet med at de ville komme hit opp så snart de visste at
"Revhiet" ikke lenger var beboelig. Det var rimelig å tro at de
kanskje hadde møtt Bekkevold eller sett beskjed i leet ved
Fuglbergsetra, og at det var unødvendig å gå om "Revhiet" for å
gjøre noe der. De måtte dukke opp når som helst.

@B2 = Onsdag, 18. oktober  "Trygve" var utålmodig i ventingen på
de fire, han var innstilt på å få varslet Elverumsområdet og
celle 2411 "Gjestgiveriet" i Hestberget. Men først måtte han ha
kontakt med de som kom derfra med last.

Dagen gikk med til rådslagning om muligheter for ny celle etter
tapet av "Revhiet", og "Ørneredet" var på vintertid ikke langt
nok unna bebyggelsen.

Det var også åpenbart at celle bare kunne ha 5 mann, altså måtte
det anlegges tre steder før vinteren. Sydøstsiden av
Blekufjellet var sikkert brukbart alternativ.

En av Vanglikarene gikk til Storholm og fikk hos kontakten vite
at det var melding fra Haugedalen om at de fire kamelene var
kommet til trakten og at de var klar over tingenes tilstand, de
hadde ringt "Perssønn". Så ventingen måtte fortsette.

@B2 = Torsdag, 19. oktober  kl. 08.00 om morgenen kom kontakten
Jacob Storholm løpende til koia og fortalte at 3 busser med
tyskere og grensepoliti var kommet til gården og nå var på vei
oppover bak ham.

Han tok en annen vei hjem igjen. I koia var nå foruten "Trygve",
Brødrene Vangli, Martin, Sigmund, Polmar og Dagfinn, Karsten
Østhagen og Nils Ulvevadet "Persen".

Sekkene ble raskt pakket, koia ryddet, men det ble satt igjen
litt svensk sukker, mjøl, knekkebrød for at fienden skulle vite
at bandittene var selvforsynt med mat og ikke ble hjulpet av
norske. Derved kunne en kanskje spare folk for represalier. Og
så forsvant de ut i skogen så lydløst som mulig.

Tre minutter etter at karene forlot koia smalt den første
håndgranaten i koieveggen. De foretok en rask retrett nordover
Osdalen og gikk skogleies til Blekåenget og kontaktet Antinus
Øien som visste å fortelle at tyskerne eller grepofolk for
dalen opp og ned hele dagen, likesom det var sendt patruljer
innover østsiden av dalen. Karene slo seg til ute over natten
og tok kontakt med Øien igjen på morgenen den 20. oktober som
var fredag. Da fikk de vite at de fire kameratene de ventet på
var blitt overrumplet i "Revhiet" av grepofolk onsdag kveld og
at en av dem var tatt med til Storholmkoia "Ørneredet" for å
vise på den. Der var det også blitt påvist matlager, elgkjøtt
nedsaltet i butter og endel våpen. Det ble videre sagt at
mannen var Svend Buen og at han tydeligvis hadde fått mye
juling.

For "Trygve" var det nå ingen tid å miste, han måtte ta turen
til cellen "Gjestgiveriet" for å varsle om arrestasjonen av de
fire, og faren for at cella der kunne bli røpet.Forbindelse til
London og Mi 4 var i "Gjestgiveriet", og ellers var det ingen
rask forbindelse fra Elverum til cella som "Trygve" kjente til.
Det enkleste var å gå selv, særlig fordi dette var en
avsnittsak. Han visste at de som ble tatt i "Revehiet" onsdag
kveld kjente Elverumcella. Det var også klart for ham at disse
fire var blitt klar over at "Revehiet" var ubebodd ettersom en
av dem hadde ringt med Ingar Mæhlen "Perssønn" i Haugedalen
onsdag ettermiddag.

Det var tydelig at de seks cellekarene untatt Karsten Østhagen
nå ønsket å dra til Sverige. Saken ble drøftet og alternativer
gjennomgått. Det ble til at Karsten Østhagen skulle holde seg i
dekning i nærheten av hjemmet, mens de fire Vanglibrødrene og
Ulvevadet skulle avbryte cellelivet i denne omgang fordi
opphold i Sverige ville gi kurs og verdifull opplæring og med
mulighet til å bli utdelt igjen til arbeid i distriktet
etterpå.

"Trygve" skiltes fra karene som tok fatt på veien til Sverige nå
nordenfor og østenfor tidligere karavaneveier. Men først gikk
hver til sine og ordnet opp hjemme, gav instrukser til de som
ikke var i faresonen.

Ved kl. 15tiden gikk "Trygve" sin vei fra et sted i lia øst for
Floen i Osdalen, han hadde 100 kilometers strekning til
"Gjestgiveriet".

I kveldsmørket fikk han lurt seg inn mellom husene på Osnesset
og oppsøkte Harald Nysæther som fortalte at lyttekontakten
Gudrun Osvold på sentralen hadde fått beskjed fra kollega Nelly
Thingstad på Rena at det så ut som ny ekspedisjon til Osen ble
forberedt på Rena.

"Trygve Aamot" gav beskjed om situasjonen med begge cellene, og
at mannskapet nå ble spredt med 4 i fengsel, 5 på vei til
Sverige og 4 som fremdeles ville se tiden an her hjemme, dertil
"Trygve" som var instilt på å holde seg i landet så lenge det
kunne gå.

Harald Nysæther fikk en mengde oppdrag med å informere gruppene
i Åmotområdet og midtpunktet i kontaktnettet Ingeborg Ertzaas
og etterretningsmannen H. Bjøraanesset. "Trygve Aamot" ville så
snart som mulig komme tilbake for å ha samarbeid med
områdestaben.

Et par smørbrød fikk han før han i all hast gikk mot syd langs
østsiden av Osensjøen for å komme unna en ny tysk grepoaksjon
i Osen, samt for å nå frem til "Gjestgiveriet" en gang neste
dag, lørdag. Ut på natten var han nødt til å ta seg et par
timers søvn under en gran utenfor veien.

@B2 = Lørdag, 21. oktober 1944  Passerte Tjernmoen ved kl
07tiden og måtte holde seg skogleies ovenfor bebyggelsen. Han
så også at en griseslakting ble forsinket ved at grisen rømte
og folkene drev fortvilet jakt for å fange den inn.

Kommet et lite stykke innover veien til Enberget støtte han bak
en krapp sving i en skjæring på en personbil som sto vendt med
fronten mot ham. I bilen satt på sjåførsetet en sivilist som
sov mens en schæferhund satt på setet ved siden av og stirret
på "Trygve" som famlet etter pistolen i bukselinningen.
Merkelig nok viste hunden ingen reaksjon, sjåføren sov og
"Trygve" klev forsiktig opp skjæringen og kom til skogs uten at
noe skjedde. "Trygve var nå så sløvet av mangel på søvn og mat
at han ikke forbandt bilen med noe annet enn en vaktpost som
skulle hindre folk fra Åmotområdet å komme seg til Sverige. Det
falt ham heller ikke inn at bilen kunne ha noe å gjøre med
aksjoner fra grepo eller tyskere i terrenget der omkring.

Ved kl. 10tiden hørte han i syd en merkelig og uvant lyd, en
utydelig dur i korte perioder, han skjønte ikke hva det var,
det var alt for langt unna jernbanen til at det kunne være
lokomotiv som av og til startet opp med lignende lyd.

Omkring kl. 13tiden kom han til postboksen som skulle fortelle
om fritt leide eller ikke adgang til "Gjestgiveriet". Der var
normalt signal, og han fortsatte til koia hvor det var tydelig
at det verstehadde hendt. Utenfor koiedøra, som lå på bakken,
lå forskjellige løsdeler av klær og annet, blodfiller og
patronhylser av flere slag. Inne var det blod på vegger og
benker og forferdelig rotete.

Plutselig kom rop og kommandoord fra flere kanter rundt omkring
men ingen var å se, han fikk inntrykk av at fienden fjernet
seg, det ble løsnet ett og annet skudd også i nærheten, men det
var trolig signalpistol for å samle troppene.

Han så nærmere på ting og effekter, men fant ikke ut om noen
kunne være drept eller fanget, men at noen var såret var
tydelig, likeså at det her hadde vært kamp og ingen
overgivelse.

Han fant et halvfullt syltetøyglass med kokt tyttebær og slurpet
i seg noe av dette, annet spiselig fantes ikke.

Han hadde en pelslue og skinnjakke lagret i cella, men slikt var
det intet av nå lenger.

Han satt på en haug i nabolaget med oversikt og ventet i flere
timer om noen av kameratene fra "Gjestgiveriet" skulle dukke
opp, men intet hendte.

Han hadde ikke annet å gjøre enn å gå til grensen til Arthur
Larsson på Knappen for å vite om noen av karene hadde kommet
seg over eller om savnede og sårede kunne fortelles. Da han
måtte til grensen og kanskje til Stockholm, hvor han ikke
kunne ta med pistol og papirer fant han et egnet sted hvor han
grov ned disse tingene. Han tok veien til grensen noe mer i syd
enn vanlig for ikke å bruke de vante tråkk akkurat i dag.

Han kom til grensen ved kl. 20tiden i mørket ved et lite
skogsarbeidertorp hvor mannen visste at noen norske var kommet
til Knappen etter kamp. Han gikk så 3 km. dit opp hvor Larsson
visste at bare en var såret og fanget i kampen, mens de andre
nå var i Likenæs. Han kjørte "Trygve" dit om natten.

@B2 = Søndag, 22. oktober 1944  Hadde samtale med landsfiskal
Bengtsson, traff Bernhard Gaaskjølen "Thor" som gav beretning
om overfallet. "Tobben", en fremmed kamel i Hedmarktrafikken
som tilfeldigvis var på overnatting, var såret og tatt. De
øvrige fem kom seg unna, men Vidar Gundersen "Terje" var
fremdeles savnet. Telegrafisten "Ivar" som akkurat var vikar
ble såret i låret og hjulpet vekk av 2 Lingekarer som var på
gjennomreise og som var uskadde sammen med "Thor".

Radiostasjonen var godt gjemt og sikkert intakt.

Angrepet hadde foregått med ca. 40 germanske waffen SS og 10
grepo.

Nå kom også Dobloug "Oskar Nymoen" og Gundersrud "Jonas" som var
på tur innover for å ta vare på radiostasjonen.

Så endte denne perioden med en ny tur til Stockholm for å stå
til rette og avgi rapporter.

Et par dager etter ankomst kom melding fra Kjesæther at Olav
Bolstad "Gustav" som var tatt i "Revehiet", og brukt som
gissel/kjentmann til "Gjestgiveriet" hadde klart å rømme i
Gravberget og kommet over.

