
@O1 = Angrepsmål Beskyttelsesmål.

Under oppbygging av Milorg og valg av målobjekter var det fra
først av en hovedsak å sikte mot hindring av fiendens
bevegelsesfrihet den dagen det måtte inntreffe en alliert
invasjon eller tilbaketrekking til andre fronter.

Derfor var hovedvekten i Pionergruppene lagt på planlegging og
målrekognosering omkring alle bruer i Åmot. Slik ble disse i
forbindelse med spionoppdragene for Tryslingene og "Albin"
Sverige kartlagt og oppmålt i detaljer for sprengning i tiden
fra høsten 1941 til våren 1942.

Milorggrupper som geografisk sognet til bruene, ble tilsagt med
hele eller deler av lagene som små kampgrupper til støtte for
de fagkyndige sprengningslag som opererte under Pionersjefene
fløtningsinspektør Brede Thurmann "Breili", og anleggsbas Annar
Hammeren "Kaasa". Fra først av var pionersjefen i området en
selvstendig fagsjef, men fra august 1943 ble "Breili" pisjef
også for Distrikt 24, som en kombinasjon. Derfor ble "Kaasa"
pisjef 2 i Åmot. Han sorterte under vegvesenet og hadde til
rådighet mannskap, redskap og sprengstoff, akkurat som
"Breili" hadde det i fløtningsapparatet. Disse hadde kontakt og
samarbeide med Glommens Brukseierforening i Valmen hvor samme
muligheter var tilstede. Og der oppe var Milorgkarene: Johan
Karlsen, Per Wiik, Kåre Nordnes og Arne Norsted fast ansatt som
damvoktere på Valmendammen fra 1941.

Etter gjenoppbyggingen av Rena Kartonfabrik A/S ble det i 1943
klart at det også måtte tenkes det motsatte av sprengning,
nemlig at bedrifter og anlegg og installasjoner som er viktig
for landet i fremtiden etter avslutning av krigstilstand, må
vernes mot ødeleggelse hvis fienden går inn for "den brente
jord" i sine operasjoner.

I Åmot ville slike målobjekter utenom kartongfabrikken være:
Radiolageret i Frelsesarmelokalet, Telegaf og telefonbygget med
installasjoner, Valmendammen, Osfallet og Kvernfallet dammer,
rørgater og kraftstasjoner, Transformatorstasjonen ved
fabrikken og alle høyspentlinjene.

Milorgledelsen måtte nå innstille seg på en tosidig planlegging
men dette var ikke absolutt nytt, det var tenkt slike tanker
før.

Høsten 1943 malte tyskerne gule markeringer for
sprengningspunkter på bruene i Åmot, Glombrua fikk slike i
1941. Det gav tydelige signaler om at bruer også måtte tas med
blant de objekter som kaltes beskyttelsesmål.

De gule markeringene ble notert og tegnet opp og overlatt Pisjef
"Breili" for at hans folk skulle vite hvor det enten skulle
plasseres sprengladninger eller hvor slike tyske ladninger
måtte fjernes.

Områdeledelsen pleiet kontakt av både organisasjonsmessig og
omgangsmessig art med folk som var sentralt plassert i Åmots
bedrifter. For eksempel fant "Trygve Aamot" megen glede og
praktisk nytte i omgang med Alf Bekkevold i Aamot Kommunale
elektrisitetsverk, og som holdt bestyrer Tarald EngØvermo
informert.

Bekkevold hadde god teft av alt som rørte seg blant de
nasistiske kommunale tillitsvalgte eller styremedlemmer av
Verket. Han hadde også kontakter utenfor bygda på fag og
politisk plan, han var orientert om fagbevegelse og noe sivil
motstandspolitikk i det skjulte.

Han tilførte områdeledelsen i Milorg mange opplysninger om
linjenett, transformatorer og kraftstasjonen i Kvernfallet
altså punkter som egnet seg for lettvint og effektiv måte å
stoppe kraftforsyning på sentralt og lokalt uten å ødelegge for
mye, slik at en kunne unngå sprengning.

Da direktiver om beskyttelsestiltak kom ble det etablert
samarbeide med Elektrisitetsverkets ansatte i kraftstasjonen
Kvernfallet, linjefolkeneog bestyreren. Samarbeidet gikk ut på
at Milorg planla 2 lag for beskyttelse av Kraftstasjonen og
dam, gruppe 3, Haugedalen/Ulvåa med lag 3 og 4. Møter for
praktiske tiltak ble holdt mellom Milorglagene og maskinfolkene
høsten 1944 og senere etter ferdig ombygning og utvidet
kapasitet i januar 1945.

Bekkevold hadde oppnådd kontakt med sentralt organ i
Hamarregionen som organiserte tillitsmenn innenfor bedriftene
med tanke på å hindre ødeleggelse av vitale anlegg.

På et vis var Milorg direkte involvert med militær bistand, men
organisasjonsmessig avlastet ansvaret for det detaljerte
opplegg som måtte høre fagfolkene til.

I samme gate kom Rena Kartonfabrik A/S hvor direktør J.R. Wiborg
var sterkt interessert i å ta vare på bedriften som var lagt i
grus 19. april 1940, og som med store vanskeligheter var blitt
gjenoppbygget og i drift igjen 19. april 1943, på 3årsdagen.

Selskapet eide også Osfallet kraftstasjon med damanlegg samt
sekundærstaben på fabrikktomten.

For Osfallet ble påtenkt gruppe 4, lag 1 Rød v/Olav Rødsbakken
som skulle samarbeide med Helge Holmen i kraftstasjonen.

For fabrikkens anlegg og sekundærstasjon ble satt av gruppe 1
Rena, med lag 3, Kolbjørn Liberg og lag 4, Guttorm
Gundersløkken som Milorgs aksjonsfolk. Sistnevnte var
kontaktmann for J.R. Wiborg.

Ettersom lagførerne og mannskapet var ansatt på fabrikken var
det hensiktsmessig at Wiborg og hans ingeniører og
kraftverksbestyrer planla de praktiske oppgavenes omfang og
detaljer sammen med lagførerne.

Det var tydelig å forstå at også Rena Kartonfabriks direktør var
involvert i sentralt organ uten at Milorgledelsen fikk vite
hvem. Noe senere kom kontaktnavn til kjennskap, og som
representerte fylkets "BOrg." Bedriftsorganisasjonen.

Det ble drøftet forskjellige alternativer for tyskernes
fremgangsmåter i eventuell ødeleggelsesaksjon. Det var grunn
til å tro at "zerstörungsgrupper" bare ville være noen få
spesialister som opptrer selvstendig med bestemte oppdrag.

Spørsmålet vil være om de for eksempel rekognoserer målene på
forhånd, om de legger ut sprengladninger i god tid eller i det
øyeblikk ødeleggelsene skal skje.

I første tilfelle vil bedriftens folk vite hva som blir gjort og
kan ha tid og anledning til å gjøre noe med det.

I det andre vil Milorgfolkene og hjelpere øyeblikkelig vite og
forhåpentlig gå til aksjon mot fiendegruppen. Her kommer også
slikt inn som å stoppe maskiner, slå av strømtilførsel eller
kutte ledninger utenfor, og derved minske skadene ved
sprengning.

Ved nyttår 1944 kom direktiv om Borg og klargjorde ansvars og
arbeidsfordeling og dette stemte overens med det som var tenkt
og lagt opp som handlingsplaner.

Direktiver av 31. desember 1944 ble skrevet av og stensilert ved
fabrikken og delt ut som strengt hemmelig til de aktuelle folk.
Direktiv av 1. mars 1945 likeså.

Milorgledelsen forutsatte at det i en eventuell sluttfase ville
bli hitsendt UKutdannede offiserer til støtte for de som ledet
ved viktige målobjekter.

Under samarbeidet viste det seg at fabrikkens ansvarlige og Åmot
kommunale Elektrisitetsverk hadde ordnet seg med samtalekoder i
telefon med forbindelsene sentralt på Hamar. Og begge hadde
egne lukkede telefonlinjer privat til henholdsvis Osfallet og
Kvernfallet kraftstasjoner. På samme måte fikk
bedriftskontaktene og Milorgs målsjefer oppgitt et nummer i
telefonverkstedet hos Bjertnes for ordreom å koble
forbindelsene utenom det vanlige tyskkontrollerte nett, de
avtalte lukkede linjer til områdeledelsens hovedkvarter som
ville være enten Kaare Arnestads gård i Åsbygda eller Ingar
Mæhlens gård i Haugedalen. En lignende lukket linje var avtalt
med telefonmesteren mellom Arnestad og Mæhlen.

Derved ville en fordelt områdeledelse på to steder ha
forbindelse utenom det fienden ville ha kontroll over. Begge
steder for hovedkvarter hadde lett og kort vei til de planlagte
mobiliseringssteder, Skytterhuset nord i Arnestadgrenda og hos
Oscar Ulvåen i Ulvågrenda.

I februar 1945 fikk distriktsledelsen tilført junioroffiser fra
England, Ole Bergersen løytnant med dekknavn "BergOla". Hans
oppdrag var å samordne Milorgområdene og beskyttelsesmålene.

"BergOla" hadde møte med områdesjefen Hågen Skramstad, "Heidi
Skavern" ved Andtjern i Rendalsfjellene 25. april 1945. På
møtet var også "Trygve Aamot" som da var distriktssjef for
Milorg D 24.

Beskyttelsesmålene og oppgavene hadde da fått kodenavnet "Peer
Gynt".

Møtet skjedde i forbindelse med ekspedisjon og etablering av
hovedkvarter for "Base Orm" i tiden 8. april til 1. mai 1945.
Områdesjefen var i dekning hos gruppen "Grebe", og for
Åmotområdet var Ola Kjærnli da innsatt som fungerende
områdesjef.

