
@O1 = Den militære avdeling bygges ut.

1940 og 1941 gikk med til å bygge ut og tømre fast
organisasjonen både på papiret og i praksis, som grunnlaget for
et bredere og mer fullstendig apparat. Mannskaper var tilsagt og
hadde erklært villighet. En form for stab kom også i stand,
lederskikkelser med spesialkunnskaper på de fagfelter som var
aktuelle, foreløbig 8 mann.

Noen få hadde kjennskap til hvor mye våpen og utstyr som var
lagret. Enkelte lagerførere stillet stadig spørsmål til sine
gruppesjefer om våpen og uniformer fantes eller hvorledes dette
skulle løses. Det ble til og med reist spørsmål om hva en
organisasjon og målobjekter skulle tjene til uten våpen og
ellers alt utstyr og hjelpeapparat som må til i kamp. De første
årene kunne ledelsen med god samvittighet bedyre at våpen og
endel utstyr var innen rekkevidde, men det måtte også
understrekes at lag og grupper måtte ta til takke med at bare
en eller noen få skulle vite, og at dette var et
sikkerhetsspørsmål. Det ble mer åpenbart at det som var bygget
opp også måtte forbli hemmelig for alle andre.

Samtidig kunne en også glede seg over at lagførere gruppeledere
holdt møter med sine folk, diskuterte og planla forsvar eller
angrep omkring sine tildelte mål og oppdrag.

Alle notater om oppsatte avdelinger, selvlagede direktiver,
instrukser og rapporter som etterhvert kom til, ble oppbevart i
Norgesglass for eksempel best i vedskålen, under huggestabben.
Der var det aldri tæle om vinteren, vedskålsflis var godt
isolasjonsmateriale og lett å dekke over med. Og i vedskålen
hadde en jo sin daglige gang uten at det virket mistenkelig for
nabo eller de tyske vaktene som var plassert overalt.

Ledelsen var tidlig klar over at det var mange ting som hører
med til et militært apparat.

Derfor ble stabsmedlemmer, gruppesjefer og delvis lagførere tatt
med på drøftelser omkring alt som måtte ha en løsning slikt som:
matforsyning, sanitetsapparat og utstyr, transportmidler,
hovedkvarter, radiolytterstasjoner for å høre på London,
samband mellom hovedkvarter og grupper, alternative plasser for
hovedkvarter og mobiliseringsplasser, alternativer for alle ting
på sommertid eller vintertid, mobiliseringsmåter,
rapporteringsmåter, uniformering av mannskaper av hensyn til
krigslovene, målobjekter som gjaldt enten forsvar eller angrep,
retrettmuligheter, samlingssteder, muligheter for dekningssteder
i hus og koier, samarbeid med fløtnings og vegvesenfolk,
Brukseierforeningen i Valmen som hadde sprengstofflagere og
habile spregningseksperter, og alt mulig annet.

Og til slutt fangeleir for arresterte nasister hvorfra rømming
ville være vanskelig etter å være fratatt sko og strømper m.v.

Så langt nedover som mulig lot ledelsen mannskap få vite at det
var forbindelse til folk som drev med det samme i Hamar,
Storelvdal og Trysil. Dette var til en viss grad nødvendig for
å holde troen på saken varm.

Disse utenbygds kontaktene var i virkeligheten bare kjent og i
bruk av "Trygve" og et par stabsmedlemmer.

Kontaktene i Hamar var Haakon Holmboe, Odd Hjorth Sørensen og
Rolf Mohn.

Kontaktene i Storelvdal var Helge Messelt og Arvid Lie.

Kontaktene i Trysil var Henning Bakken og Harald Løbak, der i
gjennom også kanal til Sverige. Via Nils Ulvevadet i Osen til
Arnt Heien i Jordet og Oddleif Skaaret i Ljørdalen. Samarbeidet
med Trysilkontaktene gikk på etterretningsarbeid,
spionopplysninger herfra og innførsel av propagandamateriell
fra Sverige som motytelse.

Noen av opplysningene til underordnede kan sies å være brudd
påsikkerhetsprinsippene, men det var enda i 1941 ingen som
hadde lært mer om slikt enn det en av egen fornuft og
etterhvert erfaring kunne finne ut.

Et tungtveiende moment var å gi gruppesjefer og lagførere den
innsikt som var nødvendig for de oppgaver de skulle tenke på og
foreberede seg for til praktisk utførelse en gang i fremtiden.

Taushetsplikt, forsåvidt løfte om det var i alle ledd innprentet
og blitt en selvfølge. Tillitsforhold opp og nedover ble
etablert gjennom samarbeidet, og dette varte krigen ut. Godt
vennskap ble det også av det.

I løpet av vinteren 1940 41 ble det holdt flere møter på
Skramstadsetra med ett av lagene i Åsbygda og ett fra Rena. I
disse lagene kjente de fleste til at "Trygve" var områdesjef,
men ingen fant det uforsvarlig enda.

