
@O1 = Det militære råd søker kontakt.

I mai 1941 kom Jens Beck fra Oslo, og henvendte seg til Renolen
som fant ham i orden og overlot ham til "Trygve".

Beck hadde i oppdrag å sondere spørsmål om militære avdelinger
var påtenkt i Åmot.

"Trygve" fikk ikke opplysninger om oppdragsgiver denne gang, men
senere viste det seg at han kom fra "Det Militære Råd" i Oslo,
og sendt av major Shive. Dette organ var begynnelsen til den
senere Sentralledelsen, og nå kommer betegnelsen Milorg for de
hjemmelagede avdelinger.

Beck gav gåd om sikkerhetsregler, bad om at gjemte våpen måtte
stelles slik at de ville være intakt for bruk. Det ble antydet
at våpen kunne skaffes både fra Oslo og Vestlandet.

"Trygve" fremholdt at forbindelsen til Sverige via Trysil også
hadde stillet i utsikt våpen mot spiontjenester herfra.
Forøvrig var det nyttig for "Trygve" å få vite at avdelinger
vokste frem overalt ellers i landet.

Beck var nok overarbeidet, han besvimte på torget da de gikk
sammen til jernbanestasjonen til ettermiddagstoget.

Folk som så dette trodde at lensmannsbetjenten strevet med å ta
vare på en beruset stakkar.

Beck kom igjen i juni også, og etter råd fra ham ble utvidelse
av styrkeantallet stillet i bero, og heller intensivere det som
til nå var organisert.

Jens Beck omkom 10. oktober 1943 i fallskjermutsprang i
Rambergsjøen på Rørosvidda ved feildropping.

@O2 = Kontakten til Hamar

Første kontakt til Hamar fikk "Trygve" i juli 1941, etter
henvendelse fra Odd Hjort Sørensen som blant annet tilbød
mulighet for søm av uniform utenom rasjoneringen og for en
rimelig pris. Det viste seg senere at slike uniformer var å se
på flere. Han tilbød også å skaffe hermetikk og andre matvarer
som egnet seg for lagring. Det kom da også til Rena et parti
som ble lagt i kjelleren i doktor Smiths hytte ved
Skramstadsetra. Lageret ble senere brukt som nødrasjoner til
UKinstruktører og gruppen "Grebe" som holdt til i fjellet
mellom Sollia og Alvdal.

Samarbeidet med Haakon Holmboe på Hamar ble innledet i november
1941 og gav mye nytt stoff å arbeide med likesom bevisstheten
om at Åmotorganisasjonen holdt mål var en stimulans til
ledelsen. Nye direktiver om enn muntlige gav nye impulser og
fylte ut det som fra før av var improvisert ut fra egne
meninger og tidligere erfaringer.

Det som plaget noen og hver, var hvilken militær fagsjef en
kunne skaffe som støtte for hovedkvarteret. Dette kom på bane
rett som det var i samtale mellom gruppesjefer og lagførere og
andre en søkte å innlemme i avdelingene og staben.

En hadde offiserer knyttet til staben, men det ble regnet med at
slike ville bli arrestert før eller senere.

Frihetssenderen London gav uttrykk for at millitær ledelse var i
Norge, og at fagfolk ville bli stilt til rådighet for
avdelingene i sin tid.

"Trygve" tok opp dette med Holmboe, og han hadde troen på at
spesialutdannede fagsjefer og kampoffiserer ville komme til
landet når tiden en gang ville være moden.

Fra juni 1941 fikk ledelsen på Rena en god medarbeider ved at
Nils Ulvevadet "Persen" ble ansatt på lensmannskontoret, slik
at han gikk direkte inn i staben og kunne bidra med militær
fagkunnskap som flyver fra før.

Etterhvert som året 1941 gikk, lot "Trygve" de øvrige
gruppesjefer taansvaret for sine lag, mannskaper og oppgaver,
han gikk derfor gradvis ut av bevisstheten hos den enkelte
soldat, slik som sikkerhetsdirektivene krevde.

Han tok sine forholdsregler tidlig, han plasserte hos en onkel i
Rugsvegrenda en ryggsekk med det han måtte trenge om han en dag
måtte rømme om så bare i skjorta. I sekken var slikt som:
Finlandsuniformen og lue, undertøy, alminnelige sivile klær,
støvler, soveposen av reinskinn, kompass, kart, litt
skrivesaker, hvit forsvinningsdrakt fra Finlandskrigen,
fyrstikker, resten av tidligere turers Pemmikan, litt
hermetikk, talglys og til slutt de hvite men slitte
Finlandsskiene og stavene. Gruppesjefer og medlemmer av staben
ordnet seg også slik for noens del.

