
@O1 = De første famlende illegale skritt.

Etter krigens slutt i Norge 1940 kom soldatene etterhvert hjem
enten direkte eller senere etter tysk fangenskap.

Omtrent alle var tross nederlaget enige om at tyskernes
herredømme ikke ville vare evig, de snakket åpent om den dagen
da de skulle kastes ut igjen.

Dette var nok en alminnelig mening blant de som ikke hadde vært
med i felttoget også.

De som fikk være med i kamp og som hadde skutt på tyskerne og
truffet også, som hadde hørt såredes klagerop, som var med på å
hindre og stoppe fiendlige avdelinger i timer eller døgn, var
ikke så overveldet av kolonner i hanemarsj eller uniformer av
grader og våpenarter selv om dette var verdens sterkeste
krigsmakt.

De hadde kanskje avreagert før de egentlig rakk å bli forbannet
slik som det ble grunn til etterhvert senere.

Derfor så våre soldater på seg selv som tyskernes om ikke
likemenn, så noe oppimot habile motstandere. Etterhvert kunne
de tillate seg å se med overbærenhet på de tyske
okkupasjonssoldater som ikke alle var spenstige og veltrenede.

Det ble jo satt inn vaktstyrker og hjelpetropper til
okkupasjonstjeneste og disse var langtfra det en forbinder med
stormtropper i første linje.

Det var åpen enighet blant folk flest om at alt som ble plukket
opp av våpen etter de norske styrkene måtte gjemmes til senere
bruk.

Riktignok var det proklamert dødsstraff for slikt, men det ble
liksom ikke tatt helt alvorlig av de som hadde klart å sanke
opp og redde vekk utstyr og våpen i mellomtiden fra norsk
tilbaketrekning til tysk okkupasjon.

Denne første åpenlyse holdning ble for mange en nervepåkjenning
senere ettersom forsiktighet måtte tas med i alt en sa og
gjorde.

En skulle tro at mye av gjemte våpen og fremsagte meninger kunne
være kartlagt og kjent av de som senere viste seg å tilhøre
eller gikk over til fienden.

Imidlertid viste det seg senere at den naive fremgangsmåte på
grunn av manglende erfaring i motstandsarbeidet allikevel ikke
ble årsak til noen vesentlige ulykker.

Okkupasjonsmakten fremmet fra første dag mange slags
restriksjoner, portforbud om natten, total blending av alle
lyskilder og vinduer, ingen utelys, gatelys eller lysreklamer.
Ingen ansamling av folk, ingen privat bilkjøring,
reisebegrensninger, slutt på bevegelsesfrihet uten schein fra
Ortskommandant, innføring av grensesonebevis for alle øst for
Rørosbanen, skjerping av rasjoneringsbestemmelser, dans og
sammenkomster ble forbudt lokalene var også opptatt av tyske
soldater i forlegning, forbud mot å lytte på frihetssenderen
fra London, forbud mot å forlate landet, dødsstraff for ikke å
innlevere våpen, og alt slikt bare økte.

Restriksjoner avler motstand, motstand avler flere restriksjoner
og til slutt blir tilstanden uholdbar både for okkupant og
okkuperte.

Utover sommeren i 1940 fartet "Trygve" rundt i bygda som
lensmannsbetjent og kom i forbindelse med mye folk og alle
slags saker.

Med den erfaring han hadde fra den finske vinterkrigen 1939/40
og felttoget her hjemme fra Skarnes, Sander og Kongsvinger og
videre nordover, var det naturlig at folk ved enhver leilighet
betrodde seg til ham i tvilspørsmål om de nye tilstander og hva
fremtiden ville bringe.

Etterhvert utviklet det seg slik at "Trygve" uten noen ordre
eller påtrykk fra noe hold så smått gikk i gang med å finne
medarbeidere for å få kartlagt våpenbeholdninger og pålitelige
personer som kunne tenkeså gå i kamp igjen en dag når det måtte
bli aktuelt.

Som ansatt på lensmannskontoret var det selvsagt for mange å se
på "Trygve" som rådgiver i spørsmål om innlevering av våpen og
militært utstyr som var gjemt unna. Slik ble det til at han så
smått ble en uoppnevnt og selvbestaltet leder for de som fant
det riktig å holde tilbake mest mulig fra innlevering til
okkupanten.

Etterhvert erfarte "Trygve" at han hadde kontaktflater utenfor
bygda gjennom idrettsliv slik som friidrett, orientering og
fjellklatring, som formann i Rena Turistforening fra 1935, som
bakkesjef i Renabakken, arrangørmedlem i Birkebeinerrennet, og
andre verv som til sammen hadde gitt besøkende fra hele landet
tilknytning til bygda.

Mange slike bekjente hadde ærend og oppdrag i Sverige og kom til
lensmannskontoret og "Trygve" for å få hjelp til grensen.

Lensmannsbetjentens reiser i bygda og bevegelsesfriheten gav
adgang til å lodde stemningen og bedømme hvor det var mulighet
til å finne medarbeidere i motstandsarbeid.

Det manglet ikke på villige medarbeidere, og derfor var en i
Åmot tidlig ute med å bygge opp de første militære grupper
etter vanlig mønster.

Krigsdeltagere var det mange av og egnede tropps og lagførere
ble tatt ut og tilsagt og tildelt ansvar for å plukke ut det
tilgjengelige antall mannskap.

Sommeren 1940 ble det dannet lag utover bygda i nesten alle
tettsteder og grender som en grunnstamme for et kamporgan, med
et skjelett som så slik ut:

@B3 = Områdesjef    Leif Norberg

@B3 = Rena lag 1  lagfører  Per Smith og Sven Brun

@B3 = Rena lag 2  lagfører  Guttorm Gundersløkken

@B3 = Rena lag 3  lagfører  Erling Hansen

@B3 = Åsbygda lag 1  lagfører  Hågen Skramstad

@B3 = Åsbygda lag 2  lagfører  Ola Kjærnli

@B3 = Rød lag 1  lagfører  Olav Rødsbakken

@B3 = Rød lag 2  lagfører  Harald Bakstad

@B3 = Haugedal lag 1  lagfører  Olav Bolstad

@B3 = Haugedal lag 2  lagfører   Ottar Rustad

@B3 = Osen lag 1  lagfører  Per Lilleholm

@B3 = Osen lag 2  lagfører  Martin P. Vangli

@B3 = Osen lag 3  lagfører  Martin Myrbakken

Det var enda ikke avtalt bestemte oppgaver eller gitt direktiver
for trening eller møter, heller ikke mer om forsiktighet enn at
utplukking av mannskap i lagene måtte skje i hemmelighet og i
slikt samarbeide at en lagfører ikke tok samme folk som en
annen.

I begynnelsen fungerte noen av dem som det vi kan kalle
stabsmedlemmer og troppsbefal.

Utover høsten 1940 ble det kjent hvem som gikk inn som medlemmer
i NS og hirden, og endel tilfeller signaliserte at det fantes
angivere, slik kom forsiktighet inn som ny lærdom.

Tyske kunngjøringer om innlevering av våpen og utstyr ble stadig
gjentatt og forsterket. Det var god grunn til nervøsitet hos de
som hadde ansvar for bortgjemte våpen og annet.

De våpen og det utstyr som ble innlevert til lensmannskontoret
etter tysk forordning 25. september 1940 ble lagret i det
såkalte "Jernlageret" som ble leiet av eieren som var NSmann.
Huset lå der hvor Samfunnshuset senere er bygget.

Selv om Åmotinger hadde samlet og tatt vare på en hel del, ble
det levert inn et anseelig lager av maskingeværer, reserveløp
og andre utstyrsdeler. Men det kom inn forholdsvis få geværer
slik som Krag og jaktrifler, og det er rimelig.Alle som drev
propaganda mot innlevering av våpen gav det råd i tilfelle
senere spørsmål, at eieren skulle påstå at våpenet var levert
til de norske styrker under felttoget i Østerdalen. Ut av
lageret ble det tatt vekk ulltepper, uniformer og soveposer av
seilduk så langt det ikke var gitt kvitteringer for
innlevering.

Det som for et syns skyld var igjen av soveposer på lageret, ble
brukt til å pakke inn våpen og reservedeler.

"Trygve" var den på lensmannskontoret som skulle ha ansvar for
lageret, og frekkheten ble kanskje strukket noe langt ved at
mesteparten av det som ble lagt på lager og registrert, var
tyngre saker som mitraljøser og maskingevær, og som gjerne var
i ustand.

Litt overdrivelse forekom, et maskingevær lå på lager uten at
noen visste hvem som hadde bragt det dit. Våpenet var i brukbar
stand med to reserveløp og noen magasiner ammunisjon.

Dette var blitt bragt til Haugedalen og plassert hos en kyndig
MGskytter, Martin Myrbakken som var flyttet dit fra Osen.

En oktoberdag i 1940 med 20 grader kom en delegasjon tyske
offiserer for å inspisere lageret. Det forelå lister over alt
som skulle være på lageret og ved en løselig gjennomgåelse
nevner en av offiserene at det skal være et maskingevær mer enn
det var på listene. Til det svarte "Trygve " at det sikkert
måtte være i en av soveposene som ikke var gjennomsett.

På grunn av kulden i det hustrige lokalet hadde ingen lyst til å
gå gjennom hele lageret, det ble bestemt at de skulle komme
igjen om noen dager til en siste kontroll før lageret skulle
tømmes, og da skal alt ligge fremme udekket.

"Trygve" forsto at NSeieren hadde vært der og tellet opp på egen
hånd. NSfolk like ikke noen av folkene på lensmannskontoret og
stolte heller ikke på dem.

"Trygve" fant det nødvendig å dra til Haugedalen og bringe det
manglende maskingevær med tilbehør tilbake samt rette listen.

