
@O1 = Osen er full av tyskere

Fredag, 18. august 1944:

I morgenlysningen gikk "Trygve Aamot" sydover i lia til
Løssetosdalen, som da var en hel liten landsby med mange
familier, flere illsinte elgbikkjer og harebikkjer, en hel
liten skolekrets alene i barneantall, mange råsterke
famlieforsørgere som hugg, lunnet og kjørte tømmer høst og
vinter, og fløtet om våren, produserte brenselsved, råtjære og
tyrived, løv og mose og myrslåtthøy for dyrene, og som nesten
ikke var hjemme i hus. Av og til måtte hester ha nye sko.

Like mange kvinner, som kløvde og bar ved og fyrte, måkte snø,
stelte dyr og fjøs, og fløy åsimellom og sanket inn ku, kalver
og geit om kvelden til sen mjølking om høsten når soppen heftet
dyrene, separerte kumjølk, kjernet smør, ystet den fineste
geitost, pultost, kvitost, klippet sauer, karet ull, spant
garn, strikket sokker og strømper til store og små, det var en
og annen vevstol også. I alt dette fødte de og ammet unger og
holdt orden på alle de som var strødd rundt ellers, om de nå
var sine eller andres.

Et kollektiv av beste slag med fin arbeidsdeling og et ubrytelig
fellesskap.

De var sjelden i butikk, de hadde jo og laget alt selv, på
butikken hadde de lite å hente bortsett fra det som
rasjoneringskortene sa om sukker og mjøl hvis det var å få.

I dette vesle, virksomme samfunn spaserte hedersmannen Ole P.
Osnesset i en alder av 76 år rundt med sin sølvbeslåtte
spaserstokk som den milde og avholdte høvding for dem alle.

"Trygve Aamot" var godt kjent der og velkommen, men nå våget han
seg bare såpass frempå at han i all hast fikk pratet med en av
konene som skulle til fjøset. Det var skjedd en katastrofe i
går, grensepolitiet hadde hentet mange folk i Osen og bragt
dem til skolen på Osnesset og slått dem helseløse. Det var
blitt ringt til alles venninne Gudrun Osvold på Centralen om
hva som foregikk, fikk vite at flere andre var tatt og bragt
vekk.

"Trygve Aamot" takket for seg og bad henne glemme at hun hadde
sett ham. Hun skjønte og tenkte nok sitt.

Han fortsatte skogen sydover 14 km. til Solli hvor Amund Solli
fortalte at Nils Ulvevadet holdt seg vekk fra hjemmet etter at
han måtte gjemme seg under sengen der hans gamle og syke far lå
mens grensepolitiet var i huset og spurte etter ham dagen før. I
dag er Osen full av tyskere og grensepoliser.

"Trygve Aamot" gikk til et utsiktspunkt og tok det med ro og
spiste litt av brød med smør og pultost som han fikk av Gustava
Floden ved avskjeden i går kveld, da hun hentet av sin overflod
av setermat.

Fra sitt utsiktspunkt så han biler som for Osdalsveien syd og
nord senere fikk han vite at det var ham og Vanglikarene det
ble spurt etter i husene langs veien.

På ettermiddagen fant han ut at det var mer oversikt over
begivenhetene noe lenger sydvest, han fant fint overblikk
nordenfor bruket Vangli, der postdrageren bodde, der holdt han
øye med hovedveien langs sjøen ved Slemdalskrysset og mot
Valmen.

Han fikk se signallys over skogen i vest og ved kl. 18.30 tiden
strømmet en tropp tyskere ut av skogen ved Osvold, og som
marsjerte mot Osnesset. Han fikk frysninger over ryggen da enda
en avdeling og smågrupper kom Slemdalsveien nedover og marsjerte
mot Osnesset.

Det var hensiktsløst å oppsøke Milorgkamerater i dag, de var nok
spredd rundt på sine gjemmesteder og folk som fikk spørsmål
henviste til multeplukking i fjellet, og som var en rimelig
forklaring på at alle var borte.

Han hadde bare å vente på mørket før han kunne passere Slemma
for åkomme seg de 10 km. til Valmendammen eller båtstedet i
Søndre Osa.

Endelig ved kl. 20tiden gikk grønne busser hovedveien til Rena,
han vasset Slemma som var djup i lonene, gikk skogkantene
vestenfor Osvold, Østad og utenfor de åpne myrene til Rustad
ved hovedveien, gikk til Valmendammen og ventet i ly av mørket
og våget seg til slutt over, gikk over Raskiftet og kom til
"Revhiet" på morgenkvisten.

Olav Bolstad "Gustav" var glad for besøk og varig hussøkende,
selv om alle nyheter var dårlige og mangelfulle, gav de
allikevel en erkjennelse av at "Revhiet" var et godt sted å
være, og nå et verdifullt prosjekt sammen med "Ørneredet" i
Osdalen, for nå ville det bli celle for mange mann.

"Gustav" hadde plukket multe, hadde hentet mjølk hos Tolline
Mæhlen i Lisetra og svensk sukker fantes også.

"Trygve Aamot" sov et par timer, ikke mer, livet var for godt
til å sove bort. Det han ikke visste, var at den ene tyske
bussen hadde stoppet syd for Osvold for å kontrollere veien til
Osen, bussen og 30 tyskere var der til morgenen og ankom Rena
kl. 09.00 lørdag, 19. august, og begge dro vekk.

