
@O1 = Dekknavn og kamuflasjetaktikk

Forbindelse med Oslo Hamar, Storelvdal og Trysil gav høsten 1941
grunn til å ta i bruk dekknavn, likeså improviserte koder for
bruk i telefon. Telefonlinjene kunne av og til summe av mange
fremmede samtaler og det var alminnelig kjent av
sentralborddamer hørte mye fordi det var skikk og bruk at de
skulle finne ut om en samtale snart var ferdig så en annen
abonnent kunne slippe til på nummeret.

Samtidig som det kom signaler om at militærorganisasjonene i
alle tettstrøk og grender ville komme inn under en sentral
ledelse med forbindelse til Forsvarsoverkommandoen i England,
kom sikkerhetsinstrukser og retningslinjer.

Alt dette falt fint inn i det system og de noe primitive
prinsipper som det var bygget på hittil.

Det gikk ut informasjoner til områdene helt ned til de enkelte
lagene og tilliten til det første enkle apparat vokste i takt
med hver liten og stor håndgripelig tekst og illustrasjon
produsert på andre siden av Nordsjøen, i Oslo eller i
Stockholm. Alt dette stoff ble formidlet til de det angikk,
noen få måtte lese alt og lære det og så fordele nedover i
leddene og faggruppene.

Med dette fulgte nytenkning om sikkehet gjennom kamuflerte
beskjeder i telefon eller skrift om de minste ting.

Reiser, møter, samtaler på gate eller i arbeid, i hjemmene, i
skogen, i koier eller hytter, på sykkel eller ski, altså alle
illegale tiltak måtte dekkes av tilsynelatende legale ærend
eller kanskje bare alminnelig friluftsliv.

Brukbart var det også med alle former for tuskhandel eller
bytting av sykkeldeler, klesvarer, matvarer, slik som det
etterhvert ble alle manns rutiner for å dekke nødvendig behov.

Alt som grenset til den mer og mer tiltagende "svartebørs" ble
av motstandsfolk brukt som "legale ærend" fordi det ikke var
livsfarlig selv om det var forbudt.

Her kom inn alt fra en flaske mjølk, en liten smørklatt eller
gjetostbil, litt kjøtt eller opp til hele slakt, sigaretter og
tobakk.

Forholdene var slik at nær sagt alle, jøssinger, nasister,
politi og offentlige funksjonærer og anonyme samfunnsmedlemmer
brukte tid og omtanke på en dagligdags form for "svartebørs".

Sølvpremier fra tidligere idrettsliv kunne, det vil si, var
nødvendig byttes mot å få kjøpe hos gullsmeden en
barnedåspresang eller til konformasjoner og brylluper.

Ikke røkere og avholdsfolk lot sine små kvoter gå i bytte for
det en hos faste forbindelser kunne oppnå av verdifullt
tilskudd til det magre kosthold.

Og det var himmelvid forskjell i matstandard hos familier i byer
og tettsteder og ellers hos gamle enslige, mot det som bønder og
småbrukere i jordbruksproduksjon stort sett klarte å holde under
hele okkupasjonen.

Alt dette var nyttige forhold som alibi i illegalt arbeid, i
alle fall i en god del av det. Det nyttet nok ikke med en
ostebit i sekken hvis det var våpen eller skrifter der under en
tilfeldig kontroll.

Dekknavn for alle som hadde forbindelser utover fra hjemstedene
ble gitt eller foreslått av en selv, etterhvert ble det
dekknavn på mange, også innenfor områdene og til og med
arbeidsoppgavene.

For noen ble det nødvendig med ett dekknavn for hver
hovedseksjon som hadde ansikt utad.

Dette har også ført til at samarbeidspartnere under okkupasjonen
som i ettertid bor langt fra hverandre ikke har funnet hverandre
igjen.

